Bakgrunnen for bruddet var i følge president Marit Hermansen at det i forhandlingene kun kom mer av det samme gamle, og det var liten vilje til endring fra Statens side. Helseministeren er altså fortsatt ikke villig til å gjøre ord om til handlinger for å bedre fastlegenes arbeidsbetingelser. Jeg må innrømme at dette er veldig skuffende. Under politisk debatt på Landsstyremøtet i mai sa Høie at det nå var en kritisk fase for fastlegeordningen. Han anerkjente både arbeidstimene og arbeidspresset som fastlegene står overfor. Han sa at han støttet alle tiltakene i fastlegeresolusjonen, selv om han ikke ville tallfeste behovet for nye fastleger fremover. Han viste til den politiske prosessen rundt statsbudsjettet for 2019, for så vidt rimelig nok, men at vi ikke skulle få noen utslag nå fra 1.7.18 – det var overraskende og skuffende. Høie ville likevel ikke bruke ordet krise når han snakket til landsstyret. Pasientene hadde tross alt ikke blitt rammet enda.
Det er godt kjent av vi fastlegene kneler på jobb; vi har strukket strikken alt for langt i mange år allerede. For mange kollegaer er strikken allerede røket, både rekrutteringen og frafallet de siste to årene er et alarmerende bevis på det. Vi kveles rent ut av vårt eget arbeid. Årsakene er mange og sammensatte. Det finnes ingen enkle løsninger, og vi må gjerne utrede bakenforliggende årsaker. Men først må ordningen reddes. Vi trenger hjelp nå!
Til tross for dette benytter ikke Høie seg av forhandlingen til å forplikte seg til en opptrappingsplan, eller sende signaler om at det skal satses på fastlegeordningen fremover. Fastlegeordningen er det klart mest populære delen av helsevesenet! Billig i drift, men hjelper flest, og pasientene er kjempefornøyd! Vi bærer pasientens helsetjeneste på skuldrene, og kneler vi, lesses fort langt flere oppgaver over på spesialisthelsetjenesten. Dagens spesialisthelsetjeneste er ikke klar for disse oppgavene.
Leder av Allmennlegeforeningen, Tom Ole Øren sendte nylig ut et brev til landets fastleger der situasjonen er godt beskrevet og forklart. Rammeavtalen definerer at fastleger ikke er tilpliktet å jobbe mer enn 28 timer kurativt per uke, 44 uker i året. I dag er dette sprengt fullstendig, og kommunene må vente seg at vi forbereder en betydelig normalisering av dette til det avtalte. Dette vil mer enn noe annet tydeliggjøre behovet for flere allmennleger ut i arbeid. Det kan også bli aktuelt å kreve større grad av tilrettelegging fra kommunene, for å kunne fortsette med såkalt tilpliktede kommunale oppgavene (legevakt, sykehjem, helsestasjon, etc) i dagens situasjon. Kommunene i Troms bør bruke sommeren til å forberede seg på dette.
Helseministeren skreven kronikk på dagensmedisin.no 4. juli der han angriper Legeforeningen for å ha et for ensidig fokus på lønn. Han skriver at økt lønn ikke vil virke rekrutterende, og særlig ikke i de mindre byene og distriktene. Fastlegekrisen er todelt, og ministeren må klare å håndtere to baller i lufta samtidig. By og land kan ha litt ulike utfordringer, og trenger ulik medisin. Vaktbelastning og eneansvar er viktig for distriktene, og dette må reguleres bedre i særavtalen. I byene vil økt basistilskudd sikre driften ved legekontorene, åpne opp for flere ansatte, bedre kvalitet og tilgjengelighet - men ikke minst kan legene korte ned på pasientlistene sine slik at de kan bruke mer tid på de pasientene de faktisk har på lista. Dette fører til at kommunene på sin side vil måtte opprette flere nye fastlegehjemler. Vi får nye legekontor og flere leger per kontor. Dette er faglig styrkende og gir oss tid til å gjøre en god jobb. Forutsetningen for dette er at normtallet nedjusteres mens grunntilskuddet opprettholdes. Løsningen er enkel, billig og vil raskt få effekt. Dette er ikke en lønnskamp - det er kampen for å overleve i faget vi er så glad i!
Hva nå? Det er fellesferie og de fleste legekontor har færre på jobb. Mens noen av oss prøver å lade batteriene, må andre stå på hardere slik at ventetider og svartider holdes nede, og ikke minst slik at pasientene er fornøyd. Dessverre er det ikke alltid det nytter å lade batteriene – noen ganger må de skiftes ut.
Når sommeren er på hell, er tiden inne for å ta kampen videre. Ingen skal måtte kjempe eller aksjonere alene, denne kampen kjemper vi sammen. Til siste mann og kvinne!
Mvh Jonas Lian
1. Landsråd AF Troms
Brudd i forhandlingene om normaltariffen. Er det håp?
Mandag 25. juni kom beskjeden mange av oss hadde fryktet: Det ble brudd i forhandlingene.
