Høring - Krav til tjenestebasert adressering og identifikatorer ved elektronisk samhandling

Direktoratet for e-helse

Deres ref.: E-helse 15/54-1
Vår ref.: 15/6446
Dato: 09.02.2016

Høring - Krav til tjenestebasert adressering og identifikatorer ved elektronisk samhandling

Legeforeningen mener:

• Legeforeningen støtter en entydig standard for adressering av elektronisk kommunikasjon.
• I primærhelsetjenesten bør det finnes mulighet for adressering til en generisk fastlegetjeneste som kommunikasjonspart på et legekontor, f.eks. der det er svak kontinuitet i fastlegedekningen.

Målgruppen for dokumentet er IT-leverandører i helse- og omsorgstjenesten, IT-personell og systemansvarlige som utvikler eller arbeider med løsninger og systemer knyttet til elektronisk samhandling i helse- og omsorgstjenesten. Dokumentet er ment som en forpliktende standard som nevnte grupper er nødt til å følge for å rydde unna kommunikasjonsproblemer mellom ulike instanser. Det er listet opp en rekke hovedprinsipper med denne standarden, prinsipper som skal bidra til en ryddig, entydig og forutsigbar utveksling av opplysninger blant helsetjenestens aktører.

Legeforeningen mener at formålet med og bakgrunnen for revisjonen er helt på sin plass. Kommunisere av helserelaterte data foregår nå på flere forskjellige måter og med bruk av forskjellige kommunikasjonsstandarder, noe som gjør kommunikasjon vanskelig og unødig usikkert. Vi trenger både og å implementere en nasjonal standard for enhetlig, trygg og enkel kommunikasjon av helseopplysninger.

Det sentrale poenget er at hver enkelt virksomhet plikter å registrere kontaktinformasjon om selve virksomheten (nivå 1) og sine underliggende kommunikasjonsparter (nivå 2) i Adresseregisteret. Elektronisk kommunikasjon skal adresseres til kommunikasjonsparten. Kommunikasjonsparten er uavhengig av organisatorisk plassering og representerer en tjeneste. Det er opp til hver virksomhet å velge hvor mange kommunikasjonsparter de skal ha.

I praksis vil en kommunikasjonspart bety et sorteringspunkt i virksomheten der kommunikasjonene videresendes til rette mottaker. Dermed legges arbeidet med å sortere innkommende brev til mottaker, mens det for avsender blir færre adresser å forholde seg til. Dette er et fornuftig prinsipp, da sending av helseinformasjon ofte skjer i en situasjon med pasientkontakt, mens mottak ofte gjøres i en administrativ situasjon.

For private næringsdrivende leger slik som fastleger vil legekontoret representere nivå 1, mens den enkelte fastlege skal være nivå 2. Dette vil også fungere slik som i dag, spesielt der det er stabilitet hos fastlegen. Det bør også være mulighet på steder med mye vikarer og svak kontinuitet på fastlegesiden å ha en ikke-personlig kommunikasjonspart som representerer den til enhver tid tilgjengelige fastlegen.

Dokumentet beskriver ikke hvordan et to-nivå system for identiteter skal være i praksis eller hvordan det skal vedlikeholdes. Det er noen små eksempler som i og for seg er nyttige. Men utfordringen er imidlertid hvordan man vedlikeholder disse kodene og fordeler de meldingene man mottar. Noen problemstillinger som ønskes råd til er hva man gjør hvis en slik enhet valgte å gå fra sentralt til desentralt henvisningsmottak - eller omvendt? Og hva om man vil ha noen henvisninger til sykehusets sentrale henvisningsmottak (typisk de som inngår i pakkeforløp), mens andre skal til et annet, for eks. henvisninger som er tagget som øyeblikkelig hjelp? Det er anerkjent at de største utfordringene med IT i helsesektoren er organisatoriske, og det behøves gode veiledninger og fleksibel adressering for disse typene problemstillinger.

Med hilsen
Den norske legeforening

Geir Riise 
Generalsekretær

Bjarne Riis Strøm
Avdelingsdirektør