Klage på lege – bekymringsmelding til barnevernet

13/5483

En advokat har på vegne av sin klient innsendt klage på en lege for en bekymringsmelding sendt til Barnevernet.

Saken er denne:

Advokaten har på klientens vegne klaget til Rådet for legeetikk og Fylkesmannen. Klagen retter seg mot en «legeerklæring/bekymringsmelding» sendt til barnevernet, som de mener er «et bestillingsverk fra mor». Advokaten skriver at det er «min klients oppfatning at legen har latt seg bruke i en foreldrekonflikt av sin egen pasient, som er mor til barna uenigheten dreier seg om. Dette har medført en økning av konflikten (...) Ved at fastlegen gjengir mors beskyldinger, gir han legestempel og en tyngde på opplysningene som han ikke har grunnlag for ut fra sitt kjennskap til saken».

Legen redegjør i sitt tilsvar utførlig for sin vurdering, som var basert på uttalelser fra hovedsakelig sønnen til klager. Legen opplevde at han stod i en svært bekymringsfull situasjon skapt av hva legen oppfattet var en «intens og pågående konflikt mellom deres foreldre, en konflikt som fortonet seg som vesentlig mer intens enn hva de fleste barn opplever i forbindelse med foreldres samlivsbrudd». Hans selvstendige oppfatning av situasjonen baserte seg på samtaler med sønnen, gjentatte bekymringer fra mor omkring barnas situasjon og samtale med Familievernkontoret. Han understreker at meldingen ble sendt på bakgrunn av egen vurdering og ikke på bestilling eller oppfordring fra mor, og ikke etter pålegg fra Familievernkontoret, og i samsvar med hans plikt etter helsepersonelloven § 33. Legen har tidligere hatt et møte med far i denne forbindelse, og understreker at han har vært tydelig overfor både barnevern og klager hva som var bakgrunnen for bekymringen. Han mener det ville vært et moralsk og juridisk lovbrudd dersom han hadde latt være å melde en oppriktig bekymring til barnevernet.

Rådet vedtok å uttale:

Rådet vil innledningsvis bemerke at Rådet normalt sett ikke behandler saker som er under offentlig rettslig eller offentlig administrativ behandling, jf. Reglement for Rådet for legeetikk § 2 annet ledd. Slik vi forstår det har advokaten sendt denne saken til Rådet for legeetikk og Fylkesmannen parallelt, og fylkesmannen har konkludert uten at vi er kjent med konklusjonen. Vi understreker i den sammenheng at Rådet og Fylkesmannen har ulikt mandat og regelverk – slik at vurderingene i så måte ikke nødvendigvis vil være sammenfallende.

Rådet har vurdert bekymringsmeldingen, og vil bemerke at den i seg selv fremstår i samsvar med de retningslinjer og regler som gjelder.

Alt helsepersonell er pålagt en oppmerksomhetsplikt og en meldeplikt, jf. helsepersonelloven § 33. Dette innebærer en plikt til å i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Videre inntrer en meldeplikt når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24. Formålet med opplysningsplikten er å tilrettelegge for at barn får nødvendig oppfølging og omsorg ut over behovet for helsehjelp, og er vurdert som en sentral del av legers yrkesutøvelse.

Legers rolle i slike saker er svært utfordrende, og de står ofte ovenfor vanskelige vurderinger. Det vil alltid være en fare for å «bli brukt» av den ene parten, og å bidra til at konflikten eskalerer. Legers vurderinger og erklæringer vil ofte tillegges særlig vekt. Dette er både fordi de besitter en særlig faglig kompetanse, og fordi de mottar informasjon som bare de får, gjerne fra flere involverte.

Legens vurdering kan være utslagsgivende for om en person får gjennomslag for sin sak, enten det gjelder ønske om behandling, erstatning fra et forsikringsselskap, ansvar for omsorg for et barn eller utbetalt trygd. Det stilles av disse årsaker svært strenge krav til både faglig integritet og etterprøvbarhet. Det skal være faglig dekning for innholdet og den skal være objektiv og saklig i sin form.

Etiske regler for leger kap IV, §§ 3 og 4 lyder:

§ 3

En lege skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier.

§ 4

En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt og skal være objektiv og nøytral i sin form. Relevante opplysninger må ikke forties eller fordreies. Erklæringen skal ikke inneholde informasjon som går utover formålet. Når medisinske dokumenter laget for andre formål brukes som vedlegg, skal det i særlig grad tas hensyn til taushetsplikten.

Etter Rådets vurdering er meldingen til barnevernet meget god, og i samsvar med gjeldende regelverk. Rådet stiller seg undrende til advokatens påstander.

Det fremgår tydelig hva legen baserer sin bekymring på, hvem som har gitt ham hvilken informasjon, hvilken rolle han har for hvem og han påpeker at han ikke kjenner far og kun baserer seg på opplysninger fra mor og barna. Dette understøttes av hans redegjørelse for vurderingene foretatt i denne sammenheng, som har vært grundige og i samsvar med det han oppfattet som sitt ansvar og lovpålagte plikt.

Det er Rådets klare oppfatning at det ikke foreligger brudd på Etiske regler for leger.

Mer om emnene