Fra kronisk til akutt: Nytt fokus på ressursmangel i patologien

Biomarkøren PD-L1 er nok et eksempel på nye oppgaver som skal håndteres av patologene, uten at ressurs-situasjonen er vurdert.

Bølger av nye arbeidsoppgaver har regelmessig truffet avdelingene opp gjennom årene som følge av nye screeningprogram, forskningsprosjekter, endret behandling eller politiske beslutninger – og alle har hatt det til felles at patologi-situasjonen enten ikke har vært vurdert – eller at den har vært ignorert.  

Ikke bare er ressurs-situasjonen nå gått fra kronisk til akutt. Grunnlaget for innføring av nye oppgaver ville også kunne vært vurdert annerledes om patologene var med fra begynnelsen. Leder av lunge-faggruppen i patologi, Elin Richardsen, har nå bidratt til å sette lys på det usikre grunnlaget for vurderingen av biomarkøren PD-L1 (Se tidligere oppslag og Dagens medisin 1/2017). Klinikere, og ikke minst legemiddelindustrien, tar det for gitt at slike vurderinger er uproblematiske og objektive. At vurderingen av PD-L1 kan sprike fra 0 til 80 % på samme prøve, slik testpanel har vist, forundrer ikke patologer som sitter med virkeligheten under mikroskopene og skal skille klinten fra hveten. At dette tar tid og ressurser, sier seg selv. Hverdagen for patologiavdelingene er over natten totalt forandret - igjen.  Enorme ressurser går nå til å vurdere en test der funn av én positiv celle blant 100 skal gi utslag for behandling eller ikke. Når man vet at det ikke engang er av sikker betydning for behandlingseffekt, føles ressursbruken absurd. Marius Lund-Iversen beskriver testen som like sikker som terningkast. Elin Richardsen trekker seg nå fra oppgaven som leder av faggruppen.

DNP-leder Ying Chen og avdelingsleder Harald Aarset har massiv støtte i foreningen når de i Dagens Medisin nok en gang  påpeker den kroniske underfinansieringen av patologien. Takstsystemet for offentlige poliklinikker er antikvarisk, og nivået, som opprinnelig  var gjenstand for forhandlinger,  er ensidig bestemt av staten. Tidligere forsøk på fornying av takst-systemet har strandet på at myndighetene nekter å forstå at patologi-diagnoser er basert på håndverk og vurderinger av hver enkelt prøve.

Det henvises nå til at Norsk laboratoriekodeverk skal dekke de faktiske kostnader, men som Norsk Laboratoriemedisinsk Forum (en ny, fagmedisinsk interessegruppe i legeforeningen) nylig har påpekt, er NLK basert på kodesystemer utviklet for  faglig bruk, ikke til finansiering. At myndighetene nå også for patologi vil benytte et faglig kodeverk for finansiering, tyder på at man taler for døve ører. Patologene, som under løfte om hjelp til revisjoner, nylig overlot styringen av det faglige kodeverket SNOMED til direktoratet, og som har investert betydelig i en dugnad for faglig oppdatering av dette, ser at elementer tas ut, omarbeides og brukes til finansiering, til tross for gjentatte forsikringer om det motsatte.

Problemet er likevel at vi må ta det vi får. Nivået på dagens finansieringssystem er så lavt at alle endringer, uansett type og grunnlag, bare kan bli bedre. La oss håpe at det skjer som lovet i 2018: at finansieringen vil dekke de faktiske kostnader –også når det gjelder ikke-takst-finansiert aktivitet.

Og så får vi for 2017 ønske oss oppfinnelsen av en PD-L1-test som kan avleses maskinelt, hvis det fortsatt skal utføres testing - og at patologiavdelingene får friske midler til innkjøp av den! I tillegg til øvrig nødvendig avlastning og oppgradering av avdelingene!

Godt nytt år!

G. Cecilie Alfsen

Mer om emnene