Vi tenkte kanskje da at nå kan det ikke bli verre. Godt over en måned senere, 11.desember, stod vi igjen og ropte om våpenhvile under solidaritetsmarkeringen for helsepersonell i Gaza, #notatarget på Helsefak UiT.
Den humanitære katastrofen i Gaza rammer først og fremst sivile. Vi mener det er viktig å ta et standpunkt i denne saken, der det er et åpenbart skjevt maktforhold. Vi mener at vi som helsepersonell alltid skal stå på siden til den svakeste part. Snakke for de som blir undertrykt. Rope for de som ikke har samme friheten som vi har her i Norge til å heve sin stemme. Vi ønsker å se tilbake og kunne si at vi gjorde noe når det gjaldt som mest og at vi stod på riktig side av historien.
Siden krigens start har vi fått se de menneskelige lidelsene gjennom ulike medier. Det som skjer i Gaza kan kun beskrives som utenfor vår fatteevne. Hver dag leser vi om nye sivile tap, i hundretalls. Barn som mister bein og armer, og hele sin familie. Terskelen for å angripe sykehus direkte, er krysset og det ser nå ut til at dette også er noe verdenssamfunnet er villig til å akseptere. Vi kan aldri akseptere dette. Vi kan aldri la det normaliseres å angripe sykehus. Det ufravikelige prinsippet om medisinsk nøytralitet må respekteres!
Foto: Doaa Rouqa / Reuters / NTB
Bildet er fra 8. november og viser den lille palestinske piken Orheen Al-Dayah kanskje 6-7 år gammel. Hun har fått et kutt i pannen etter et israelsk angrep. Hun blir sydd på Al Shifa-sykehuset i Gaza by. Mange av oss som jobber i helsevesenet har sydd førskoleunger i ansiktet. Vi vet hva det krever av beroligende stemmer, foreldre, bamser og bedøvelse. Orheen hadde ingen av delene. Hun holdes fast av tre menn, mens hun blir sydd av en fjerde. De er tomme av bedøvelse og du ser godt hvordan hun lider. Hun skriker etter mamma. Vi helsearbeidere vet mer enn de fleste hvordan traumer i småbarnsalder kan gjøre ubotelig skade og gi store utfordringer senere i livet.
Gaza beskrives som et helvete på jorden. Et sted der ingen steder er trygge, selv ikke sykehusene. Vi er vitne til at internasjonale lover brytes. Sykehusene har gått tom for det meste og kan i liten grad behandle den enorme mengden pasienter som til enhver tid strømmer til sykehuset, ei heller lindre pasientenes smerte. Vi har i mange uker hørt historier om pasienter som har måttet gjennomgå ulike kirurgiske inngrep uten anestesi, inkludert amputasjoner. Også barn. "Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste” heter det i den Hippokratiske legeeden, som er inntatt i § 1 i Legeforeningens etiske regler. Det er nå bare det siste, trøsten og knapt det, som vel er igjen for helsepersonell i Gaza, der de selv kjemper for livet.
Hvor lenge hadde universitetssykehuset vårt her i Tromsø klart seg i denne krigen?
Tidvis uten strøm. Uten nødaggregater. Uten rent vann. Uten de fleste medisiner. Der heisene står. Der pasienter med behov for store operasjoner må legges til side for å dø fordi vi ikke kan gjøre inngrep i generell narkose pga mangel på narkosemidler. Hvordan hadde vi klart oss? Uten internett. Uten medisiner. Uten strøm til datamaskinene. Uten telefon. Uten bakvakt. Uten rent utstyr. Kanskje bare med hendene. I støv og røyk. Når vi alle samtidig lever i kontinuerlig frykt for eget liv, eller for at neste pasient er vår egen sønn eller datter.
Kan vi som helsearbeidere her i verdens tryggeste land, i verdens roligste by med eget Universitetssykehus, fatte dette?
Nei, dette kan vi nok ikke. Vi trakk gulloddet om et liv helt i andre enden av skalaen.
Men vi prøver. Vi står i solidaritet med våre kollegaer i Gaza. Alle de som jobber for å redde liv. Vi føler med de som lider. Det ligger i ryggraden til oss som jobber i helsetjenesten.
I dagens mediaverden er vi tross israelsk elektronisk krigføring, bokstavelig talt vitne til en komplett humanitær katastrofe. En krigføring som målrettet angriper sivile, helsepersonell og sykehus. Dette er ikke mål i krigføring, det vet vi alle. Vi krever en varig våpenhvile, umiddelbart. Den humanitære hjelpen må slippe uhindret inn i Gaza og i tilstrekkelige mengder. Sivile dør nå av helt banale årsaker. Hvis man ikke dør i bomberegnet, dør man av sult, hvis man ikke dør av sult, dør man trolig av en eller annen infeksjon. Eller en av alle de andre sykdommene som en befolkning strir med og som vi møter i vår daglige praksis og som de nå hverken medisiner, legekontor eller sykehus til å håndtere lenger.
Som en av legene til Leger uten grenser skrev på det som til vanlig viser oversikten over dagens operasjoner på Al Awda-sykehuset: “De som står igjen til slutt kan fortelle historien. Vi gjorde det vi kunne. Husk oss!” Han er nå drept, men vi vil huske han og alle andre som kjemper for frihet og rettferdighet, som yter helsehjelp i krig. Dette må slutte! Helsepersonell, barn og sivile må aldri være målskiver!
Marthe Nissen