Registrering av respirasjonsvariable

Måling av respirasjon er nødvendig for å oppdage søvnrelaterte apneer og hypopneer av sentral, obstruktiv eller blandet (mixed) type. Bradypne, takypne og eventuelt alvorlige respiratoriske arytmier som f.eks. cheyne stokes kan ses sammen med uttalte søvnforstyrrelser.

Det anbefales å måle minst tre respirasjonsvariabler. 

 

Luftstrøm gjennom munn og nese

Luftstrøm kan måles ved mange ulike transdusere. Termistorer er mest vanlig og bestemmer apne pålitelig, men gir ingen reell kvantitering av luftstrømmen ved hypopne. Det anbefales derfor nå å bruke nasal eller oronasal flow/trykkmåler i tillegg. Flow/trykkmåler er mer sensitiv for hypopne deteksjon enn thermisor, men er forbundet med flere artefakter og det anbefales å bruke begge deler. Luften passerer gjennom begge nesebor og munnen, og det er derfor anbefalt at alle tre åpninger monitoreres til enhver tid enten sammen eller hver for seg. Monitorering av begge nesebor ansees som tilstrekkelig, men har allikevel noen begrensninger som bør være kjent for de som skårer PSG og polygrafiundersøkelser [4, 5].

Under pågående behandling med Cpap/bipap måles luftstrømmen  med flow/trykkmåler tilkoblet munnstykket/slangen (vanlig tilleggsutstyr).

Hvis en bruker kun luftstrømsmåling med flow/trykk måling (og ikke termistor i tillegg) må en være oppmerksom på at en kan få falsk forhøyet AHI indeks, bla. fordi episodisk munnpusting feilaktig kan klassifiseres som apne episoder ved bruk av flow/trykkmåler alene  [6]. Dette gjelder både for polysomnografi og for polygrafiregistreringer uten EEG.

 

Respirasjonsbevegelser måles ved ekspansjon og relaksasjon av thorax og abdomen.

Dette kan måles med mange ulike metoder. Respirasjonssensorer i form av belter er vanlig brukt. Det kan da lett differensieres mellom abdominale og thorakale ­bevegelser.

Øsofagustrykk kan måles ved å legge ned en tynn sonde gjennom nesa. Trykket i øsofagus og farynx kan da avleses i flere forskjellige nivå, noe som kan brukes i vurdering av operasjontype i de relativt få tilfeller der det er grunn til å anbefale operativ behandling av obstruksjon i de øvre luftveier.

Både respirasjonsbevegelser og luftstrøm kan monitoreres med vekselstrømforsterkere med lang tidskonstant (1 sekund eller mer). Dette gir adekvat reproduksjon av potensialene. Sensitiviteten er avhengig av type transduser og må ofte settes individuelt slik at en får det ønskede utslaget på kurven.

Kurven vil registrere utslag i relasjon til ekspansjon og kontraksjon av abdomen og thorax, og det vil være korresponderende utslag i kurven som registrerer luftstrømmen gjennom nese og munn. Respirasjonsfrekvensen kan da lett regnes ut, likeså amplituden til respirasjonskraften og respirasjonsluften.

Apneer er respiratoriske pauser (pustestans) på minst 10 sekunder med eller uten en nedgang i oksygenmetning.

Fravær av både respirasjonsbevegelser og respirasjonsluft indikerer sentral apne.

Tilstedeværelse av respirasjonsbevegelser, men ingen respirasjonluft indikerer obstruktiv apne. Thorakale og abdominale bevegelser ved obstruktiv apne har ofte motsatt fase (paradoksal respirasjon).

Når en apneepisode starter med en sentral komponent og slutter med en obstruktiv komponent, er den av blandet (mixed) type.

Hypopne er episoder med reduksjon av luftstrømmen på minst 10 sekunder kombinert med nedgang i oksygenmetning eller arousal (kort oppvåkning). De har de siste 10-15 årene vært lansert ulike definisjoner for skåring av hypopneer, og praksis har vært ulik ved ulike laboratorier. Ulik metode for skåring vil resultere i ulikt antall registrerte hypopneer og dermed også beregnet AHI indeks. Det er ønskelig at alle norske laboratorier vil følge den definisjonen vi nå anbefaler (se avsnitt 11.7.3). Uansett anbefales det som et minimum å angi hvilke hypapnø-kriterier en har skåret etter i rapporten.

Når adekvat respirasjonskraft brukes og luftstrømmen synker likevel, snakker en om obstruktiv hypoventilasjon. Denne er typisk assosiert med paradoksalt respirasjonsmønster og vil også eventuelt gi signifikant minsking i oksygenmetning

Cheyne Stokes respirasjon er en rytmisk pustetype som kjennetegnes av langsomt stigende og fallende dybde, der den fallende fasen ofte ender i full stopp i pustingen før den begynner igjen.

Fordi apneer og hypopneer ofte gir arousals, er det viktig at det samtidig registreres EEG, EMG og EOG slik at søvnstadiene kan bli korrelert til de respiratoriske hendelsene. I tillegg kan arousal skåres.

Respirasjonssmålinger anbefales utført med samplingfrekvens 100 Hz (minimum 25 Hz) og filter satt til 0.1 Hz (høypass) og 15 Hz (lavpass). 

 

Oksygenmåling i perifert blod

Oksygeninnholdet i blod vil fortelle om hvor alvorlig respirasjonssvikten er i forbindelse med apneperioder.

Måling av oksygeninnoldet i blodet gjøres med pulsoksimetri er en ikke-invasiv metode som måler O2 metning i %.

Denne teknikken kan gi feilverdier når karbonmonoksid er tilstede i blodet (slik som hos røykere).

Sensoren kan lett tilkobles øre eller en fingertupp. Kalibreringen varierer avhengig av hvilket apparat som blir brukt, og de nyere typene er selvkalibrerende. Uttaket til oksimeteret kan bli koblet til en forsterker og registrert samtidig med de andre polysomnografisk variabler.  En desaturasjon skåres når metningen synker med 3% fra baselinjen.