Osteogenesis imperfecta (OI) (2010)

Versjon 2006: Lena Lande Wekre, Claus Klingenberg
Revidert versjon 2009: Claus Klingenberg, Lena Lande Wekre
Publisert 2.9. 2010

BAKGRUNN

Osteogenesis imperfecta (OI) er en arvelig, generalisert bindevevssykdom, som involverer samtlige av kroppens bindevevs­strukturer. Det biologiske grunnlaget for bindevevsfeilen er vanligvis en mutasjon i et av to gener (COL1A1 eller COL1A2) som koder for de to kjedene av type I collagen, det viktigste proteinet i benvev. Syk­dommen er karakterisert ved benskjørhet med benbrudd og feilstillinger, varierende grad av kortvoksthet, bøyde knokler, hypermobile ledd, blå sclera, tannavvik (dentinogenesis imperfecta-DI), hørselstap og andre forandringer relatert til endringer i bindevevet. Symptomene forekommer i forskjellige kombina­sjoner, og i varierende grad.
OI har en antatt insidens på 0,5-1/10 000 fødsler og en prevalens på 5/100 000 innbyggere i Norge. Den mildeste formen, type I, er vanligst (60  %) og har autosomal dominant (AD) arvegang med ofte positiv familieanamnese. Moderate/alvor­ligere former for OI kan skyldes nyoppståtte mutasjoner, germ-line mosaikk eller autosomal recessiv (AR) arv (se tabell).
Klassifisering
Inndelingen av OI baserer seg i utgangspunktet på klinikk, røntgenundersøkelser og arvelighet. Inndelingen som brukes internasjonalt er Sillence klassifikasjonen fra 1979, som senere er modifisert ved flere anledninger (se tabell). Det er imidlertid velkjent at OI i realiteten har et kontinuum i alvorlighetsgrad, og at mange pasienter ikke enkelt lar seg plassere i en undergruppe/type.

OI-type Klinisk uttrykk Arvegang
Type I (OMIM 166200) Ikke-deformerende OI
Benskjørhet uten betydelig grad av feilstillinger. Moderat kortvoksthet, blå sclera.
AD
Mutasjon COL1A1 eller COL1A2
Type II (OMIM 166210) Letal perinatal OI
Alvorligste type. Ekstrem benskjørhet. De fleste dør intrauterint eller i løpet av første levemåned.
AD
Mutasjon COL1A1 eller COL1A2
Type III (OMIM 259420) Alvorlig/progressiv deformerende OI
Alvorlig form med oftest alvorlig benskjørhet. Frakturer ofte tilstede allerede ved fødsel. Gradvis utvikling av feilstillinger. Hyppige brudd. Kortvoksthet. Vertebrale kompresjonsbrudd og skoliose. Blå sclera. Varierende tannforandringer, ofte DI
AD
Mutasjon COL1A1 eller COL1A2
Type IV (OMIM 166220) Deformerende OI
Klinisk svært heterogen gruppe. Benskjørhet med varierende grad av feilstillinger. Oftest moderat kortvoksthet, Normale sclera (kan være blå i barndommen, senere grålig/hvit). Med eller uten DI
AD/AR
Mutasjon COL1A1 eller COL1A2
Type V Moderat deformerende OI
Mild til moderat kortvoksthet. Moderat til alvorlig benskjørhet i lange rørknokler og ryggvirvlene. Nedsatt pronasjon/supinasjon. Hvite sclera, normale tenner. Minst en episode med hyperplastisk callusdannelse.
AD
Ukjent mutasjon
Type VI Moderat (til alvorlig) deformerende OI
Moderat kortvokst. Moderat til alvorlig benskjørhet. Hvite sclera, normale tenner. Karakteristisk benhistologi.
AR
Ukjent mutasjon
Type VII Moderat deformerende OI
Mild kortvokst. Moderat benskjørhet. Hvite sclera, normale tenner. Korte overarmer og lårbein og coxa vara. Sjelden!!
AR
Mutasjon CRTAP

Man deler ofte undergruppene videre inn i A eller B avhengig om pasienten har DI eller ikke.
OMIM; Online Mendeline Inheritance of Man (katalog over humane gener og genetiske sykdommer).

DIAGNOSTIKK OG UTREDNING

OI er en klinisk diagnose!
Diagnosen stilles primært på bakgrunn av familieanamnese, medisinsk anamnese, klinisk undersøkelse og skjelettrøntgen (total skjelett inkl. caput mtp wormian bones).
Tannundersøkelse kan være viktig for å stille diagnosen.

Supplerende diagnostikk som kan ha betydning:

  1. Biokjemisk analyse av kollagensyntesen i fibroblaster.
  2. Analyse av muta­sjoner i COL1A1 og COL1A2 gener.
    Både biokjemisk analyse av kollagensyntesen og mutasjonsanalyser anslås å være positive i omtrent 90  % av alle tilfeller av OI. Disse spesialunder­søkelsene kan gjøres på flere steder.
    • ESDN, se kapittel 4.9, (www.esdn.org)
    • Collagen Diagnostic Laboratory, University of Washington, Department of Pathology, PO BOX 357470, Seattle WA 98195–7470. Fax (206) 616–1899
    • Dr. Allan Meldgaard Lund. Klinisk genetisk Afdeling, Rikshospitalet, 2100 København, Danmark. Fax: +45 3545062. E-post: alund@rh.dk
    Kfr. lokal medisinsk genetisk avdeling for forsendelse av prøvemateriell. Obs dette er meget kostbare analyser og man må vurdere grundig evt. behov for denne type diagnostikk. Ved spørsmål om ikke-aksidentell skade/brudd hos små barn kan disse analysene være indisert.
  3. Bentetthetsundersøkelse med DEXA scan: Usikker diagnostisk verdi. OI kan medføre endret biomekanisk stabilitet i benvev uten at total bentetthet er redusert. Ved moderat til alvorlige former for OI er lumbal bentetthet vanligvis lav.
  4. Markører for benformasjon: Dette er osteoblastprodukter som måles i serum. De mest aktuelle vil være benspesifikk alkalisk fosfatase (ALP), osteocalcin og C-propeptid av type I kollagen (1CTP). Disse kan være lave ved OI, men har usikker/ingen diagnostisk verdi.
  5. Markører for benresorpsjon (”bone turnover”): Dette er markører som reflekterer osteoklastaktivitet. De mest aktuelle er cross linked N-telopeptid (NTx) og deoksypyridinolin (DPYD), som begge måles i urin. NTx regnes som den mest sensitive markør for benresorpsjon. Ved alvorlige former for OI kan disse markørene være forhøyet. Økt benresorpsjon med sekundær hypercalciuri ses også hos noen. Generelt har imidlertid disse markørene usikker/ingen diagnostisk verdi.
  6. Vitamin D, PTH, kalsium, fosfat og ALP verdier i serum/plasma er normale ved OI. Avvik i disse prøver taler i retning av annen årsak til skjelettpatologi.

BEHANDLING OG OPPFØLGING

OI er en sammensatt diagnose med mange ulike problemstillinger. Det er viktig at det bygges opp et fast og trygt nettverk rundt barnet som ivaretar en tverrfaglig oppfølging. Se «Veileder for oppfølging ved OI» utgitt av TRS.

Fysioterapi/aktivitet: Viktig for å øke mobilitet og forebygge kontrakturer og bentap sekundært til immobilisering/inaktivitet.
Brudd: Sørg for god immobilisering av bruddstedet for å redusere smerter og unngå feilstillinger. Lette gipser og bandasjer bør brukes, og immobiliseringsperioden bør være så kort som mulig. God smertebehandling ved brudd er viktig da brudd er like smertefullt hos personer med OI som hos andre! Ved kompliserte brudd bør operasjon vurderes. Ved bøyde rør­knokler eller gamle feilstillinger bør man vurdere om dette kan rettes opp i forbindelse med behand­lingen av et nytt brudd, for eksempel ved korrigerende osteotomi og teleskopmargnagling.
Ortopedisk oppfølging: Regelmessige kontroller i oppveksten med tanke på feilstillinger i lange rør­knokler og columna spesielt. Vurdering med tanke på indikasjon for margnagling.
Hørsel: Anbefales kontrollert ved 3 års alder, og deretter ca hvert 3. år.
Tenner og orale forhold: Anbefales kontrollert ved 2 års alder og deretter minst årlig. Barn med DI bør følges tett av tannpleier. Ta tidlig kontakt med Tannkompetanse (TAKO)-senteret (tako@tako.no) for råd om oppfølging.
Syn: Bør kontrolleres før skolestart
Medikamenter: En rekke medikamenter har vært forsøkt. Per i dag er det kun behandling med bisfos­fonater som har dokumentert positiv effekt. Bisfos­fonater hemmer osteoklastfunksjon/ benresorpsjon. Behandlingen fører til økt bentetthet, mindre smerter og bedret mobilitet. Det er mer uklart om behandlingen kan redusere antall brudd. Ved behandling av barn er det mest erfaring med syklisk, intravenøs behandling med pamidronat etter faste behandlingsprotokoller (ref. 3 og 6). Peroral behandling med alendronat har vært brukt som et alternativ, men effekten er dårligere dokumentert. Indikasjoner for behandling med bisfos­fonater er moderate-alvorlige former for OI med feilstillinger og smerter samt pasienter med OI der det foreligger kompresjonsbrudd i virvelsøylen. Milde former for OI, eller kun nedsatt bentetthet, anses ikke å være indikasjon for behandling med bisfosfonater.
Er det aktuelt å starte behandling bør man ta kontakt med TRS eller Barneavdelingen ved et av universitetssykehusene for nærmere informasjon. Bisfosfonatbehandling kan forsinke bruddtilheling og spesielt etter osteotomier (innsetting av nagler etc.). anbefales det 4 måneders pause fra bisfosfonater. Hvor lenge man skal behandle med bisfosfonater er ikke avklart, men noen anbefaler at behandlingen kontinueres til barnet er utvokst.

SAMHANDLING

TRS har nasjonal kompetansesenter funksjon for OI (www.sunnaas.no/trs). Godt samarbeid med barneortoped er meget viktig. Fysioterapeut, ergoterapeut, tannlege/tannpleier er også viktige fagpersoner i oppfølgingen.

Referanser

  1. Informasjon fra TRS – kompetansesenter for sjeldne diagnoser, 1450 Nesoddtangen. www.sunnaas.no/trs eller telefon 66 96 91 91
  2. Spranger J et al.. Bone Dysplasias. An Atlas of Genetic Disorders of Skeletal Development, Oxford 2002
  3. Åström E, Söderhall S. Beneficial effect of long term intravenous bisphosphonate treatment of osteogenesis imperfecta. Arch Dis Child 2002 ; 86:356–64
  4. Rauch F; Glorieux FH. Osteogenesis imperfecta. Lancet 2004; 363:1377-85.
  5. http://uptodateonline.com
  6. Glorieux FH. Osteogenesis imperfecta. Best Practice & Research Clinical Rheumatology, 2008; 22: 85-100 (meget god og oppdatert oversiktsartikkel)

Copyright Norsk Barnelegeforening

For tilbakemelding vedr. dette dokumentet, klikk her.