Nyanser og samarbeid som alternativ til skyldfordeling og heksejakt

Npfs innlegg til VG - som ikke ble trykket.

Nyanser og samarbeid som alternativ til skyldfordeling og heksejakt

Foto: Anne Kristine Bergem

Det er et imponerende arbeid som ligger bak VGs avdekking av tvangstall de siste ukene.

Det er både bra og nødvendig at vi endelig får en oversikt over tvangsbruken i sykehusene i Norge. Det er bekymringsfullt at praksis og dokumentasjon ikke er bedre enn det vi nå ser. Helt overraskende er det dessverre ikke.

Fra juridisk hold vil det nok være delte meninger om hvorvidt alle eksemplene i reportasjen vil kvalifisere som lovbrudd, men funnene er uansett bekymringsfulle.

Det som også er trist, er at ikke helsemyndighetene selv har nedlagt tilsvarende arbeid i å få en slik oversikt.

Tallene bør nå brukes til å finne ut hva som ligger bak den dårlige praksisen for å få satt inn tiltak som faktisk reduserer bruk av tvang. Helseforetakene trenger en analyse av årsaker til variasjonen.  Det er helt nødvendig for å vite hvor forbedringsarbeidet må settes inn samtidig som det er viktig å sette inn tiltak som faktisk reduserer bruk av tvang.

Det er sammensatte årsaker til dagens praksis. Kari Kjønnaas Kjos hevder at det er holdningene til helsepersonell det er noe i veien med, men det blir en altfor enkel forklaring. Høie sier at psykisk helsevern har vært underledet. Det blir også for enkelt. Han har dessuten selv bidratt til å øke bruken av tvang gjennom å foreslå at utilregnelig med plagsom kriminell atferd skal inn under psykisk helsevernloven, noe som er stikk i strid med anbefalinger fra både psykiatere, psykologer og jurister.

Alle ledd i kjeden har bidratt med sitt – eller ikke bidratt med sitt – alt etter som hvordan man ser på det. Det vil si at i alle nivåer - helt fra helseministeren, regjering og storting og ned til det enkelte helsepersonell - er det bidragende faktorer. Midt mellom er det lagvis med ledere, regionale helseforetak og lokale helseforetak. Økonomi, arkitektur, ressurser, kompetanse og holdninger – alt har spilt inn.

Nedbygging av sengeplasser har over flere år vært en bekymring for landets psykiatere. Få plasser gir høy terskel for hjelp. Press på utskrivning og krav til produksjon av liggedøgn legger ikke til rette for bygging av relasjoner. Relasjonsbygging tar tid. Kvalifisert og kompetent personell koster penger. Nok personell på jobb koster penger. Utdanning og kompetansebygging koster penger.

Behovet for kartlegging og bedret dokumentasjonspraksis har vært kjent for myndighetene i flere år:

http://sifer.no/publikasjoner/detalj/Innsamling-og-analyse-2012

I stedet for å plassere skyld, er det nå viktig at helseministeren og sentrale helsemyndigheter benytter anledningen til en konstruktiv forbedringsprosess i tiden som kommer.

Ingen ønsker unødvendig bruk av tvang. Alle ønsker god dokumentasjon. Alle ønsker at pasientenes rettssikkerhet skal ivaretas.

Vi har en god anledning nå til å se hva det er som gjør at noen foretak bruker mindre tvang enn andre og lære av dem. Det har vært arbeidet i årevis med ulike prosjekter for å redusere tvang uten at det har vært noen varig nasjonal effekt.

Npfs ønske er at helseministeren inviterer brukere, forskere, ledere og fagfolk til samarbeid slik at det denne gangen kan bli bedre. Det kommer til å koste – også økonomisk. Nå må regjeringen vise at den er villig til å investere i psykisk helsevern.