Høringsuttalelse om "Strategisk handlingsprogram for Helse Sør - spesialisthelsetjeneste rus"

Handlingsprogrammet presenterer områder hvor Helse Sør stiller krav til aktivitets- eller resultatforbedringer. Her er høringsuttalelsen fra Regionsutvalg Sør.

Fra http://www.helse-sor.no/_innhold/nyheter/nyheter.asp?ID=801:

Strategisk handlingsplan for spesialisttjeneste rus på høring
Helse Sør har nå sendt utkast til ”Strategisk handlingsprogram for Helse Sør – spesialisttjeneste rus” på bred høring. Høringssvarene må være hos Helse Sør innen 1. juni. .

Planen er at styret i Helse Sør RHF skal behandle planen før sommeren.

Handlingsprogrammet utdyper Helse Sørs ”sørge for”-ansvar for rusmisbrukere. Programmet presenterer områder hvor Helse Sør – gjennom å sette fokus på mål – stiller krav til aktivitets- eller resultatforbedringer. Helse Sør vil gjennom økonomiske prioriteringer bidra til å utvikle disse områdene til beste for de som bruker tjenestene.

Handlingsplanen, som er på 43 sider, er blant annet sendt til fylkesmennene, kommunene, fastlegene og pasientombudene i Helse Sør. Dessuten er planen sendt brukerutvalgene og helseforetakene i helseregionen, samt en rekke brukerorganisasjoner og fagforeninger.

Klikk HER for å laste ned planen og HER for høringsbrevet fra Helse Sør.


Regionsutvalg Sør har avfattet denne høringsuttalelsen:

Høringsuttalelse fra Den norske lægeforening, Regionsutvalg Sør,.pdf

Høringsuttalelse fra Den norske lægeforening, Regionsutvalg Sør, angående:
Strategisk handlingsprogram for Helse Sør- spesialisthelsetjeneste rus


Generelt er handlingsprogrammet preget av gode intensjoner og et pasientfokusert tankesett, og det inneholder mange viktige mål og visjoner. Spesielt setter legeforeningen pris på det fokus som er satt på forskning og kompetansehevning og evidensbaserte behandlingsmetoder for denne gruppen pasienter.

Vi ønsker å påpeke noen faktorer:
 

  • Rusmiddelmisbrukere er en sammensatt gruppe pasienter, som i tillegg har overhyppighet av somatisk sykdom i tillegg til psykiatrisk lidelse. Handlingsprogrammet vektlegger viktigheten av diagnostikk og målrettet  forskningsbasert behandling. Vi mener at utvikling av addiktologi som eget fag er en av forutsetningene for å gjennomføre denne intensjonen, og dette bør derfor være et konkretisert satsningsområde i et handlingsprogram.
  • Når det gjelder kompetansehevning bør man også ha konkrete krav til hvilken faglige kompetanse de ulike behandlingsenhetene skal ha og hvordan behandlingsenhetene skal settes sammen og organiseres.
  • Fagligheten må sikres ved satsning på rekruttering, forskning og adekvat ressurstilførsel. Hvis man skal løfte tilbudet til denne stadig voksende pasientgruppen opp til det nivået som loven og handlingsprogrammet tilsikter, må det følge ressurser med intensjonene.
  • Når det gjelder pasienter med kombinasjonen av alvorlig psykiatrisk lidelse og rusmiddelmisbruk, er nok regionale kompetansesentra absolutt nødvendig.  Det  må  i tillegg også taes hensyn til at det  i hverdagen i kommunen og ved akutte kriser på legevakten også må være implementert kjennskap til beste behandling,og ressurser til å  iverksette denne.
  • Fastlegenes rolle i behandlingen av pasientgruppen er viktig og bør  vektlegges med tilbud om  kompetansehevning og veiledning. Fastlegen vil også stå i en unik posisjon og relasjon  når det gjelder tidlig diagnostikk og forebygging både av utvikling av misbruk og av residiv. Sannsynligvis vil mange av pasientene kunne ha fastlegen som behandler i store deler av sykdomsforløpet, og behandlingstilbudet som gies ved fastlegekontorene vil  være avgjørende for kapasitetsbehovet  i spesialisthelsetjenesten.
  • Legevaktsleger er ofte de som får ansvar for vurdering av akutt rus, akutt behandlingsbehov og komplikasjoner til  rus. Informasjon om hvilke tilbud som er tilgjengelige for rusmisbrukere må gis til legevaktene. Tilgjengelighet og kapasitet på akutte tilbud vil være essensielt, og det vil være en viktig faktor for å redusere akutt dødelighet av rus, og for å sikre tillit og tilfredshet hos brukere.
  • Behandling av rusmisbruk medfører en del etiske problemer, spesielt i forhold til bruk av tvang. Brukermedvirkning kan vanskeliggjøres av misbrukets natur, for eksempel uenighet mellom behandler og bruker om valg og dosering av medikamenter. Det hadde vært nyttig at et handlingsprogram inneholdt konkrete planer for kartlegging av disse sidene av problemet.
  • Når det gjelder barn og unge med rusrelatert problematikk, mener vi at skolehelsetjenesten  og helsestasjonene bør innlemmes i utredning og behandling. På samme måte som for fastlegene, er det behov for tilbud om veiledning og kompetansehevende tilbud, men i tillegg bør nok disse funksjonene styrkes generelt for å ha kapasitet til det samarbeidet med spesialisthelsetjenesten som er nødvendig for at tjenestene skal kunne fungere optimalt og synergisk. Den forebyggende  og den behandlende aktivitet som kan utføres i disse instansene, vil sannsynligvis ha stor nytte av veiledning og annen kontakt med spesialisthelsetjenesten.




Arendal, 31.05.2004

Helseregion Sør
Bodil Aasvang Olsen
Leder