Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi (Pasientinformasjon 2016)

Annetine Staff
Alice Beathe Andersgaard
Tore Henriksen
Eldrid Langesæter
Elisabeth Magnussen
Trond Melbye Michelsen
Liv Cecilie Thomsen
Pål Øian

Tillegg:
2016 - Pasientinformasjon - ligger som vedlegg oppe til høyre. Kan lastes ned både som pdf og wordfil.

Sammendrag av anbefalinger

Reduksjon av risiko for hypertensive svangerskapskomplikasjoner
Anbefal kvinner med høy risiko for preeklampsi (slik som tidligere gjennomgått preeklampsi med start før 34-36 uker) inntak av 75 mg acetylsalisylsyre per os fra 12 uker til fødsel. Gravide med SLE og fosfolipidantistoffer eller antifosfolipidsyndrom anbefales lavmolekylært heparin i tillegg (se aktuelt kapittel).

Kvinner med kronisk hypertensjon

Mål: Hold blodtrykket lavere enn 150/100 mmHg i svangerskapet.
Ikke bruk angiotensin-converting enzyme (ACE) inhibitorer eller angiotensin II reseptor-blokkere i svangerskapet pga. risiko for føtale misdannelser.

Blodtrykksbehandling ved moderat og alvorlig preeklampsi

Ved BT ≥150/100 mmHg er det indikasjon for blodtrykksbehandling. Hensikten er å unngå maternelle komplikasjoner som hjerneblødning, hypertensiv encephalopati og kramper (Ia)1. Målet er ikke en normalisering av blodtrykket, men diastoliske verdier rundt 80-100 mmHg og systoliske verdier <150 mmHg. Høyt systolisk trykk øker risikoen for hjerneblødning2.

Ved eklampsi eller alvorlig preeklampsi
Støtdose med MgSO4, deretter 24 timers vedlikeholdsdose med MgSO4. Halv dose ved truende eklampsi sammenlignet med eklampsivedlikeholdsdose.

Postpartumoppfølging

Blodtrykkskontroll av alle kvinner som har gjennomgått preeklampsi. Informer kvinner med gjennomgått preeklampsi om økt risiko for hypertensjon i et nytt svangerskap, spesielt dersom de har hatt alvorlig preeklampsi, HELLP, eklampsi og/eller forløsning før uke 34.

Søkestrategi

Ikke-systematisk søk og oppdatering av forrige veileder. Oppdateringer er gjort ut fra forfatternes erfaring fra klinisk arbeid og forskning og ved bruk av “Pyramidesøk” via Helsebiblioteket med oppslagsverkene ”Up to date“, ”Best Practice“, samt NICE guidelines.

Definisjoner1-3
Kronisk hypertensjon

Kjent hypertensjon før svangerskapet eller vedvarende BT (blodtrykk) ≥140 mmHg systolisk og/eller ≥90 mmHg før 20. svangerskapsuke. ”Superimposed” preeklampsi diagnostiseres dersom pasienten i tillegg får proteinuri (uten kjent nyresykdom).

Svangerskapshypertensjon

  • Vedvarende BT ≥140 mmHg systolisk og/eller ≥90 mmHg diastolisk som inntrer etter 20. svangerskapsuke. Ikke proteinuri. BT normalt innen 12 uker etter fødselen. Svangerskapshypertensjon kan utvikles til preeklampsi

Preeklampsi

  • Vedvarende BT ≥140 mmHg systolisk og/eller ≥90 mmHg diastolisk som oppstår etter 20. svangerskapsuke, og proteinuri ≥0.3 g per 24 timer eller total protein/kreatinin ratio >0.3 (eller ≥ +1 på urin stix ved minimum to målinger)
  • I meget sjeldne tilfeller, slik som ved mola hydatidosa, kan preeklampsi debutere tidligere i svangerskapet

Alvorlig preeklampsi (preeklampsi samt tillegg av en eller flere av følgende funn/symptomer)

  • Tilstedeværelse av kliniske symptomer: Smerter i epigastriet, uvelhet, kraftig hodepine og/eller andre cerebrale symptomer (irritabilitet, synsforstyrrelser, hyperrefleksi), raskt økende ødemer, lungeødem (dyspne, cyanose)
  • Eklampsi
  • Vedvarende BT≥160/110 mmHg
  • Laboratorieprøver: proteinuri ≥3 g per 24 timer, konsentrert urin med oliguri (<500 ml/24 timer), raskt fallende trombocytter, tegn på mikroangiopatisk hemolytisk anemi (økende LD, fallende haptoglobin), forhøyede leverenzymer (partiell eller komplett HELLP-utvikling)

HELLP-syndrom

  • Hemolysis - Elevated Liver enzymes - Low Platelets
  • Hemolyse påvises ved lav haptoglobin i serum (<0.2 g/l) og forhøyet bilirubin og/eller LD
  • Leveraffeksjonen påvises ved forhøyet ASAT, ALAT og LD
  • Lave (gjentatte) trombocytter: <100 x 109/L

Eklampsi

  • Generelle kramper som opptrer under svangerskap, fødsel eller de første syv dager etter fødsel, der det samtidig foreligger preeklampsi eller svangerskapshypertensjon (alle alvorlighetsgrader) uten at det foreligger andre nevrologiske årsaker til krampene

Forekomst1-4

Hypertensive svangerskapskomplikasjoner sees hos 8-10 % av alle gravide i Norge:
Kronisk hypertensjon: 1-2 %
Svangerskapshypertensjon: 4-5 %
Preeklampsi: 3-4 %
Eklampsi: Insidens 5/10.000 fødsler. Eklampsi kan opptre tidlig i svangerskapet (ved mola hydatidosa), men de aller fleste tilfeller sees i siste del av graviditeten hos pasienter med alvorlig preeklampsi. 40 % av eklampsitilfellene skjer før fødselen, 30 % intrapartum, og 30 % postpartum. Eklampsi intra- og postpartum forekommer oftest ved termin, mens eklampsi antepartum opptrer oftest før svangerskapsuke 37.

Etiologi/patogenese2,3

Preeklampsi er en sykdom som forutsetter tilstedeværelse av placentært vev, men der maternell predisposisjon også spiller en vesentlig rolle. Hos en del, men ikke alle, foreligger det en mangelfull utvikling av den maternoplacentære sirkulasjon (spiralarteriene). Sentralt i utviklingen av de maternelle symptomene står en økt systemisk inflammasjon med vaskulær (endotelial) dysfunksjon. En rekke organer påvirkes i varierende grad.

Det er mye som tyder på at tidlig innsettende preeklampsi (forløsning <34-36 svangerskapsuker) og sent innsettende preeeklampsi kan ha forskjellig patofysiologi. Den tidlig innsettende preeklampsi preges i større grad av placentær insuffisiens. Føtal tilveksthemning sees derfor oftere ved tidlig innsettende preeklampsi.

Kronisk hypertensjon kan være essensiell eller sekundær, særlig sekundært til nyresykdom.

Årsak til eklamptiske anfall er ikke kjent, men en teori er at de cerebrovaskulære forandringene er de samme som ved hypertensiv encephalopati5. Dette inkluderer tap av autoreguleringen av den cerebrale blodstrømmen med påfølgende hyperperfusjon og utvikling av cerebralt ødem. Årsaken kan være den raske blodtrykkstigningen. Med avansert CT-apparatur kan cerebrale forandringer sees i ca 50 % av tilfellene. EEG er ofte patologisk de første dager etter eklampsianfall, men vil som regel normaliseres etter noen uker.

Risikofaktorer2,3,6

Økt risiko for preeklampsi sees ved

  • Førstegangsfødende
  • Flerlingsvangerskap
  • Tidligere gjennomgått preeklampsi (spesielt dersom oppstått < 34 uker)
  • Tidligere gjennomgått alvorlig preeklampsi og/eller prematurt forløst pga. preeklampsi
  • Alder >40 år
  • Kronisk hypertensjon
  • Nyresykdom
  • Diabetes mellitus, også svangerskapsdiabetes
  • Bindevevssykdommer (spesielt SLE)
  • Antifosfolipidsyndromer (positiv lupus antikoagulant og/eller cardiolipin antistoff og klinisk anamnese)
  • Høy kroppsmasseindeks (lineært økende risiko fra KMI ≥26)
  • Familiehistorie med mor eller søster som har hatt preeklampsi
  • Vekstretardert foster (placentarsvikt)
  • Trombofili (klinisk er det ikke funnet kost-nytte-effektivt å screene for dette).
  • Notch/høy PI i arteria uterina gir økt risko for preeklampsi. Undersøkelsen har høy negativ prediktiv verdi slik at unødige undersøkelser i spesialisthelsetjenesten kan reduseres med en normal test. Det er usikker helseøkonomisk gevinst av denne undersøkelsen. Gravide med høy risiko for preeklampsi anbefales denne undersøkelsen, siden notch/høy PI kan være en faktor i en samlet vurdering
  • Lav konsentrasjon av PlGF (placenta growth factor) og høy sFlt1 (soluble Flt1) i den gravides blod fra andre trimester predikerer preeklampsi, spesielt tidlig innsettende, og preeklampsi assosiert med vekstretardert foster. PlGF-konsentrasjonen har bedre prediksjonsevne enn de fleste klinske faktorer nevnt over, men kost-nytte effekt er ukjent og er derfor ikke anbefalt som rutineanalyse i dag
  • Kombinasjoner av risikofaktorer gir bedre prediksjon av preeklampsi enn enkeltfaktorer alene. Likevel er anvendbarheten i praktisk klinisk arbeid foreløpig begrenset, samt at den helseøkonomiske gevinst også her er uavklart

Diagnostikk2,3,7
Kliniske symptomer

Ved stigende blodtrykk (med eller uten proteinuri) skal en alltid vurdere kliniske symptomer som kan varsle om alvorlig preeklampsiutvikling, slik som “dårlig form“, rask vektøkning/kliniske ødemer, (kraftig) hodepine, synsforstyrrelser, tungpust med trykk for brystet, kvalme, oppkast, epigastriesmerter eller irritabilitet/uro. Tilstanden er uforutsigbar og kan utvikles til en alvorlig, livstruende tilstand på kort tid, fra timer til dager. Tidlig innsettende preeklampsi er oftere assosiert med tilveksthemmet foster, men også sen preeklampsi kan ha alvorlige maternelle og føtale konsekvenser, for eksempel ved eklampsiutvikling.

Eklampsiforvarsel

Svært mange (nesten 90 %) har kliniske symptomer (intens pannehodepine, men også kvalme, smerter i epigastriet, synsforstyrrelser, irritabilitet eller uro) i tillegg til diagnostisert preeklampsi før de får eklampsianfall.

Kliniske tegn (objektive funn)

Preeklampsi diagnostiseres ved forhøyet BT og proteinuri som beskrevet under definisjoner. Preeklampsi gir klinisk et maternelt syndrom (hypertensjon, proteinuri, ødem og aktivert koagulasjon) og i tillegg økt risiko for et føtalt syndrom (veksthemming, fosterhypoksi, placentaløsning, intrauterin fosterdød og prematuritet). Ved sent innsettende preeklampsi dominerer oftest de maternelle symptomer og funn, mens ved tidlig innsettende preeklampsi vil både de maternelle og føtal tegn sees i ulik grad. De føtale tegn vil preges av placentasvikt med tilveksthemning og føtoplacentære sirkulasjonsendringer.

Differensialdiagnostikk2,3
Differensialdiagnoser til alvorlig preklampsi og HELLP-syndrom kan være

  • Nyresykdom
  • Hepatitt (autoimmun og infeksiøs)
  • Gastroenteritt/gastritt/ulcus
  • Gallesykdom/pankreatitt
  • Forverring av SLE
  • Akutt fettlever i graviditet (AFLP)
  • Hemolytisk uremisk syndrom (HUS)
  • Trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP), trombocytopenier ved autoimmunitet
  • Appendisitt/andre årsaker til akutt abdomen
  • Migrene (dersom debuterer i svangerskapet)
  • Infeksjoner, særlig ved nyreaffeksjon (f eks Hantavirus, CMV, etc)

Det kan være vanskelig å vurdere om en pasient med kronisk hypertensjon også har utviklet preeklampsi (ca. 20 % risiko), særlig når proteinuri i utgangspunktet er ledd i sykdomsbildet ved den kroniske hypertensjonen.

Ved diagnostisering av preeklampsi hos pasienter med proteinurisk nefropati (før 20 uker) og kronisk hypertensjon må diagnosen preeklampsi basere seg på andre preeklamptiske tegn, som kliniske symptomer, placentær affeksjon (tilveksthemming), raskt stigende blodtrykk, transaminasestigning og aktivering av hemostasen (fallende trombocytter etc).
Spesielt vanskelig er det å skille ”flare up” hos pasienter med nefropatisk SLE og (forverring av) preeklampsi. Rådføring med regionsykehusets kvinneklinikk foreslås.

Differensialdiagnoser til eklampsi er epilepsi eller andre sykdommer som kan gi kramper (delirium, tumor cerebri, infeksjoner etc).

Oppfølging2,3,8

Ved preeklampsi henvises pasienten til fødeavdelingen. Ved lette former for preeklampsi kan poliklinisk oppfølging i spesialisthelsetjenesten med få dagers kontrollintervall være aktuelt. Situasjonen kan endre seg på kort varsel, og innleggelse ved fødeavdeling er nødvendig ved alvorlig preeklampsi for å redusere maternell og føtal morbiditet og å unngå mortalitet. Klinisk kontinuitet i oppfølgingen er viktig, også etter innleggelse.

Undersøkelser ved erkjent preeklampsi

  • BT-målinger: hyppighet avhengig av klinisk vurdering
  • Proteinuri: stix, total protein/kreatinin ratio eller kvantitering per 24 timer (brukes nå lite, men har vært referansemetoden)
  • Blodprøver: Hb, trombocytter, ASAT/ALAT/LD, urinsyre, kreatinin
    • Ved alvorlig preeklampsi og HELLP anbefales i tillegg: albumin, INR, APTT, fibrinogen, D-Dimer, antitrombin og haptoglobin
    • Ved mistanke om akutt fettlever bør det tas tilleggsundersøkelser som: plasma-glukose, leukocytter, triglyserider og totalkolesterol
  • CTG, eventuelt med korttidsvariabilitet
  • Ultralyd: Føtometri (vurdere asymmetri, tilvekstvurdering) og biofysisk profil Dopplerundersøkelse (arteria umbilicalis, og evt. arteria cerebri media og ductus venosus etter vurdering) (Ia)9,10

Klinisk vurdering av forløsningstidspunkt ved erkjent preeklampsi

Den eneste endelige behandlingen av de maternelle symptomene ved preeklampsi eller ved utvikling av HELLP-syndrom er forløsning. Ved svært tidlig innsettende preeklampsi (før 28-30 uker) anbefales at forløsning diskuteres med regionens kvinneklinikk.

Svangerskapsvarighet <34 uker
Tilstanden vurderes fra dag til dag, og særlig ved uttalt prematuritet prøver man å forlenge svangerskapet så sant det er hensiktsmessig. Ved alvorlig tidlig innsettende preeklampsi må risikoen for ekstremt for tidlig fødte barn kontinuerlig balanseres mot den maternelle risiko ved å fortsette svangerskapet8,11. Foreliggende randomiserte studier og observasjonelle studier indikerer at ekspektans kan bedre det neonatale utkommet ved preeklampsi før 34 uker.

Tilstander som ikke er forenlig med ekspektans er eklampsi, progredierende HELLP, eller alvorlig preeklampsi som forverres klinisk eller patofysiologisk (f. eks. DIC-utvikling).

Svangerskapsvarighet 34+0 uker til 36+6 uker
Det foreligger ikke randomiserte studier som kan legges til grunn for spesifikke anbefalinger for gruppen preeklamptiske svangerskap mellom uke 34+0 og 36+6, men en totalvurdering av mors og fosters helsetilstand må gjøres, slik som for alle preeklampsitilfeller, uansett svangerskapsvarighet.

Svangerskapsvarighet ≥37 uker
Det foreligger ikke metaanalyser av induksjon versus ekspektans ved hypertensive svangerskapskomplikasjoner omkring termin. Norsk praksis har vært å forløse ved etablert preeklampsi etter 37 uker der milde/moderate former viser tydelige tegn til progresjon, men uansett må totalsituasjonen for mor og foster vurderes i hvert enkelt tilfelle. Ifølge en multisenter, randomisert ikke-blindet klinisk studie hvor kvinner enten ble indusert eller ble behandlet med ekspektans ved svangerskapshypertensjon eller mild preeklampsi, hadde induksjonsgruppen bedre maternelt utfall uten flere keisersnitt. Det var ikke forskjeller mellom gruppene i neonatalt utkomme.12

Symptomer og funn som indikerer behov for snarlig forløsning
Mor

  • Høyt blodtrykk (spesielt der det er vanskelig kontrollerbart) med alvorlige subjektive symptomer (se ovenfor)
  • Eklampsi
  • Trombocytopeni med raskt og sikkert fall
  • Alvorlig/økende leveraffeksjon
  • Lungeødem
  • Kreatininstigning
  • Raskt stigende proteinuri tillegges vekt, men det er lite formålstjenelig daglig å følge proteinuriutvikling når først preeklampsidiagnosen er satt, da proteinurigrad samsvarer dårlig med klinisk utfall for øvrig

Pasienten bør før forløsning stabiliseres blodtrykksmessig, gjerne i samråd med anestesilege. Det må tas hensyn til uteroplacentær sirkulasjon ved at maternelt blodtrykk ikke senkes for mye. Målet er ikke en normalisering av blodtrykket, men diastoliske verdier rundt 80-100 mmHg og systoliske verdier <150 mmHg.

Foster

  • Patologisk CTG, eventuelt med computerbasert registrering av korttidsvariabilitet13
  • Oligohydramnion/alvorlig intrauterin veksthemming/patologiske dopplerfunn
    Funnene ved doppler bør diskuteres med kompetent kollega ved egen avdeling/eventuelt ved sykehus med høy spesialkompetanse. Det gjelder særlig ved fare for betydelig prematuritet (<28-30 uker). Aktuelle alarmerende Dopplerparametre: opphevet eller reversert flow i art. umbilicalis, sentralisering til art. cerebri media, eventuelt økt PI i ductus venosus

Vurdering av forløsningsmåte

Keisersnitt versus vaginal forløsning må vurderes individuelt, der mange faktorer må tas hensyn til (svangerskapsvarighet, modenhet av cervix, paritet, alvorlighetsgrad av preeklampsi, fosterets tilstand, avdelingens generelle obstetriske og anestesiologiske beredskap etc).

Behandling
Dersom prematuritetsfare

Lungemodning av fosteret med kortikosteroider til mor (svangerskapsuke 23/24-34) gir økt overlevelse (Ia)14.

Dersom væskebehandlingsbehov

Lungeødem kan utvikles ved tilførsel av væskemengder av en betydelig lavere mengde enn hos andre pasientgrupper, og det må vurderes sirkulasjonsmonitorering.

Blodtrykksbehandling

Det er ingen holdepunkter for gunstig effekt av blodtrykksbehandling ved BT <150/100 mmHg. Det gir ingen maternelle fordeler og kan føre til veksthemming hos fosteret (Ia)15. Det ene blodtrykksmedikament er ikke funnet bedre enn det andre, det viktigste er å få erfaring med dem man velger å bruke.

De vanligste brukte antihypertensiva som brukes i graviditet i Norge er

  • Labetalol tabletter 100 mg x 2, stigende til 200 mg x 3-4. Maks plasmakonsentrasjon 1-2 timer etter inntak. Kombinasjon med nifedipin i doser som anført nedenfor kan forsøkes. Vanskelig kontrollerbart blodtrykk kan være uttrykk for en forverring, og en samlet vurdering av indikasjon for forløsning anbefales
  • Nifedipin tabletter 10 mg x 2, økende til maks 40 mg x 2/døgn. Virkning etter 45-60 minutter. Depottabletter kan være aktuelt, 30 mg x 1 evt. 30 mg x 2
  • Metyldopa tabletter 250 mg x 2-3. Kan økes til 500 mg x 3. Virkning etter 3-8 timer, full effekt etter 12 timer. Dette medikamentet egner seg ikke der akutt blodtrykks-senkning er viktig. Vurderes høyere doser av metyldopa kan det være nyttig å velge kombinasjon med labetalol eller nifedipin på grunn av fare for bivirkninger (munntørrhet, obstipasjon, depressive tegn)

Blodtrykksbehandling ved kronisk hypertensjon før forløsning
Kvinner som utenom svangerskap bruker ACE-hemmer/AT-receptor antagonister eller andre antihypertensiva som ikke bør brukes i svangerskap skal skifte medikament (se medikamenter over) før de planlegger svangerskap, eventuelt ved påvist graviditet. I noen tilfeller kan de være uten medikamenter en periode midt i svangerskapet på grunn av fysiologiske endringer i svangerskapet.

Blodtrykksbehandling ved moderat og alvorlig preeklampsi før forløsning
Ved BT ≥150/100 mmHg7 er det indikasjon for blodtrykksbehandling. Hensikten er å unngå maternelle komplikasjoner som hjerneblødning, hypertensiv encephalopati og kramper (Ia)16. Målet er ikke en normalisering av blodtrykket, men å oppnå diastoliske verdier rundt 80-100 mmHg og et systolisk blodtrykk <150 mmHg. Høyt systolisk trykk øker risikoen for hjerneblødning17.

Blodtrykksbehandling ved akutt høyt blodtrykk
Både labetalol tabletter og nifedipin tabletter har tilstrekkelig raskt innsettende effekt og kan brukes til gradvis senking av blodtrykket (for rask senking av blodtrykk er ikke ønskelig pga truet uteroplacentær sirkulasjon og fosterdødfare), evt. i kombinasjon med metyldopa. Dersom man ikke kommer til målet, kan intravenøs behandling startes.

Labetalol
Hvis oral terapi (se over for alternativer, for eksempel labetalol tabletter 200 mg, forventet effekt etter ca 30 minutter) ikke tolereres på grunn av kvalme og oppkast, eller ved ustabil og rask stigning av blodtrykket gis labetalol intravenøst intermitterende eller i infusjon:
Labetalol støtdose intravenøst. 20 mg (4 ml av injeksjonsvæske 5 mg/ml) intravenøst. Effekt etter 5-10 minutter. Hvis ikke effekt etter 10-15 minutter kan dosen økes til 40-50 mg i.v. Maksimum dose 200 mg.
Labetalol kontinuerlig infusjon. Bland 200 mg labetalol, dvs 2 ampuller a 20 ml (5 mg/ml) i 160 ml fysiologisk NaCl. Dette gir 1mg labetalol per ml infusjon.
Startinfusjonshastigheten er 20 ml/time (1 mg/ml), dvs 20 mg/time, som kan økes med 10-20 ml/time ca hvert 20-30 minutt inntil tilfredsstillende blodtrykk oppnås. Maks infusjons-hastighet 160 ml/time.

Intrapartum blodtrykksbehandling
Blodtrykket øker under rier og spesielt i utdrivingsfasen, slik at kvinner med alvorlig preeklampsi som føder vaginalt bør overvåkes nøye, både under fødsel og postpartum.
Epidural foreslås ved vaginal forløsning av hypertensive kvinner.

Postpartum blodtrykksbehandling

  • Siden uteroplacentær sirkulasjon ikke er et problem postpartum, bør blodtrykksgrensene være lavere etter forløsning enn før forløsning, f.eks 140/90 mmHg
  • Ved behandling av hypertensjon postpartum bør metyldopa seponeres først pga bivirkninger. Behandling bør fortsette med labetalol eller nifedipin, evt. i kombinasjon
  • Et problem med store ødemer postpartum er at betydelige væskemengder mobiliseres til blodbanen og kan bidra til lungeødem, slik at det kan være aktuelt å gi furosemid i små doser postpartum.Ved symptomer på overvæsking med dyspnoe og evt. redusert oksygenering vil det også nesten alltid være indikasjon for intensivmedisinsk overvåkning. Pasienter med persisterende symptomer på overvæsking bør henvises til ekkokardiografi for videre diagnostikk

Krampeprofylakse
Ved raskt innsettende, alvorlig preeklampsi bør krampeprofylakse gis med MgSO4. Det halverer risikoen for eklampsi og reduserer risiko for maternell død (Magpie Trial)(Ia)18,19. Man må bruke klinisk skjønn på hvem som bør få profylakse, med vekt på alvorlighetsgrad og hvor raskt tilstanden forverres (truende eklampsi). Startdosen er den samme som ved eklampsi (se under), men vedlikeholdsdosen halveres (se eklampsi-behandling). Er man i tvil om det er indikasjon for MgSO4, vil det ofte være grunn til å gi det. Det er vesentlig med overvåkning av kvinnen ved bruk av MgSO4. Lokale rutiner avgjør hvordan dette best kan gjøres (intensiv-avdeling, post-operativ avdeling eller i fødeavdelingen).

Anestesi til kvinner med alvorlig preeklampsi17,20,21

  • Lav terskel for å gjøre ekkokardiografi ved kardielle symptomer i form av dyspnoe eller trykk i brystet
  • Noninvasivt systolisk blodtrykk er systematisk 20-30 mmHg lavere enn invasivt og kan være et argument for å legge inn arteriekran i forbindelse med keisersnitt ved alvorlig preeklampsi
  • Ved keisersnitt: spinalanestesi er anbefalt ved trombocytter > 75 x109/L. Spinal er mindre vevstraumatisk enn epidural. Dersom et epiduralkateter er på plass før kvinnen får fallende trombocytter, vil det være naturlig å fylle på epiduralen ved sectio. Hos kvinner med rask forverring av sin preeklampsi og HELLP-utvikling er spinalanestesi førstevalg ved sectio. Risiko ved narkose (hypertensjon, overvekt, vanskelig luftvei) må vurderes opp mot risiko for spinalt hematom hos kvinner med HELLP og raskt fallende trombocytter
  • Ved narkoseinnledning til kvinner med alvorlig preeklampsi bør det gis opioider (alfentanil, remifentanil, fentanyl) før intubasjon for å unngå potensiell farlig blodtrykksstigning. Barnelege skal hvis mulig være tilstede og må informeres om opioid-bruk til mor pga effekt på det nyfødte barnets respirasjon
  • Oksytocin må titreres sakte til effekt pga risiko for alvorlige kardiovaskulære bivirkninger

Alvorlige koagulasjonsforstyrrelser ved preeklampsi/HELLP-syndrom

  • Ved tegn på DIC må graden og utviklingen vurderes nøye fordi rask forløsning kan bli indisert. Forløsningen må planlegges fordi det kan bli aktuelt å gi SAG, humant koagulasjonsaktivt plasma, trombocyttkonsentrat og fibrinogen. I noen tilfeller vurderes også antitrombinkonsentrat
  • Før kirurgisk inngrep bør trombocyttene helst være >50 x 109/l pga risiko for blødning ved lavere verdier. Ved vaginal forløsning kan man akseptere trombocytter ned i 10-20 x 109/l hvis det ikke er kliniske tegn på blødningstendens
  • Pasienter med alvorlig preeklampsi/HELLP med koagulasjonsforstyrrelser bør ikke ha tromboseprofylakse med lavmolekylært heparin før koagulopatien er i bedring og det ikke er kliniske blødningsproblemer. Ved alvorlige koagulasjonsforstyrrelser bør det rådføres med hematolog

Kortikosteroider ved HELLP-syndrom22
Systemiske steroider er ingen etablert behandling ved HELLP, men kan vurderes i spesielle tilfeller. I noen tilfeller sees forbigående bedring i blodprøvene og klinikk ved HELLP der det gis på vanlig prematur indikasjon betametasonregime til mor for lungemodning av fosteret (Celeston Chronodose 12 mg im, gjentas etter 24 timer). I flere mindre studier anbefales det at pasienter med HELLP-syndrom bør behandles med steroider i form av deksamethason (pga bedre effekt på blodplater), dosering 10 mg x 2 intravenøst, men flere studier er nødvendig (Ib). Deksametason passerer placenta, og mulige uheldige sider ved føtal steroideksponering (utover Celeston) må vurderes. Deksamethason til mor er ingen anbefalt rutinebehandling ved HELLP.

Behandling av eklampsi

  • Frie luftveier. Pass på at pasienten ikke faller ut av sengen
  • Tilkall øyeblikkelig hjelp, vakthavende gynekolog og anestesipersonell
  • Magnesiumsulfat (MgSO4) er primær behandling av kramper ved eklampsi. Noen kvinner vil oppleve flushing-symptomer pga vasodilatasjon ved MgSO4-bruk
    Diazepam, 10-20 mg kan gis først, dersom magnesiumsulfat ikke er tilgjengelig. Diazepam gis som intravenøs injeksjon eller rektalvæske-oppløsning, men har ikke like god krampeeffekt som magnesiumsulfat og vil påvirke barnet etter forløsning. Start med MgSO4 så fort dette er tilgjengelig

I situasjoner der stabilisering/behandlig av mor kommer i strid med at det er indikasjon for forløsning på føtal indikasjon, har mor prioritet

Magnesiumsulfat metningsdose (17.5-20 mmol)

  • Alternativ A: Ferdigblandet MgSO4-bolus fra apotek: Magnesiumsulfat 0,5 mmol/ml. Injeksjonsvæske 50 ml. Gi 35 ml av dette (= 17,5 mmol) langsomt intravenøst i løpet av minst 5 minutter, bruk helst 10-15 minutter
  • Alternativ B: Lag MgSO4-bolus-blanding selv:
    b1) Bland magnesiumsulfat 20 mmol (2 ampuller med 10 ml magnesiumsulfat 1 mmol/ml) i 20 ml NaCl 9mg/ml, gir totaltvolum 40 ml. Bolusdosen intravenøst kan med fordel gis med sprøytepumpe. Gitt over 15 minutter er hastigheten 140 ml/t.
    b2) Bland magnesiumsulfat 20 mmol (2 ampuller med 10 ml magnesiumsulfat 1 mmol/ml ) i 100 ml glukose (1mmol/ml, 1 ampulle =10 ml), gis intravenøst over 5 (-15) minutter. Husk å trekke ut 20 ml glukose før magnesiumsulfat tilsettes

Magnesiumsulfat vedlikeholdsdose

  • MgSO4: 4-6 mmol/time. Maks døgndose: 150 mmol.
    • Magnesiumsulfat 100 mmol (10 amp a 10 ml magnesiumsulfat 1mmol/ml) i 500 ml glukose etter å ha trukket ut 100 ml glukose før tilsetting.
      Infusjonsstart 20 ml/time = 4 mmol/time. Kan økes til 30 ml/time (6mmol/t)

Ved nye eklampsianfall
Dersom dette skjer under pågående infusjon (eller etter at infusjon er avsluttet) gis på nytt metningsdose MgSO4 (17.5-20 mmol, avhengig av kroppsvekt) intravenøst i løpet av 5 minutter. Blanding: se over.

Kontroll av MgSO4-terapi
Toksiske bivirkninger av MgSO4 kan sees ved opphevet patellar-refleks, respirasjonshemming og nedsatt urinproduksjon.

  • De første 2 timer kontrolleres patellar-refleks og respirasjonsfrekvens hvert 10. minutt, senere med 15-60 minutters intervaller
  • Timediurese måles
  • Dersom patellarefleks bortfaller: avbryt magnesuminfusjon. Observer respirasjonen. Når patellar-refleksen kommer tilbake, begynn infusjonen igjen med redusert dose, forutsatt at respirasjonen er normal
  • Hvis respirasjonsfrekvens <16/minutt: avbryt infusjon. Gi O2 på maske. Hold frie luftveier. Ved uttalt respirasjonsdepresjon gis antidot (se under)
  • Ved respirasjonsstans intuber og ventiler umiddelbart. Gi antidot (se under)
  • Dersom nedsatt urinproduksjon (<25 diurese ml/time) som antas skyldes magnesium-effekt, uten andre symptomer på magnesium-intoksikasjon, reduseres infusjonshastighet til 0,5 g/time (2 mmol/time)
  • Serumnivåer av magnesium kontrolleres ved behov. Terapeutisk nivå: 2-4 mmol/l.
  • Behandlingen med magnesiumsulfat bør fortsette ca 24 timer etter fødsel ved krampeanfall ante- eller intrapartum og 24 timer etter krampeanfall ved eklampsi postpartum

Antidot til MgSO4-terapi
Kalciumglubionat: 10 ml. Calcium-Sandoz® (9 mg kalciumglubionat/ml) skal finnes i rommet og gis langsomt intravenøst ved behov.

Videre oppfølging ved eklampsi

  • Behandle blodtrykk hvis dette er nødvendig (se over)
  • Hvis pasienten ikke er forløst ved eklamptisk anfall: Hvis det er forløsningsindikasjon på føtal indikasjon, vurderes det om stabilisering/behandling av mor lar seg kombinere med forløsning. Hvis det ikke er mulig, må mor ha prioritet. Ofte vil keisersnitt være nødvendig hvis ikke vaginal forløsning kan forventes snarlig
  • Intensivovervåkning etter eklamptisk anfall er nødvendig. Som regel bør dette skje på intensivavdeling i nært samarbeid mellom anestesilege og gynekolog. God laboratorieservice med tanke på oppfølging/behandling av mulitorganaffeksjon er viktig. Hvis slik service ikke er tilgjengelig bør pasienten overflyttes etter stabilisering til sykehus der slike fasiliteter foreligger
  • Skriftlige behandlingsregimer anbefales og avdelinger bør ha "eklampsiboks" som ligger klar til bruk til enhver tid. Den skal inneholde handlingsplanen for behandling av eklampsi, skjema for overvåking av pasientene, nødvendige medikamenter og annet utstyr.

Komplikasjoner2,3,17
Alvorlige komplikasjoner ved preeklampsi

  • Eklampsi
  • Hjerneblødning (hyppigste dødsårsak globalt)
  • HELLP-syndrom
  • Lungeødem
  • Nyresvikt
  • Placentaløsning
  • Fosterdød
  • Disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC)
  • Leverruptur
  • Postpartum trenger disse pasientene ofte mange ukers rekonvalesens. Økt forekomst av forbigående kognitive forstyrrelser og mental ubalanse/depressive reaksjoner

Alvorlige komplikasjoner ved eklampsi

  • Maternell og føtal død og hjerneskade

Klinisk oppfølging etter hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi

  • Oppfølging etter svangerskap avhenger av alvorlighetsgrad av preeklampsi i dette svangerskapet og risiko for gjentakelse eller fremtidig hjerte- og karsykdom
  • Det anbefales at pasienten vurderes nevrologisk etter eklampsianfall med tanke på differensialdiagnoser

Postpartumoppfølging på sykehus

  • Unngå å bruke NSAIDs i postpartum smerteregimet så lenge kvinnen har dårlig regulert hypertensjon, oliguri, tegn på dårlig nyrefunksjon, eller trombocytopeni
  • Fragminprofylakse ved lave trombocytter, se pkt "Alvorlige koagulasjonsforstyrrelser ved preeklampsi/HELLP-syndrom" over
  • Samtaler og gjennomgang av forløpet med involverte leger og jordmødre under barseloppholdet. Hvis kvinnen har hypertensjon ved utskrivning avtales kontroll enten ved fødeavdelingen eller hos egen lege

Postpartum kontroll/prekonsepsjonell veiledning før senere svangerskap

  • BT- og urinkontroll etter utskriving fra sykehus er avhenging av blodtrykk og andre kliniske variabler som eventuelle grunnsykdommer etc. Utvikling av kronisk hypertensjon må vurderes
  • Kontroll ved fødeavdelingens poliklinikk anbefales etter 2-3 måneder ved alvorlig preeklampsi, eklampsi og HELLP med ny gjennomgang av graviditeten, informasjon og planlegging av neste svangerskap. Det bør vurderes videre utredning (hypertensjon, nyrefunksjon, trombofili, antifosfolipidsyndrom)

Neste svangerskap etter preeklampsi

  • Ved senere svangerskap hos disse kvinnene bør kontrollene foregå i samarbeid med fødeavdelingene fra svangerskapsuke 23-24. Doppler-undersøkelser av a. uterina i risikogrupper for preeklampsi og vekstretarderte fostre foreslås
  • I neste svangerskap har kvinner med alvorlig, tidlig innsettende preeklampsi, eklampsi eller HELLP økt risiko for å få preeklampsi på nytt (10-40 %, høyere jo tidligere sykdommen starter, se over)
  • ASA-profylakse bør vurderes (se under)

Senere i livet23-26

  • Tidligere preeklampsi og hypertensjon i svangerskap gir økt risiko for senere hjerte- og karsykdom. Generelt er risikoen for senere hjerte- og karsykdom sterkest assosiert med tidlig innsettende sykdom (og dermed tidlig forløsning) og alvorlige former for preeklampsi, spesielt der placentafunksjonen er affisert (med tilveksthemmet foster eller intrauterin fosterdød)
  • Kvinnene bør få informasjon om fordelaktig livsstil og kostholdsvaner for å forebygge hjerte- og karsykdommer etter avsluttet svangerskap og følges perimenopausalt med tanke på tidlig diagnostikk og behandling

Preeklampsiprofylakse7

ASA
Kvinner med høy risiko for preeklampsi (spesielt ved tidligere alvorlig preeklampsi, dvs forløsning før <34-36 uker (Ia)27,28), men også kvinner med kronisk nyresykdom eller autoimmun sykdom (systemisk lupus erythematosus og antifosfolipidsyndrom): Inntak av 75 mg acetylsalisylsyre per os daglig fra 12 uker til fødsel. Ved SLE med fosfolipidantistoffer eller antifosfolipidsyndrom anbefales lavmolekylært heparin i tillegg (se aktuelt kapittel).

Litteratur

  1. Klungsøyr K, Morken N, Irgens L, Vollset S, Skjærven R. Secular trends in the epidemiology of pre-eclampsia throughout 40 years in Norway: prevalence, risk factors and perinatal survival. Paediatr Perinat Epidemiol. 2012;26(3):190-8. Epub doi: 10.1111/j.1365-3016.2012.01260.x.
  2. Pre-Eclampsia: Current Perspectives and Management. New York: The Parthenon Publishing Group; 2004.
  3. Managing Obstetric Emergencies and Trauma-the MOET Course Manual. 2 ed. London: RCOG Press; 2007. 370 p.
  4. Andersgaard AB, Herbst A, Johansen M, Ivarsson A, Ingemarsson I, Langhoff-Roos J, et al. Eclampsia in Scandinavia: incidence, substandard care, and potentially preventable cases. Acta Obstet Gynecol Scand. 2006;85(8):929-36. PubMed PMID: 16862470.
  5. Cipolla MJ. Cerebrovascular function in pregnancy and eclampsia. Hypertension. 2007 Jul;50(1):14-24. PubMed PMID: 17548723.
  6. Staff AC. Circulating predictive biomarkers in preeclampsia. Pregnancy Hypertens. 2011;1:28-42.
  7. Hypertension in pregnancy.The management of hypertensive disorders during pregnancy. NICE (National Institute for Health and Clinical Excellence) clinical guideline 107. London: 2010. Hypertension in pregnancy (pdf)
  8. Sibai BM. Publications Committee, Society for Maternal-Fetal Medicine. Evaluation and management of severe preeclampsia before 34 weeks' gestation. AJOG. 2011;3:191-8.
  9. Alfirevic Z, Stampalija T, Gyte GM. Fetal and umbilical Doppler ultrasound in high-risk pregnancies. Cochrane Database Syst Rev. 2010 (1):CD007529. PubMed PMID: 20091637.
  10. Stampalija T, Gyte GM, Alfirevic Z. Utero-placental Doppler ultrasound for improving pregnancy outcome. Cochrane Database Syst Rev. 2010 (9):CD008363. PubMed PMID: 20824875.
  11. Churchill D, Duley L. Interventionist versus expectant care for severe pre-eclampsia before term. Cochrane Database Syst Rev. 2002 (3):CD003106. PubMed PMID: 12137674.
  12. Koopmans CM, Bijlenga D, Groen H, Vijgen SM, Aarnoudse JG, Bekedam DJ, et al. Induction of labour versus expectant monitoring for gestational hypertension or mild pre-eclampsia after 36 weeks' gestation (HYPITAT): a multicentre, open-label randomised controlled trial. Lancet. 2009 Sep 19;374(9694):979-88. PubMed PMID: 19656558.
  13. Pardey J, Moulden M, Redman CW. A computer system for the numerical analysis of nonstress tests. Am J Obstet Gynecol. 2002 May;186(5):1095-103. PubMed PMID: 12015543.
  14. Roberts D, Dalziel S. Antenatal corticosteroids for accelerating fetal lung maturation for women at risk of preterm birth. Cochrane Database Syst Rev. 2006 (3):CD004454. PubMed PMID: 16856047.
  15. Abalos E, Duley L, Steyn DW, Henderson-Smart DJ. Antihypertensive drug therapy for mild to moderate hypertension during pregnancy. Cochrane Database Syst Rev. 2007 (1):CD002252. PubMed PMID: 17253478.
  16. Duley L, Henderson-Smart DJ, Meher S. Drugs for treatment of very high blood pressure during pregnancy. Cochrane Database Syst Rev. 2006 (3):CD001449. PubMed PMID: 16855969.
  17. Cantwell R, Clutton-Brock T, Cooper G, Dawson A, Drife J, Garrod D, et al. Saving Mothers' Lives: Reviewing maternal deaths to make motherhood safer: 2006-2008. The Eighth Report of the Confidential Enquiries into Maternal Deaths in the United Kingdom. BJOG. 2011 Mar;118 Suppl 1:1-203. PubMed PMID: 21356004.
  18. Duley L, Gulmezoglu AM, Henderson-Smart DJ, Chou D. Magnesium sulphate and other anticonvulsants for women with pre-eclampsia. Cochrane Database Syst Rev. 2010 (11):CD000025. PubMed PMID: 21069663.
  19. Altman D, Carroli G, Duley L, Farrell B, Moodley J, Neilson J, et al. Do women with pre-eclampsia, and their babies, benefit from magnesium sulphate? The Magpie Trial: a randomised placebo-controlled trial. Lancet. 2002 Jun 1;359(9321):1877-90. PubMed PMID: 12057549.
  20. Langesaeter E, Rosseland LA, Stubhaug A. Haemodynamic effects of oxytocin in women with severe preeclampsia. Int J Obstet Anesth. 2011 Jan;20(1):26-9. PubMed PMID: 21224021.
  21. Moen V, Irestedt L. Neurological complications following central neuraxial blockades in obstetrics. Curr Opin Anaesthesiol. 2008 Jun;21(3):275-80. PubMed PMID: 18458541.
  22. Woudstra DM, Chandra S, Hofmeyr GJ, Dowswell T. Corticosteroids for HELLP (hemolysis, elevated liver enzymes, low platelets) syndrome in pregnancy. Cochrane Database Syst Rev. 2010 (9):CD008148. PubMed PMID: 20824872.
  23. Bellamy L, Casas JP, Hingorani AD, Williams DJ. Pre-eclampsia and risk of cardiovascular disease and cancer in later life: systematic review and meta-analysis. BMJ. 2007 Nov 10;335(7627):974. PubMed PMID: 17975258. Pubmed Central PMCID: 2072042.
  24. McDonald SD. Cardiovascular sequelae of preeclampsia/eclampsia: A systematic review and meta-analyses. Am Heart J. 2008;156(5):918-30.
  25. Romundstad PR, Magnussen EB, Smith GD, Vatten LJ. Hypertension in pregnancy and later cardiovascular risk: common antecedents? Circulation. 2010 Aug 10;122(6):579-84. PubMed PMID: 20660802.
  26. Andersgaard AB, Acharya G, Mathiesen EB, Johnsen SH, Straume B, Oian P. Recurrence and long-term maternal health risks of hypertensive disorders of pregnancy: a population-based study. Am J Obstet Gynecol. 2012 Feb;206(2):143 e1-8. PubMed PMID: 22036665.
  27. Villar J, Abalos E, Nardin JM, Merialdi M, Carroli G. Strategies to prevent and treat preeclampsia: evidence from randomized controlled trials. Semin Nephrol. 2004 Nov;24(6):607-15. PubMed PMID: 15529296.
  28. Duley L, Henderson-Smart DJ, Meher S, King JF. Antiplatelet agents for preventing pre-eclampsia and its complications. Cochrane Database Syst Rev. 2007 (2):CD004659. PubMed PMID: 17443552.

Annen anbefalt litteratur

  • Barton JR, Sibai BM. Diagnosis and management of hemolysis, elevated liver enzymes, and low platelets syndrome. Clin Perinatol 2004;31:807-33.
  • The Eclampsia Trial Collaborative Group. Which anticonvulsant for women with eclampsia? Evidence from the Collaborative Eclampsia Trial. Lancet 1995; 345: 1455-63.
  • American College of Obstetricians and Gynecologists. ACOG Practice Bulletin No. 125: Chronic hypertension in pregnancy. Obstet Gynecol. 2012;119:396-407.
  • Danske faglige retningslinjer for behandling av hypertensjon i svangerskapet Hypertension og præeklampsi (pdf)