Høringsuttalelse - endringer i husbankloven

Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Randi Vennes


Sendt kun pr. e-post:
rav@kmd.dep.no


Deres ref.:                   Vår ref.: 16/6633                    Dato: 22.12.2016


Høring om endringer i husbankloven - hjemler for innhenting av bl.a.
helseopplysninger


Vi viser til deres høringsnotat om Forslag til hjemler i husbankloven for behandling av
personopplysninger. Legeforeningen var ikke blant de opprinnelige høringsinstansene, og
fikk ikke kjennskap til høringsnotatet før Helsedirektoratet gjorde oss oppmerksom på dette
7.12.2016. På grunn av den korte fristen har høringen derfor ikke kunnet få den brede
behandlingen den normalt sett ville fått i organisasjonen. Vi vil påpeke at det er svært uheldig
at relevante høringsinstanser blir utelatt på denne måten. Det er forhold her som berører
legene direkte ved at de pålegges nye arbeidsoppgaver, samt at dette berører legenes
taushetsplikt, og det er viktig av at Legeforeningen da får muligheten til å uttale seg.


Legeforeningen mener det ikke bør lovfestes nok et unntak fra taushetsplikten, og mener
dagens ordning med bruk av samtykke bør videreføres.


Vi vil videre påpeke at høringsnotatet ikke inneholder en realistisk analyse av behovet for
godtgjøring av legers arbeid med å fremskaffe helseopplysninger gjennom legeerklæringer.


Lovfestet unntak fra taushetsplikten
Vi vil først redegjøre for vårt syn på det prinsipielle knyttet til lovfesting av unntak fra
taushetsplikten. Legeforeningen registrerer at det stadig innføres nye unntak fra
helsepersonells taushetsplikt. Vi vil derfor bemerke at taushetsplikten ivaretar svært viktige
hensyn for helsevesenet, pasienter og helsepersonell. Taushetsplikten skal bidra til å ivareta
pasientenes tillit til helsevesenet og helsepersonell. Man skal som pasient være trygg på at de
opplysningene man gir til sin behandlende lege ikke skal brukes til annet enn helsehjelp
overfor en selv. Dette sikrer at befolkningen våger å gi nødvendig informasjon til
helsepersonell, noe som er et nødvendig vilkår for at helsetjenesten skal kunne hjelpe best
mulig. Ethvert unntak fra dette uthuler taushetsplikten, kan risikere å skade relasjonen
mellom lege og pasient og må derfor være både velbegrunnet og nødvendig. Vi er på den
måten skeptiske til at det innføres nok et lovpålagt unntak.


Legeforeningen registrerer at departementet i stor grad sammenligner Husbankens stilling og
behov for helseopplysninger med NAV. Vi er ikke enig i denne sammenligningen. Når det
gjelder behandling av sensitive personopplysninger vedrørende befolkningens helse, står
NAV i en helt særlig stilling. Husbanken kan ikke sammenlignes med dette, og er etter vår
mening mer å sammenligne med en finansinstitusjon eller et forsikringsselskap. Begge disse
er avhengig av samtykke fra den det gjelder for å kunne innhente helseopplysninger. Vi vil
her bemerke at forsikringsselskap kan sies å være i den samme situasjonen som Husbanken,
det er en form for tvungent samtykke til utlevering av helseopplysninger fordi man ikke vil
kunne bli forsikret eller hente ut forsikringsgevinst dersom man nekter. Det at samtykket på
den måten er tvungent, kan vi derfor ikke se at i seg selv er et avgjørende argument for å
innføre et lovfestet unntak fra taushetsplikten.


Vi vil påpeke at man ved dagens ordning med samtykke sikrer at pasienten blir godt
informert og selv har underskrevet på at legen skal kunne gi fra seg de nødvendige
opplysningene. Det er en fare for at dette aspektet forsvinner dersom man nå innfører en
lovhjemmel for dette. Legeforeningen kan ikke se at behovet for endring av dagens løsning
med samtykke er godt nok dokumentert eller argumentert for. Generelt bør man være
tilbakeholden med å innføre nye lovfestede unntak fra taushetsplikten. Samtykke vil alltid
sikre at den enkelte selv har tatt stilling til om man ønsker at helseopplysningene skal
utleveres eller ikke. Dersom dette likevel blir gjennomført slik departementet nå foreslår vil
vi understreke viktigheten av at pasientene (Husbankens søkere) gis utfyllende informasjon
på forhånd om at det vil innhentes opplysninger om deres helse, i de tilfellene der dette er
aktuelt. Informasjonen om dette bør være like tydelig som om man måtte innhentet samtykke
til det. De bør også tydelig gis muligheten til å trekke sin søknad, dersom de ikke ønsker at
deres helseopplysninger (eller andre opplysninger) skal innhentes.


Det er grunn til å bemerke at man i høringsnotatet også åpner for at opplysningene skal kunne
brukes til både statistikk/analyse, forskning og testing/feilsøking. Legeforeningen er svært
skeptisk til en slik utvidet bruk av opplysningene. Vi understreker at opplysningene det er
snakk om er svært sensitive personopplysninger, og vi forutsetter at personopplysningsloven
følges. Når det gjelder bruk av reelle data til testing og feilsøking vil vi understreke at dette
må skje unntaksvis og kun der det er helt nødvendig. Når det gjelder oppbevaring med tanke
på fremtidig forskning, er vi kritiske til dette. Det foretas overhodet ingen analyse av hverken
behov eller konsekvenser i høringsnotatet. En ting er man tvinges til å oppgi sensitive
personopplysninger for å få tilgang på velferdsgoder, men det at disse skal oppbevares for
mulig sekundærbruk i fremtidig forskning, er noe ganske annet. Vi mener derfor ikke dette
kan lovfestes uten grundigere analyse. En slik adgang ville etter vårt syn uansett kreve
samtykke. Vi understreker også at det uansett må gjøres helt tydelig overfor søkerne hva
deres informasjon vil bli brukt til.


Dette har også en side mot personvernforordningen som vil gjelde fra mai 2018. Det er
vesentlig at de bestemmelsene man nå skal innføre avstemmes mot dette regelverket. Vi
minner om at konsekvensene av å behandle data i strid med personvernforordningen
involverer potensielt betydelige erstatningssummer.


I tillegg til at det er viktig med god informasjon til pasienten, må også legen informeres godt i
disse prosessene. De fleste leger vil ikke ha god kunnskap om Husbanken og deres adgang til
å innhente informasjon, og heller ikke deres bruk av informasjonen. Det er derfor viktig at
Husbanken informerer godt i hver enkelt sak, også med tanke på at legen må kunne forklare
dette for sin pasient. Det er viktig at departementet er klar over at det lett kan få konsekvenser
for lege-pasient-relasjonen dersom legen gir fra seg informasjon uten at det er tydelig for
pasienten hvorfor dette skjer og på hvilket grunnlag. Legene må altså settes i stand til å
forklare pasienten hva informasjonen skal brukes til på en klar og lettfattelig måte. Her vil vi
også vise til våre bemerkninger over om den utvidede bruken av opplysningene.


Godtgjøring
Vi registrerer at departementet i punkt 6.2 legger til grunn et utgangspunkt om at den som er
pålagt å gi opplysninger ikke har krav på godtgjørelse, og det vises her til ftrl. § 21-4. Som vi
vil redegjøre for nedenfor er utgangspunktet når det gjelder legers opplysninger til NAV at
dette godtgjøres gjennom fremforhandlede takster. Vi er sterkt uenige i utgangspunktet
departementet har lagt opp til.


Det er kun unntaksvis at avgivelse av denne typen opplysninger ikke innebærer arbeid.
Dokumentasjon av medisinske opplysninger vil gjennomgående kreve bearbeidede
opplysninger i form av en erklæring. Utlevering av hele eller deler av pasientjournal skal bare
skje helt unntaksvis, da journalopplysninger stort sett er nedtegnet en stund tilbake i tid, for
andre formål, og inneholder opplysninger irrelevant for en lånesøknad.


I enkelte tilfeller er det er aktuelt at legen sender over et utdrag av journalen, altså at legen
går gjennom pasientjournalen og plukker ut den informasjonen som er relevant for
Husbanken. Dette vil i de aller fleste tilfeller innebære noe arbeid, og det arbeidet må legen få
betalt for. Vi understreker at dette arbeidet ikke skal undervurderes, det kan ofte være
tidkrevende å gå gjennom journalnotater og finne de relevante delene. Og vi poengterer at i
alle tilfeller der legen må produsere noe nytt, i form av erklæring eller annen form for
uttalelse, skal dette naturligvis godgjøres.


Dersom de foreslåtte endringer blir gjennomført er det naturlig at det i all hovedsak vil være
fastlegene som får disse henvendelsene fra Husbanken og som må utforme erklæringer og
uttalelser. Fastlegene arbeider etter fastsatte takster ("Normaltariffen"), der ulike
arbeidsoppgaver utløser takster fra Helfo. Erklæringer og attester faller utenfor dette
takstsystemet. Næringsdrivende leger er derfor avhengig av godtgjøring fra oppdragsgiver for
attester og erklæringer. I prinsippet er det opp til legen selv å fastsette. Ettersom fastlegene
her gjerne er i en monopolsituasjon mht å besitte relevante opplysninger er det for en del
former for erklæringer og attester inngått avtaler om honorar mellom Legeforeningen og
oppdragsgiver. Formålet er å gi forutsigbarhet for pasientene. Et eksempel på dette er at det
er fremforhandlet takster for erklæringer til forsikringsselskaper. Videre er Legeforeningen i
dialog med NAV før de såkalte "L-takstene" for kommunikasjon mellom lege og NAV blir
fastsatt. Vi registrerer at det i høringsnotatet i stor grad vises til hvordan ordningene med
innhenting av opplysninger fungerer for NAV, og at man legger opp til en ordning som
tilsvarer dette. Takstene for uttalelser til NAV er imidlertid knyttet opp mot NAVs ulike
skjemaer, så dette systemet er ikke direkte overførbart for erklæringer til Husbanken.


Dersom disse endringene blir vedtatt foreslår Legeforeningen at det enten fremforhandles
veiledende satser, slik vi har gjort med Statens pensjonskasse, eller at godtgjøring for arbeidet
med erklæringer og uttalelser til Husbanken beregnes ut fra den offentlige salærsatsen som
fastsettes årlig gjennom statsbudsjettet. Sistnevnte sats har blant annet blitt lagt til grunn for
honorering av erklæring fra lege i vergemålssaker, jf. vergemålsloven § 59 første ledd
bokstav a, og er å anse som en generell tidstakst. Den har også den fordelen at den justeres
årlig og på den måten ikke krever oppfølging.


Avslutningsvis finner vi grunn til å fremheve at de fleste fastleger ikke er offentlig ansatte,
men næringsdrivende. Det er derfor oppsiktsvekkende at departementet her foreslår å pålegge
en plikt som medfører arbeid for gruppen, og at man antok at dette regelmessig ville kunne
gjøres uten godtgjøring.


Med hilsen
Den norske legeforening


Geir Riise                                                  Lars Duvaland
generalsekretær                                       avdelingsdirektør


Saksbehandler: Ida Øygard Haavardsholm


Vedlegg: avtale om veiledende honorar og retningslinjer for helseopplysninger mellom
Statens pensjonskasse og Den norske legeforening
Dokumentet er godkjent elektronisk