Montasjer for opptak og tolkning

Med moderne digitale systemer vil registreringen gjøres til disk med enkeltelektroder mot en referanse-elektrode som oftest plasseres i nærheten av midtlinjen frontalt. Det kan imidlertid være greit å legge til ekstracerebrale elektroder, som også kan brukes som referanse. Ved tolkning kan man regne om fra montasjen som ble brukt under opptak (opptaksmontasjen) til ønskede montasjer (tolkningsmontasjer) ved behov. Under opptak bør tekniker også vurdere signalet i flere montasjer, inkludert to bipolare montasjer der man ser på forskjellen mellom to nærliggende elektroder. Ved å gå gjennom flere montasjer under opptak er det lettere å fjerne støy eller påvise isoelektrisitet mellom elektroder (shunting; overledning). Alle montasjer som brukes under opptak bør ha med elektrodene i midtlinjen siden noen spikes kun vises i midtlinjen. I tillegg kan elektroder i en lav rekke over temporallappen være av verdi. Alle montasjer bør i tillegg registrere EKG. Inklusjon av elektroder som er egnet for registrering av øyebevegelser kan også gi tilleggsinformasjon.

Hverken opptaksmontasjen eller andre montasjer som bruker en felles referanseelektrode (eller middelverdi av A1 og A2) anbefales som standardmontasje i tolkningen. Unntak er søvnskåring der A1 eller A2 har vært brukt som standard referanseelektroder.  Slike montasjer er svært følsomme for aktiviteter som ligger nær referanseelektroden.  Det kan gi problemer med tolkningen hvis lokal aktivitet fra referansen blir synlig i alle avledningene fra hjernens overflate. Hvis man regner om til en ”average” - referanse vil denne type regional forurensing bli noe dempet. Langsom synkron cerebral aktivitet med stor utbredelse vil imidlertid også fremstå dempet i en averagemontasje sammenliknet med referanse mot en ikke-cerebral hodereferanse (i.e. øreelektroder).   

Bipolare avledninger der elektrodene ligger nær hverandre, vil generelt være noe mer følsomt for aktivitet i et mindre område nær elektrodene. Bipolar transversell avledning er nyttig under søvn fordi sagittale verteks-bølger og K-komplekser er lette å identifisere og skille fra fokale deltabølger. Det er velegnet ved søvnregistreringer og hvis pasienten har mye øyebevegelser. Programmet har kortere avstand mellom elektrodene og det er derfor velegnet til å vurdere mindre områder av hjernen.

I bipolar longitudinell avledning kan sideforskjell bedømmes visuelt. I barneprogram for nyfødte kan det benyttes noe færre elektroder. I program for bruk i intensiv avdeling brukes bipolar avledning med lang elektrodeavstand.

Montasje med average-referanse er best for å finne det stedet på hjerneoverflaten hvor spike-amplituden er høyest. Kildeavledning (Source Derivation), der signalet i hver elektrode sammenliknes med et vektet gjennomsnitt av de tilgrensende elektrodene er lite følsomt for aktivitet over større hjerneområder, men desto mer følsomt for små fokale aktiviteter, og kan være nyttig for mer nøyaktig lokalisering av fokal spike-aktivitet.

De forskjellige styrkene og svakhetene til de forskjellige montasjene gjør at det er viktig å se på samme området i EEG med ulike montasjer.

I tillegg til ovennevnte direkte avledbare og enklere kalkulerte montasjer, kan programvare som gjennom matematiske beregninger modellerer kildene til de registrerte EEG-signalene gi nyttig tilleggsinformasjon. 

Eksempler på montasjer er gitt i tabell 1. Siden montasjene kan variere noe fra avdeling til avdeling kan det være nyttig å også ha standardiserte montasjer tilgjengelig i EEG-systemet, for lettere å kunne sammenlikne med registreringen gjort ved andre lab’er. Slike standardiserte montasjer er f.eks. tilgjengelig på hjemmesiden til American Clinical Neurophysiology Society (http://www.acns.org/practice/guidelines).

 

Tabell 1: Vanlig brukte programmer for EEG-tolkning