Sensorisk nevrografi

Nevrografi av sensoriske nerver gir ofte responser (sensory nerve action potential = SNAP) som er langt under 20 µV. Dette setter store krav til utstyret og hudprepareringen slik at responsene ikke drukner i bakgrunnsstøyen. Ved problemer kan det være nyttig å måle impedansen. Det er spesielt viktig å ha lik impedanse på de to registreringselektrodene. Med vanlig nevrografisk teknikk er det hovedsakelig ledningsevnen i myeliniserte fibre type A-alfa og A-beta (I og II) som registreres. I motsetning til motorisk nevrografi er det ingen nevromuskulær overgang eller muskel som er involvert i registreringen. Nerven stimuleres på ett sted og responsen fanges opp i et annet punkt på samme nerve. Ved stimulering går impulsen i såvel orthodrom som antidrom retning. Det er ikke vist signifikant forskjell i hastighet om en nerve registreres på den første eller andre måten. Amplituden blir høyere ved antidrom registrering.

Sensoriske fibrer med stor diameter har lavere fyringsterskel ved stimulering og leder 5 – 10 % raskere enn motorfibrene i samme nerve. 

Mindre elektroder gir høyere SNAP amplitude enn store elektroder, og amplituden kan økes ved trykk på måleelektrodene (Ven AA, 2004)

Elektrodeplassering

Overflateelektroder anbefales til både stimulering og registrering. Aktiv registreringselektrode plasseres over en sensorisk gren og referanseelektrode 3 eller 4 cm distalt for denne i forhold til stimuleringselektroden. Generelt øker SNAP amplituden med økende avstand mellom aktiv og referanse elektrode, men det er liten og ikke klinisk signifikant forskjell mellom interelektrode avstand 3 og 4 cm (Plastaras CT 2008). Utseendet til en sensorisk respons er svært avhengig av elektrodeposisjonen.

Kun når nerven er betydelig skadet og man ikke får frem svar på registreringselektroden ved vanlig overflate-teknikk, bør man forsøke monopolare nålelektroder med isolert skaft og frilagt spiss. Disse kan benyttes både til stimulering og registrering. Nålelektroder kan også benyttes når en skal stimulere selektivt små grener (f.eks i tærne) eller registrere fra en nerve som ligger dypt (orthodrom teknikk for n. cutaneus femoris lateralis). Referanseelektrodens posisjon er mindre betydningsfull og kan settes subcutant.  Det er oftest aktuelt å kombinere nålelektrode som registreringsenhet sammen med at en bruker overflatestimulator, eller omvendt. 

Det anbefales å bruke faste avstander mellom registrerings og stimuleringsstedene, f. eks 8 cm i håndflatene, og 14 cm for øvrig. Ved spesielt små eller store kroppsstørrelser kan det brukes andre avstander og ledningshastighet beregnes, og en må ta hensyn til hva som er grunnlaget for eget normalmateriale.

Det er viktig å være oppmerksom på at målt amplitude generelt øker ved kortere avstand mellom stimuleringselektrode og registreringselektrode (Krarup C, 2004).

Jordingselektroden plasseres vanligvis ca. midtveis mellom stimulerings- og registreringselektrodene.  Annen plassering på samme ekstremitet kan også velges.

Instrumentinnstilling

Stimulusvarighet:   0.2 ms
Høyfrekvensfilter:    2 - 10 kHz
Lavfrekvensfilter:     20 Hz
Svep-hastighet:       1 - 2 ms/div
Tidsaksens varighet (vinduet på skjermen): 10 ms.

Oppsummering: For å få fram sikre og stabile svar benyttes ofte summerings teknikk (gjennomsnitt-verdi måling). Det er sjelden nødvendig å inkludere mer enn 5 - 20 responser. Ved lavamplitudige sensoriske responser bør 100 responser samles inn i hver registreringskanal.

Hvis det er problemer med å definere sensoriske potensialer bør to registreringer gjøres for å sikre reproduserbarheten.

Måling av ulike variable

Latensen skal måles fra stimulus start til starten på den negative fasen i svar potensialet. Dette punktet representerer hastigheten til de raskeste myeliniserte fibrene.

Mange nevrofysiologer anbefaler allikevel å måle latenstid til negativ topp fordi denne ofte er mer tydelig, og det er denne som er vanlig å bruke ved f.eks diagnostikk av karpal tunnel syndrom. Det må da benyttes et referensemateriale som er tilpasset til metoden.

 

Figur 2 Måling av latenstid og amplitude ved sensorisk nevrografi

 

Latenstid og ledningshastighet er de viktigste og mest robuste variable ved sensorisk nevrografi dersom temperaturen kontrolleres.

Amplituden er også viktig, men viser større variabilitet og er mer sårbar for teknikk og ytre forhold (f.eks. hudtykkelse, nervens beliggenhet i vevet, avstand mellom anode og katode).

Sensorisk amplitude kan måles på to forskjellige måter, enten fra fra negativ spiss til gjennomsnittet mellom første og andre positive spiss eller fra negativ spiss til den positive spissen som har høyest amplitude. Det er det første alternativet som er vanligst i Norge.