Et meget meningsfylt arbeid

Siste året har jeg etter 15 år i sykehus vært fastlegevikar i Tromsø kommune.

Et meget meningsfylt arbeid

Jeg anser meg relativt hardtarbeidende, men likevel kom arbeidsmengden som et sjokk på meg. Jeg har rundt 95% av tiden pasient på kontoret i kjernekonsultasjonstiden fra 08:10 (09:00 på fredag) til 15:00/15:30, og etterpå går i snitt cirka 1,5-2 timer per dag med til etterarbeid. Lunsjen avviklet jeg etter to måneder for å komme ajour frem til halvgått arbeidsdag. Legevaktene har blitt en krevende merbelastning og ikke et spennende avbrekk, slik det var da jeg jobbet på sykehuset. I fritiden kverner den ene pasienthistorien etter den andre gjennom hodet – for det koster å bli så godt kjent med så mange, på så kort tid. Den gode følelsen av å gjøre noe meningsfylt – og ha betydning for folks ve og vel, motiverer likevel sterkt til innsats i denne jobben. Nesten litt som det å være tillitsvalgt. De manglende sosiale rettighetene gir meg nesten magesår. Men jeg lar den biten ligge i denne omgang.

Jeg kan med sannhet si at ingen dag er lik, og at det ikke går en dag uten at jeg lærer noe i allmennpraksis. Heldigvis er pasientene forståelsesfulle. De aksepterer både halvtimes ventetid, at jeg sier at jeg ikke vet, at jeg sier at vi må ta resten en annen gang, og at jeg bruker både google og NEL flittig under konsultasjonen. Ventetiden gjør jo at de gjerne blir sittende litt ekstra på venterommet. Der får de med selvsyn se hvordan vi legene flyr opp og ned trappen for å hente neste pasient, eller hente eller bringe papirer eller prøver ned til sekretærene.

Alt og ingenting
Folk kommer fort nært seg sjøl på allmennlegens kontor. Etter en og en halv dag i praksis måtte jeg løpe ut i lunsjen og kjøpe Kleenex til kontorpulten min. Det ble for keitete (dessuten tok det tid) å hente papir ved vasken hele tiden. Og det har blitt noen pakker siden den gang. Senest tidligere i dag fikk jeg påpakning fra en tutende pasient fordi det hadde gått tomt. Etter et par uker i nyjobben kjøpte jeg en klokke og hang den opp over døra til kontoret, bak ryggen til pasienten, midt i synet mitt fra kontorpulten.

Tja, så hva kommer folk for i allmennpraksis? Uten å hevde å ha full oversikt tør jeg våge følgende påstand: Alt og ingenting. For min del har det vært mest av det første. I alle fall føles det sånn. En sjelden gang er det imidlertid ingenting. Som da en mann kom med en liten (usynlig) flis i fingeren han hadde fått noen uker tidligere. Bakepulver, grønnsåpebad og diverse andre kjerringråd hadde ikke gitt ønsket resultat, så nå var det min tur. Jeg så ingen reaksjon, ingenting å palpere, ingenting å se. Endelig en ingenting – tenkte jeg, og sendte han hjem. Tilbake etter 1 måned: ”Det er noe der!” Etter fingeranestesi og vask eksplorerte jeg med grov kanyle så mye tiden og forholdene for øvrig tillot, og ”fikk muligens ut noe.” Tilbake etter 2 måneder – nei, ”det er fortsatt noe der.” Så til røntgen front og side før ultralyd, og time x 2 på poliklinikken i UNN før ”noe” angiverlig var ute. Så i dag var han her igjen. Suturene er sprukket opp og det er på høy tid for sårvask og infeksjonskontroll. Forhåpentligvis er det ingenting. (Historien er gjengitt med pasientens tillatelse.)

Mange av dere har knapt møtt fastlegen sin. På Allmennlegeforeningens årsmøte som i april i år ble avholdt her i Tromsø, kom fastlege Stina Michelle Kristoffersen fra Utsikten legekontor med et forslag som fikk salen til å måpe:

Hva om det ble obligatoriske hospitantdager som ”flua på veggen” i allmennpraksis for alle leger i sykehus? I samhandlingens ånd! Slik kunne våre viktigste samarbeidspartnere se den faglige spennvidden, kjenne på ventekøen på telefon inn til nevrologisk eller kirurgisk vakt, prøve å få i tale vakthavende radiolog (på rett seksjon), prøve å få til en frivillig øhjelps-innleggelse i psykiatrien, skumme gjennom timeboka om morgenen der det stort sett er ganske ”Bingo!” (og null skrevet opp, om) hvorfor pasienten møter til time. De kunne få klikke seg bort i brukergrensesnittet på datasystemet, føle på telefonene som ringer, beskjedene som vokser seg inn i den sprengte timeboka, lete seg rundt i en prosedyre du ikke visste fantes mens pasienten ser avmålt på deg og den nevnte klokka tikker, sitte i et tverrfaglig møte rundt en pasient med sammensatte lidelser, og svare på vanskelige spørsmål fra en pasient (eller flere) som har vært innlagt og er skrevet ut uten at han vet hvorfor, og uten at fastlegen har fått en epikrise. Også smile så klart: Alltid hyggelig, alltid hjelpsom, aldri en dårlig dag.

På slutten av dagen (dvs begynnelsen av kvelden) kunne sykehuskollegaen få kose seg sammen med fastlegen når han eller hun gjennomgår en håndfull pleie- og omsorgsmeldinger (PLO) fra de kommunale etater som har 48 timers svarfrist (uavhengig av ferie, problemstilling og annet), håndterer siste døgns innkomne reseptforespørsler og gårsdagens prøvesvar, analyserer nye epikriser og røntgensvar og etter hvert signerer disse. Hva får fastlegen ”i epikrisehjemmelekse” i dag? Også var det posten da; brevene fra kjente og ukjente etater og samarbeidspartnere, brev fra pasienter og brev fra pårørende.

Med litt flaks er det kanskje det månedlige styremøtet i legekontoret denne kvelden, der man må regne på om månedsinnbetalingene fra den enkelte lege faktisk dekker de løpende utgifter til husleie, fast og variabelt utstyr og ikke minst lønn, syke- og feriepenger til sekretærerene. På agendaen i kveldens møte står kanskje ellers forsøk på å skaffe sommervikarer, samt tiltak ovenfor en langtidsykemeldt, mulig innkjøp av ny autoklave og mulig ultralydapparat. Eller kanskje var dette dagen vi skal møte på legevakt fra kl 16:00?

Hvis det skulle være interesse for å bruke en fordypningsdag eller en seksjonsdag til å få et innblikk i fastlegenes hverdag og vår samhandling med spesialisthelsetjenesten, så er det bare å ta kontakt, så skal Troms legeforening ta saken videre.

Likevel oppleves dette som et meget meningsfylt arbeid. Forstå det den som kan...

God Sommer!

Jo-Endre Midtbu
Leder


P.s – Pga faren for å fremstå ”sytete og lite konstruktiv” kommer her et konkret forslag til løsning: Doble per capitatillegget opp til tusen pasienter, halver det fra 1000-1500 og kutt det deretter. Dette presser frem flere fastleger, kortere lister, bedre tid, mer fornøyde pasienter og ganske sikkert bedre kvalitet. Dessuten er det sykt enkelt og ganske billig. D.s.