Legers adgang til å motta gaver og andre ytelser

Lovgivningen begrenser i betydelig grad legers adgang til å motta gaver og andre ytelser fra pasienter og industri. Begrunnelsen er at befolkningen skal ha tillit til at helsepersonell opptrer til beste for pasientene og uten hensyn til egen vinning.

Det stilles krav til legers habilitet og uavhengighet i ulike regelverk. Det anses som svært viktig at samfunnet generelt og pasientene spesielt kan ha tillit til at legen treffer sine beslutninger basert på faglige vurderinger og ikke lar seg påvirke av utenforliggende hensyn. At leger i sin virksomhet skal opptre faglig uavhengig følger allerede av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Helsepersonelloven oppstiller et generelt forbud mot at leger mottar gaver eller andre ytelser som kan påvirke vedkommendes tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Hva som nærmere ligger i dette utdypes i denne artikkelen.

Gaveforbudet i helsepersonelloven omfatter også ytelser fra utstyrs- og legemiddelindustrien. Samhandling mellom leger og industri er i noe utstrekning både ønsket og hensiktmessig. Samtidig er det svært viktig at interaksjonen ikke skjer på en måte som kan svekke legens uavhengighet og habilitet, eller befolkningens tillit til denne. Det er derfor flere regelsett som i mer detalj regulerer nettopp dette forholdet, se artikkelen Forholdet mellom industri og leger.

Gaveforbudet i helselovgivningen

Hovedregelen i helsepersonelloven § 9:

”Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.

Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.”

En forutsetning for gaveforbudet er at gaven kan knyttes til rollen legen har som pasientbehandler.

Bestemmelsen i første ledd gjelder uavhengig av hvem som gir, men er særlig ment å dekke de situasjoner hvor gaven eller ytelsen kommer fra legemiddelindustrien. Vurderingen etter denne regelen vil være om ytelsen er egnet til å påvirke helsepersonell på en utilbørlig måte.

Andre ledd omhandler spesielt situasjonen der avgiveren er pasient. Det gjelder et absolutt forbud mot gaver og ytelser – uavhengig av om påvirkningen er utilbørlig, så fremt gaven ikke har en ubetydelig verdi. Forståelsen av regelen i første ledd vil imidlertid også kunne ha betydning for gaver som er gitt av pasienter.

Det er helsepersonellet selv som må vurdere om de kan motta en gave eller ytelse.

Hva omfattes av gavebegrepet?

En vanlig definisjon av en gave er overføring av formuesgoder i den hensikt å berike mottakeren. Loven utvider selv gavebegrepet ved å nevne provisjon, tjeneste og annen ytelse. I den såkalte gaveforskriften som er gitt til § 9 blir begrepet ytterligere konkretisert. Her er noen eksempler på hva som omfattes:

• Penger, gavekort, aksjer

• Godtgjørelse for bruk av bestemte legemidler

• Fast eiendom, løsøre eller andre gjenstander

• Personlige rabatter

• dekning av utgifter til videreutdannelse

• Vareprøver eller reklame artikler

• Faglige gaver

Det er ikke noe krav at fordelen som legen oppnår har en økonomisk verdi, og listen er heller ikke uttømmende. Det betyr at også forhold som ikke er nevnt i forskriften, som inneholder lang flere eksempler enn hva som er nevnt ovenfor, vil kunne regnes som en gave.

Hva er en utilbørlig påvirkning?

Det er ikke noe krav om at ytelsen faktisk påvirker legen på en utilbørlig måte. Det er tilstrekkelig at den ”er egnet til å påvirke”. Det er altså uvesentlig om legen faktisk lar seg – eller ville latt seg – påvirke. Vurderingen som skal foretas er hvordan andre, både innenfor og utenfor virksomheten, inkludert publikum, kan oppfatte ytelsen.

Loven selv gir ingen anvisning på hvor grensen mellom den tilbørlige og utilbørlige påvirkning går. En typisk tilbørlig påvirkning vil være en nøktern kunnskapsoverføring og opplæring, mens en avtale med en legemiddelprodusent om å anvende deres produkter mot betaling, vil være klart utilbørlig. Av gaveforskriften fremgår det at det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering, der følgende momenter har betydning: Hvem som tilbyr ytelsen, hvilken stilling helsepersonellet har, på hvilket tidspunkt ytelsen blir gitt og motivasjonen til den som gir gaven. Dersom gaven er gitt i den hensikt å påvirke mottakeren, er det et moment som taler for at gaven er egnet til å påvirke.

Hva ligger i ”ubetydelig verdi”?

Grunnen til at det ikke ble gitt et totalforbud mot gaver fra pasienter var å gi helsepersonell anledning til å motta en påskjønnelse for god og omsorgsfull innsats, for eksempel en blomst. I lovens forarbeider er det antydet at grensen for ”ubetydelig verdi” går ved 1000 kroner (1998-kroner), men det er tatt forbehold om at denne grensen kan fravikes i begge retninger. Det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Momenter av betydning vil være givers økonomiske situasjon og anledning for gaven. Hvis for eksempel legen mottar 800 kroner fra en senil dement pasient, kan det omfattes av forbudet.

Gjelder også nærstående

Gaveforbudet rammer ikke bare ytelser til helsepersonellet selv, men også der hvor en ytelse blir mottatt på andres vegne. Den typiske situasjonen her er ytelser som tilgodeser legers familie eller andre nærstående, for eksempel i forbindelse med feriereiser i tilknytning til konferanser. I den grad lovens øvrige vilkår er innfrid kan leger ikke motta gaver på nærståendes vegne.

Særlige om testamentariske gaver

Noen leger opplever at pasienter ønsker at de skal bli tilgodesett i testamentet deres. I noen tilfeller har man heller ikke hatt kunnskap om dette før etter arvelaters død. Verken loven, forskriften eller lovens forarbeider avklarer om testamentariske disposisjoner uten videre kan regnes som en gave. Dette er fordi det i slike situasjoner kan være særskilte hensyn som legitimerer at helsepersonellet får beholde arven.

Mange av de grunnleggende hensynene bak gaveforbudet gjør seg gjeldende for testamentariske disposisjoner. Antakelig i de fleste tilfeller vil det være naturlig å behandle testamentsarv på lik linje med gaver, altså at de vil være omfattet av forbudet. Helsedirektoratet har uttalt at helsepersonelloven § 9 må tolkes slik at testamentsarv faller inn under gavebegrepet, men at det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle for å avgjøre om loven kommer til anvendelse.

Mulige sanksjoner ved lovbrudd

Hvis en lege har mottatt gave eller ytelse i strid med lovens bestemmelser, rår myndighetene over en rekke muligheter til å sanksjonere pliktbruddet. Disse følger av helsepersonellovens kapittel 9.

En mulig reaksjon kan være advarsel fra Statens helsetilsyn. Ett av vilkårene for å få en advarsel er at pliktbruddet har skjedd forsettelig eller uaktsomt. I alvorlige tilfeller kan helsepersonells autorisasjon bli tilbakekalt. Vilkårene er blant annet at helsepersonellet finnes ”uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig” på grunn av en grov overtredelse av loven eller forskriften.

Helsepersonelloven har også en egen straffebestemmelse hvor den som ”forsettelig eller grovt uaktsomt” bryter loven kan straffes med bøter eller fengsel i tre måneder.

Et brudd på gavebestemmelsene kan også etter omstendighetene rammes av straffelovens korrupsjonsbestemmelser.

Lenker:

Mer om emnene