Legen som vitne og sakkyndig

Leger brukes ofte som vitner, sakkyndige vitner eller rettsoppnevnte sakkyndige i saker for domstolene. I disse rollene støter legene blant annet på krav om møteplikt, vitneplikt, forholdet til taushetsplikt og regler for honorering.

Legen opptrer også som sakkyndig både i saker for domstolene eller utenfor rettssystemet, for eksempel ved oppdrag for forsikringsselskap, barnevern eller politi. Her finner du de sentrale regler som gjelder når legen opptrer som vitne og sakkyndig.

Innholdsfortegnelse:

  • Begrepsbruk: Vitne, sakkyndig vitne og rettsoppnevnt sakkyndig
  • Legen som vitne eller sakkyndig vitne for domstolene
    • Taushetsplikten må være opphevet før legen kan vitne
    • Nærmere om vitneprovet
    • Anonym vitneførsel
    • Godtgjøring til vitner
    • Godtgjøring til sakkyndige vitner
    • Legen som sakkyndig vitne
  • Legen som rettsoppnevnt sakkyndig i eller utenfor rettsvesenet

 

    Begrepsbruk: Vitne, sakkyndig vitne og rettsoppnevnt sakkyndig

    Det finnes flere likheter mellom leger som vitner og sakkyndige. Legen plikter i alle tilfeller å møte opp og forklare seg for retten. Det nærmere innholdet av legens plikt, avhenger likevel av hvilken rolle han eller hun har. Videre vil dette ha betydning for blant annet godtgjørelse fra retten eller sakens parter.

    Et regulært vitne vil i utgangspunktet kun plikte å forklare seg om et faktisk hendelsesforløp, slik denne har opplevd det. For slike vitner foreligger det ingen plikt til å gi faglige vurderinger. Dette står i motsetning til en rettsoppnevnt sakkyndig, som må bidra med faglige vurderinger og kompetanse som normalt er vanskelig tilgjengelig for jurister og advokater. En rettsoppnevnt sakkyndig har ikke nødvendigvis tilknytning til den aktuelle saken, og behøver ikke forklare seg om hendelsesforløpet.

    Et sakkyndig vitne står i en mellomstilling mellom vitner og sakkyndige. Et sakkyndig vitne er oppnevnt av en av partene, og bidrar både med det faktiske hendelsesforløp og faglige vurderinger.

    For grensedragningen mellom disse rollene, vises det til punktet «Nærmere om vitneprovet for vitner og sakkyndige vitner».


    Legen som vitne eller sakkyndig vitne for domstolene

    Vitne- og taushetsplikt
    Legen har vitneplikt for domstolene når han er stevnet inn av retten. I mange tilfeller mottar legen kun en forespørsel fra en av partenes advokat om han kan stille som vitne. Legen kan da i prinsippet motsette seg å vitne, men det vanlige er at legen frivillig stiller som vitne. Vitneførsel kan eventuelt tvinges igjennom ved at legen stevnes inn av retten.

    Legens mulighet for å avgi vitneprov begrenses imidlertid av taushetsplikten. Legens taushetsplikt følger av helsepersonelloven § 21 og gjelder ”opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell”.

    Det er viktig at legen påser at taushetsplikten er opphevet før han uttaler seg som vitne. Det mest praktiske grunnlaget er at den personen som opplysningene gjelder har avgitt samtykke til at legen kan gi opplysninger, jf. helsepersonelloven § 22. I tilfeller hvor personen saken gjelder er mindreårig eller mangler samtykkekompetanse er det avgjørende at den eller de som har kompetanse til å samtykke på vegne av vedkommende har opphevet taushetsplikten. Ofte står det i innkallingsbrevet at taushetsplikten er opphevet. Dersom dette ikke er opplyst må legen avklare med pasienten om taushetsplikten er opphevet, og helst få en skriftlig bekreftelse på at pasienten opphever legens taushetsplikt i den aktuelle saken. Dersom det ikke foreligger rettsgrunnlag for å tilsidesette taushetsplikten så bør legen opplyse retten om at vitneoppgaven omfatter taushetsbelagt informasjon, og anmode om å bli fritatt fra vitneplikten dersom taushetsplikten ikke kan tilsidesettes.

    Retten har etter tvistemålsloven også en selvstendig plikt til å påse at det ikke blir gitt taushetsbelagt informasjon i et vitneprov.

    Nærmere om vitneprovet for vitner og sakkyndige vitner
    Vitner skal bidra til å opplyse de faktiske sidene av en sak. Legen opptrer som vitne når han forteller om egne observasjoner i fortid, hva han har sett og hørt osv. Vitner har ikke plikt til å forklare seg om faglige vurderinger, med unntak av hvilke vurderinger de tidligere har gjort seg i saken. Når legen blir bedt om å gjøre vurderinger mht diagnoser og annet beveger han seg over i rollen som sakkyndig vitne. Dersom en lege som er innkalt som vitne blir bedt om å uttale seg om hvordan han ut fra sin spesielle fagkunnskap nå vurderer et forhold i saken så er dette spørsmål han ikke plikter å besvare.   

    Vitner og sakkyndige vitner skal som hovedregel ikke være tilstede under hovedforhandlingen før de selv har avgitt forklaring for retten. Normalt er vitnet kun tilstede under rettssaken mens han avgir sitt vitneprov.

    Det sakkyndige vitnet må sørge for å avklare om han har tilstrekkelig informasjon til å løse sitt oppdrag. Oppdraget skal løses på en objektiv måte i henhold til fagområdets standard for godt arbeid.

    Anonym vitneførsel
    Vitneførsel skal som utgangspunkt skje med full åpenhet om vitnets identitet. Straffeprosessloven § 130 a åpner imidlertid for at et vitne i visse straffesaker kan sikres anonymitet bl.a. dersom det foreligger fare for alvorlige forbrytelser mot vitnet eller vitnets familie. Det har forekommet at leger har følt seg truet i forbindelse med vitneførsel i større straffesaker. I slike tilfeller bør legen søke påtalemyndigheten om anonymitet iht straffeprosessloven § 130 a.

    Godtgjøring til vitner
    Regulære vitner har krav på godtgjøring etter regulativet for reiser innenlands, jf. vitneloven § 2. Utover dette har vitne ikke rett til godtgjørelse, men kan få dekket utlegg og tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det finnes rimelig, jf. vitneloven § 5.

    Det følger av juridisk teori at: ”Det er vitnets legitimerte nettotap som kan erstattes. Tapet kan gjelde både reisetid og opphold på stedet. Vitner antas som hovedregel ikke å ha plikt til eller behov for å forberede seg til vitneavhøret. Det kan derfor bare rent unntaksvis bli aktuelt å gi godtgjørelse for nødvendig forberedelse. Kravet om legitimasjon vurderes konkret. For selvstendig næringsdrivende kan det lempes på kravet slik at sannsynliggjort tap erstattes helt eller delvis. Vitnet plikter å begrense tapet, f.eks. ved å orientere retten dersom innkalling vil medføre særlig store tap i spesielle perioder. Tap kan ofte begrenses ved telefonavhør”.

    I Rt. 1995 s. 1085 er det uttalt at det ikke kan kreves erstatning for ethvert tap som følge av tjenestegjøring som vitne. Begrensningen har særlig betydning for personer med høy inntekt. En Oslo-advokat som møtte som vitne i Bergen fikk erstattet åtte timer tapt arbeidsfortjeneste. Han krevet og fikk dette beregnet etter timesatsen for benefiserte saker (svarende til salærforskriftens timesats).

    Legen som sakkyndig vitne (ikke rettsoppnevnt)
    En sakkyndig skal benytte egne kvalifikasjoner til å avgi en egen vurdering i henhold til et mandat, mens vitner skal bidra til å opplyse de faktiske sidene av en sak. Sakkyndige vitner står i en mellomstilling mellom vitner og rettsoppnevnte sakkyndige. Sakkyndige vitner er personer som ikke er oppnevnt av retten som sakkyndige, men som en part fremstiller for retten til avhøring som sakkyndige. Sakkyndige vitner kan for eksempel være siktedes egen lege eller en som av andre grunner ikke kan oppnevnes som sakkyndig. Et sakkyndig vitne forklarer seg etter de samme reglene som andre vitner, men kan i motsetning til vitner være tilstede under hele rettsforhandlingen (på samme måte som sakkyndige).   

    Godtgjøring til sakkyndige vitner (ikke rettsoppnevnte)
    Sakkyndige vitner vil etter lovgivningen få eventuell godtgjøring etter reglene for regulære vitner. Det følger likevel av vitneloven § 10 (2) at retten etter omstendighetene kan tilkjenne sakkyndige vitner godtgjørelse som for oppnevnte sakkyndige. I praksis bør man i forkant ta opp spørsmålet om honorar med advokaten som anmoder om vitneførselen.


    Legen som sakkyndig i eller utenfor rettsvesenet

    Leger brukes ofte som sakkyndige for å belyse medisinske spørsmål overfor forvaltning, tilsynsmyndigheter og domstoler.

    Når legen er oppnevnt som sakkyndig for domstolene er det legens rolle å gi domstolen en vurdering i henhold til det som er forespurt, og retten må ta stilling til hvilken betydning den sakkyndige vurderingen skal ha for dommens utfall. Både straffeprosessloven og tvistemålsloven har egne bestemmelser for bruk av sakkyndige. Når helsepersonell er sakkyndige må prosesslovgivningens regler suppleres med helsepersonelloven sine regler. Kravene som stilles til forsvarlighet, erklæringer/ attester og informasjonsbehandling gjelder også for sakkyndige når disse er leger.

    Etter helsepersonelloven § 27 er taushetsplikten etter § 21 ikke til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette. Når legen opptrer som sakkyndig skal pasienten gjøres oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer. Bestemmelsen regulerer ikke taushetsplikt i en alminnelig behandlingssituasjon, men i forbindelse med sakkyndige oppdrag og legen opptrer da på vegne av en annen oppdragsgiver enn pasienten. Pasientinformasjon som er innhentet i en annen sammenheng enn ved utførelsen av oppdraget kan som hovedregel ikke utleveres oppdragsgiver.

    Retten kan oppnevne sakkyndige på eget initiativ eller etter forslag fra partene.   

    Vanligvis baseres godtgjøring av sakkyndigoppdrag på en konkret avtale mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Ved oppdrag for domstolene er imidlertid slik godtgjøring lovregulert. Oppnevnte sakkyndige har rett til godtgjøring etter vitneloven § 10 og reglene i salærforskriften.

    En praktisk veileder for legers attestarbeid i spennet mellom innsikt, innlevelse, rammer og ressurser. Oslo: Legeforeningen, 2008. 

Mer om emnene