Bakgrunn, indikasjon og dokumentasjon

Bakgrunn og indikasjon

Elektromyografi (EMG) er en metode som registrerer muskelens elektriske aktivitet, og som gir opplysninger om de nedre motoriske nevroner, den nevromuskulære overgang og muskelen1,2,3,4. Vanligvis benyttes intramuskulær konsentrisk bipolar nålelektrode til registreringen.

EMG brukes til diagnostikk av skader eller sykdom i de motoriske forhornceller, i perifere nerver, i den nevromuskulære overgang og i musklene. Retningsgivende for undersøkelsen er en nøyaktig klinisk og nevrologisk undersøkelse og en klar problemstilling. Undersøkelsen utføres av lege som er spesialist i klinisk nevrofysiologi eller som er under utdannelse i klinisk nevrofysiologi.

Dokumentasjon

Resultatene bør kunne dokumenteres I tillegg til resultat/tolkning av undersøkelsen bør det være lagt ved data fra selve EMG undersøkelsen som inneholder analyse av de motoriske enhetene med bekrivelse av MUP variablene, grafisk materiale av rekrutteringsmønster og en oversikt over de undersøkte musklene og hva som ble funnet i disse Det anbefales å bruke nøytrale ord i beskrivelsen, og ikke ord som henspeiler på diagnosen (f. eks. anbefales å bruke «fibrillasjoner» i stedet for «denerveringspotensialer», og en beskrivelse av MUPene som kortvarige og lavamplitudige i stedet for «myopatiske MUPer»)20,39.
I rapporten som sendes til henvisende lege bør det stå en oppsummering av funnene som er gjort.
EMG funnene bør tolkes, og vurderes i forhold til mulige diagnoser. Dersom funnene er uspesifikke bør det klart framgå av rapporten at resultatene ikke er diagnostiske. Begreper som «forenlig med», «mest sannsynlig», «mindre sansynlig» kan benyttes. I rapporten bør det svares på spørsmål og tanker i henvisningsskrivet.