Pregestasjonell diabetes (type 1 og type 2)

Tore Henriksen
Hrafnkell Thordarson
Myryam Sugulle
Ellen-Marie Strøm-Roum

Definisjoner

Type 1 diabetes: Kronisk autoimmun sykdom som angriper de insulinproduserende betacellene i pancreas, med den følge at insulinproduksjonen nesten eller helt opphører.
Type 2 diabetes: Dette er en heterogen diabetesgruppe karakterisert av insulinresistens, relativ insulinmangel, økt (hepatisk) glukoseproduksjon og hos flertall av pasientene, overvekt.

Søkestrategi

  • Pyramidesøk (Helsebiblioteket)
  • Bibsys/PubMed reviews
  • NICE-guidelines
  • American Diabetes Association (ADA)
  • Dansk Selskab for Obstetrik og Gynækologi, Kliniske retningslinjer 2010,

Vurdering av kvalitet på dokumentasjonen (etter GRADE prinsippene)

Sterk dokumentasjonsnivå: I alminnelighet vil det medføre ”Anbefales”
Moderat dokumentasjonsnivå: Vil medføre ”Anbefales” hvis viktige kliniske endepunkter.
Lavt dokumentasjonsnivå: Vil i alminnelighet medføre ”Foreslås” hvis det gjelder viktige kliniske endepunkter eller allment akseptert praksis basert på mye klinisk erfaring. Ellers frarådes.
Svært lavt dokumentasjonsnivå: Kan medføre ”Foreslås” hvis svært viktige endepunkter eller allment akseptert praksis basert på mye klinisk erfaring. Ellers frarådes.
Lavt eller svært lavt dokumentasjonsnivå betyr nødvendigvis ikke fravær av nyttig effekter av intervensjonen. Det kan like gjerne bety at studier av nødvendig kvalitet og omfang ikke finnes.

Forekomst/epidemiologi

200 -300 kvinner med type 1 diabetes og ca. 100-200 med type 2 gjennomfører ett svangerskap per år i Norge.

Pregestasjonell veiledning

Planlegging av svangerskapet er et av hovedpunktene i omsorgen for kvinner med pregestasjonell diabetes.
Det anbefales god metabolsk kontroll der et velregulert blodsukker før befruktnings-tidspunkt står sentralt. HbA1c anbefales brukt som operativt mål med en verdi mindre enn 7,0 % før svangerskapet (selv med HbA1c < 7,0 % vil det ved pregestasjonell diabetes gjenstå noe økt risiko for de fleste komplikasjonene som er nevnt nedenfor.
I tillegg kommer råd om kost, vektkontroll og mosjon (se også kapittelet om fedme). Pregestasjonelt er disse rådene de samme som for befolkningen generelt (Helsedirektoratets nettsider), eventuelt med individuelle tilpasninger vurdert ut fra hvordan det anbefalte kostholdet og måltidsmønsteret påvirker blodsukkerverdiene gjennom døgnet. Folat 0,4 mg per dag foreslås fra det tidspunktet kvinne ønsker å bli gravid.
Hos kvinner med kronisk hypertensjon er det ofte aktuelt å skifte til antihypertensiva som er anbefalt brukt i svangerskapet, det vil si i praksis fra ACE-hemmere/angiotensin receptor antagonister til labetolol, metyldopa eller kalsiumantagonister.
Statiner er kontraindisert i svangerskapet og anbefales seponert.
Metformin (PCOS og type 2 diabetes): Det er så langt ikke funnet holdepunkter for at metformin er teratogent. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til langtidseffektene (særlig metabolske) av å ha vært eksponert for metformin in utero. Dokumentasjon så langt indikerer at metformin i svangerskap ikke medfører komplikasjoner for mor eller barn på kort sikt, og det brukes i svangerskap per i dag ved PCO type 2 diabetes. Eventuell behandling med metformin i svangerskap bør diskuteres med pasienten, hvor det informeres om at langtidseffekter av metformin på fosteret i liten grad er dokumentert.
Velger men i samråd med pasienten å seponere metformin, så er det mest ugunstige tidspunktet de første ukene av svangerskapet på grunn av faren for hyperglykemi i en periode før god blodsukkerkontroll er oppnådd med insulin.
Hurtigvirkende insulinanaloger har vært brukt i graviditet. Erfaringene med langtidsvirkende insulinanaloger i svangerskap er svært begrenset. Hvert enkelt tilfelle må avveies i samråd med erfaren endokrinolog.

For kvinner med diabetiske senkomplikasjoner bør det foretas en tverrfaglig vurdering av risikoen ved et svangerskap, det gjelder særlig ved kardiovaskulære-, renale- og retinale komplikasjoner.
Komborbiditet ved type 1 diabetes. Det er økt forekomst av tyreoideasykdom og andre autoimmune endokrine sykdommer. Tyreoideastatus bør undersøkes på liberalt grunnlag.

Oppfølging i svangerskapet

Den gravide skal henvises til fødepoliklinikk med tilknyttet nødvendig endokrinologiske kompetanse så raskt som mulig etter at graviditeten er bekreftet.
Ved første kontroll i fødepoliklinikken anbefales det følgende vurderinger/tiltak i samarbeid med endokrinolog:

  1. Gjennomgang av de punktene som er nevnt ovenfor under pregestasjonell veiledning
  2. Gravide kvinner med pregetasjonell diabetes, som har en HbA1c ≥ 8 % ved siste måling umiddelbart før svangerskapet, eller ved første HbA1c-måling i svangerskapet, foreslås å tilbys ekstra «utvidet ultralyd» (det vil si av lege med fostermedisinsk kompetanse) i uke 15-16, i tillegg til den ordinære ultralydsscreeningen noen uker senere
  3. Gjennomgang av tidligere svangerskap. Ved tidligere preeklampsi og hos gravide med diabetiske vaskulære komplikasjoner uten tidligere preeklampsi foreslås oppstart med acetylsalicylsyre (ASA), 75 mg x 1 fra første trimester.
  4. Alminnelig klinisk undersøkelse. Urin til dyrkning foreslås ved første kontroll
  5. HbA1c måles hver 4. uke
  6. Det skal tas urinstiks ved hver kontroll, og urin protein/kreatinin ratio måles med 4-6 ukers intervall
  7. Alle som har hatt diabetes i mer enn fem år og som ikke har vært til kontroll hos øyelege siste halvår, skal henvises for kontroll
  8. Kvinnen bør måle blodglukose før og etter hovedmåltidene og ved sengetid
  9. Behandlingsmål:
    • Blodglukose 3,5-5,5 mmol/l før måltid og under 7,0 mmol/l målt 1½-2 timer etter måltid
    • HbA1c < 6,0 % i 2. og 3. trimester
  10. For kvinner som bruker metformin (eventuelt andre peroale antidiabetika) på konsepsjonstidspunkt, foreslås at innleggelse vurderes ved eventuelt skifte til insulin (fare for hyperglykemi, se ovenfor). Metformin bør ikke avsluttes før insulinbehandling er startet
  11. Ved kostregulert type 2 diabetes anbefales opplæring i blodsukkermåling fastende og ca. 1,5 timer postprandialt hver annen dag. Medisinsk behandling foreslås hvis pasienten i løpet av en uke har til sammen flere enn to målinger av enten fastende blodsukker > 5,5 mmol/l eller > 7 mmol/l postprandialt. Det tradisjonelle er da å behandle med insulin som er en velprøvd og sikker behandling med henblikk til fosterets utvikling, men har hypoglykemi som mulig bivirkning. Hvis metformin anvendes i svangerskapet skal det gjøres i samråd med pasienten. Pasienten skal informeres om at metformin er mindre utprøvd i svangerskap og pasienten skal kunne velge mellom metformin og insulinbehandling
  12. Kostråd. Se helsedirektoratets nettsider for generelle kostråd, for diabetes og for gravide

Tidlig i svangerskapet, til om lag 14-16 uker, er det økt risiko for hypoglykemi. Dette er relatert til redusert insulinbehov knyttet til økt insulinfølsomhet og hos en del av pasientene redusert matinntak i denne delen av svangerskapet. I svangerskapets første halvdel opplever om lag en fjerdedel av pasienten i tillegg nedsatt evne til å kjenne følingssymptomer. Etter 20. svangerskapsuke vil insulinbehovet som regel øke, men noe mindre de siste ukene. Behovet kan være redusert de siste 3-5 ukene i svangerskapet. Det er store individuelle variasjoner.

Forslag til hyppigheten av og innhold i kontrollene av pregestasjonell diabetes

Dato Svangerskapsuke Indremedisiner/ endokrinolog Jordmor BT/vekt Gynekolog CTG
  6 X      
  7        
  8 X X X  
  9        
  10 X      
  11        
  12 X X    
  14 X   Evt. UL fosterm  
  16 X      
  18 X   Scr. v/jordmor  
  20 X X    
  22 X      
  24 X X X  
  26 X      
  28 X X X  
  30 X      
  31        
  32 X X X X
  33        
  34 X X   X
  35        
  36 X X X X
  37   X    
  38 X X X Vurdering X
  39   X   X
  40 X X X Vurdering X

Svangerskapskomplikasjoner ved pregestasjonell diabetes
Spontantbort

Det er økt risiko. Det anbefales at det gjøres ultralyd ved første kontroll for å bekrefte intakt svangerskap. Samtidig foreslås at CRL måles til hjelp i å bestemme fosterets alder/termin.

Dødfødsel/perinatal mortalitet

Risikoen er økt 3-4 ganger i forhold til en generell befolkning.

Føtale misdannelser

Forekomsten av alvorligere føtale misdannelser er generelt høyere for gravide med pregestasjonell diabetes enn for den generelle befolkningen (ca. 5 % versus ca. 3 %). Kardiovaskulære- og sentralnervesystemmisdannelser dominerer.
Risikoen er relatert til HbA1c: Den er 6-8 % ved prekonsepsjonell HbA1c over 8-9 % mot 3-4 % ved god kontroll (HbA1C < 6.5-7 %).

Preeklampsi

Det er 5 ganger økt risiko for preeklampsi. Den absolutte risikoen for alvorlig preeklampsi er 4-5 % , for mild preeklampsi ca. 10 %. Risikoen er enda høyere ved vaskulære og/eller renale senkomplikasjoner.
Kombinasjonen av preeklampsi (alle grader) og pregestasjonell diabetes er særlig risikofylt med hensyn til intrauterin fosterdød. Det antas å henge sammen med placentasvikt.
For gravide med diabetisk nefropati uten hypertensjon, bør stigning i blodtrykket primært oppfattes som begynnende preeklampsi.
Hos kvinner med både nefropati med proteinuri og hypertensjon før ca. 20 uker, kan diagnosen preeklampsi være vanskelig. Stigende blodtrykk og økende proteinuri kan være uttrykk for preeklampsi. Dessuten må andre preeklamptiske symptomer og funn vektlegges i differensialdiagnosen: Raskt økende ødemer og andre kliniske tegn på preeklamspi, «preeklamptiske» blodprøver, indikasjoner på placentasvikt (tilvekst, fostervannsmengde, CTG- og dopplerfunn).

Placentasvikt (med eller uten preeklampsi)

Ved intrauterin fosterdød hos gravide med pregestasjonell diabetes er en stor andel av fostrene store for gestasjonsalderen. En antar at det likevel har oppstått en svikt i placentas kapasitet i forhold til fostrets behov (relativ placentasvikt).
Reduserte bevegelser, lite fostervann i forhold til barnet størrelse («mye navlesnor» i fostervannslommene) og nedsatt reaktivitet (akselerasjoner) og variabilitet, indikerer mulig placentasvikt. Det behøver ikke være vesentlige endringer i dopplerparametrene, men ved hypoksi vil det inntre sentraliseringstegn (redusert PI i arteria cerebri media, eventuelt økt PI i ductus venosus).

Polyhydramnion

Det er økt forekomst av polyhydramnion. Fostervannsmengden må imidlertid sees i sammenheng med fostrets størrelse. Et stort foster vil ha mer fostervann. På den annen side, og ikke minst, bør en fostervannmengde i nedre normalområde hos et makrosomt foster vekke mistanke om relativ placentasvikt.

Makrosomi

Forekomsten av fødselsvekt over 4,5 kg er 10-12 % mot 3-4 % i den generelle befolkningen.
Ved intrauterin fosterdød hos kvinner med pregestasjonell diabetes er en stor andel av fostrene store (se også under Placentasvikt).

Skulderdystoci

Risikoen er økt 8-12 ganger med en absolutt forekomst på 5-15 % avhengig av fosterets vekt. Men risikoen er økt for alle vektgrupper over 3500 g.

Intrauterin veksthemning

Risikoen for SGA er ikke økt men likevel betydelig risiko for placentasvikt (se ovenfor).

Truende preterm fødsel
Risikoen både for indusert preterm fødsel er økt 5-7 ganger (absolutt risiko ca. 20 %) og for spontan preterm fødsel ca 1,5 ganger (absolutt risiko ca. 15 %).

Rihemmende behandling ved diabetes i svangerskapet
Atosiban (Tractocile®) eventuelt andre rihemmende midler blandes og administreres på vanlig måte. Terbutalin (Bricanyl®) frarådes. Blodsukkeret skal følges, da atosiban kan gi blodsukkerstigning. Pasienten kan spise og drikke som normalt, og ta insulin som hun pleier.
Hvis kvinnen også har fått betametason (Celeston®), vil det sannsynligvis medføre økt insulinbehov.

Betametason (Celeston®) gis vanligvis i to doser med 24 timers intervall, men det er økt behov for insulin også ved 12 timers intervall. Økningen gjelder både hurtig og langsomtvirkende insulin.
Forslag til dosering av insulin økes fra dag 2:
Dag 1 (Dagen etter første dose betametason (Celeston®). Ingen endring av insulindose
Dag 2 30 % økning av den opprinnelige insulindosen
Dag 3 40 % økning av den opprinnelige insulindosen
Dag 4 20 % økning av den opprinnelige insulindosen
Dag 5 10 % økning av den opprinnelige insulindosen
Dag 6 Vanlig insulindose
Ved blodsukker over 8 mmol/l gis ekstra hurtigvirkende insulin (4-6 enheter).

Andre maternelle tilstander å ha i mente
Ved magesmerter, kvalme og oppkast hos kvinner med diabetes mellitus type 1, må ketoacidose utelukkes. (Har kvinnen blodsukker > 12 mmol/l og 3+ på ketoner i urin, skal venøs syre-basestatus sjekkes). Det er økt risiko for koronar hjertesykdom hos eldre gravide med diabetes (dyspne, ødemer, nedsatt fysisk yteevne, brystsmerter, rytmeforstyrrelser).

Neonatale komplikasjoner
Hypoglykemi hos barnet. Risikoen er flerdoblet, særlig ved makrosomi, prematuritet og dårlig regulert blodsukker hos mor på fødselstidspunktet. Det er også økt risiko for respiratoriske problemer, kardiomyopati, erytocytose og hyperbilirubinemi.

Induksjon av fødsel

Det anbefales at gravide med pregestasjonell diabetes mellitus vurderes indusert fra uke 38, hvis ikke forløsning er blitt vurdert før. Det frarådes som regel at gravide med pregestasjonell diabetes går over termin.
Keisersnitt anbefales etter vanlige obstetriske indikasjoner og ved alvorlige vaskulære, nyre eller øyekomplikasjoner etter individuell vurdering. Keisersnitt foreslås også vurdert ved estimert vekt over 4500 g.
Ved tidligere skulderdystoci foreslås keisersnitt vurdert ved estimert vekt over 4000 g
Vektestimering foreslås basert på flere målinger over flere uker for å øke sannsynligheten for riktigere estimat.

Induksjonsmetoder
Intrauterin ballong, prostaglandiner, oksytocin og amniotomi.
Det anbefales at det brukes samme retningslinjer som for gravide generelt.
Så lenge pasienten er velbefinnende og klarer å spise og drikke anbefales det at hun tar sin vanlige dose insulin. Blodsukker måles etter behov avhengig av rienes hyppighet og intensitet. Går pasienten i fødsel, foreslås det at pasienten følges opp slik det står beskrevet under "aktiv fødsel".

Fødselen

Latensfase
Fødende med insulinavhengig diabetes setter insulin etter sin vanlige dosering, så lenge hun er i velbefinnende og klarer å ta til seg næring. Blodsukkermålinger tas ved behov.

Aktiv fødsel
Blodsukkeret foreslås målt vanligvis hver time, men hyppigheten av målingene vurderes ut fra siste målte verdi, samt rienes hyppighet og intensitet.
Foreslått mål for blodsukker under aktiv fødsel er 4-8 mmol/l.
Det anbefales å vektlegge pasientens egen erfaring med insulin. Legg gjerne en plan sammen med kvinnen når hun kommer inn om hvem som skal måle blodsukker og hvordan blodsukkerreguleringen skal gjennomføres.

Forslag til tiltak ved ulike blodsukkernivåer

  • Pasienten er bevisstløs/har kraftig føling: Gi glukose 200 mg/ml 40 ml i.v. i støt. Hvis pasienten ikke kommer til bevissthet i løpet av 10 minutter, skal dosen gjentas. Kontakt lege
  • Blodsukker er under 4,0 mmol/l: Gi glukose 50 mg/ml intravenøst infusjon etter kroppsvekt:
    60 kg: 180 ml/t
    80 kg: 250 ml/t
    100 kg: 300 ml/t
  • Blodsukker 4,0- 8,0 mmol/l: Ingen tiltak
  • Blodsukker 8,0-10,0 mmol/l: Gi 2-4 E hurtigvirkende insulin subkutant. Dersom blodsukkeret to timer etter gitt insulin fortatt er for høyt: Gjenta dosen insulin etter skjema (hvis pasienten har stort insulinbehov kan større doser være nødvendig)
  • Blodsukker over 10,0 mmol/l Gi 4-8 E hurtigvirkende insulin subkutant. Dersom blodsukkeret to timer etter gitt insulin fortatt er for høyt: Gjenta dosen insulin etter skjema

Etter fødselen
Etter fødselen foreslås eventuelt glukoseinfusjonen avsluttet hvis blodsukkeret er > 6 mmol/l. Pasienter med diabetes mellitus type 1 trenger vanligvis lite insulin det første døgn etter fødsel hvor man spesielt må være oppmerksom på faren for hypoglykemiske episoder.
Men: dette gjelder nødvendigvis ikke for pasienter med insulinpumpe, som da bare får hurtigvirkende insulin, se nedenfor.

Pasienter med insulinpumpe

  • Insulinpumpe har kun hurtigvirkende insulin
  • Pasienter som har insulinpumpe anbefales på forhånd å få lagt inn flere programmer i pumpen i samråd med indremedisiner samt å ha fått opplæring i dette før fødselen. Det er viktig at pasienten velger program under fødsel sammen med jordmor slik at det er en felles forståelse av pumpens bruk (blant annet om hun er i aktiv fødsel eller ikke)
  • Dersom kvinnen ved innleggelse ikke har forhåndsbestemte doseinnstillinger, må jordmor konferere med indremedisiner

Pumpen bør om mulig være programmert til å inneholde

  1. et basaldoseprogram
  2. et basaldoseprogram på halv dose
  3. et basaldoseprogram på 2/3 dose av den basaldosen kvinnen stod på før svangerskapet
  • Jordmor må forsikre seg at kanylen til enhver tid sitter godt festet

Insulinpumpe under fødsel

  • Blodsukkermåling: Som ved aktiv fødsel
  • Benytt basaldosen under latensfasen (program a).
  • Redusere til halv basaldose ved aktiv fødsel (program b). Evt. kobles pumpen fra ved full åpning. Det er ikke nødvendig å slå av pumpen selv om den kobles fra. Følg i tillegg tabellen for "behandling av blodsukker" som står under "aktiv fødsel". Dersom kvinnen f.eks. ligger over 8,1 i blodsukker, og derfor skal ha insulin, kan insulindosen gis som bolusdose på pumpen av kvinnen selv. Hvis hun ikke er i stand til å administrere pumpen selv, gis ekstra insulin subkutant som vanlig
  • Frakobling av pumpen mer enn 3 timer frarådes (pumpen har bare hurtigvirkende insulin)
  • Etter fødsel foreslås pumpen koblet til med 2/3 basaldose av den dosen hun stod på før svangerskapet (program c), og evt. juster med bolusdoser. Etter hvert kan økning av basaldose til full dose være nødvendig hvis blodsukkeret er stigende

Skulle det oppstå komplikasjoner med pumpen under fødsel (f. eks. at pasienten ikke får insulin fra pumpen) foreslås det at blodsukkeret måles og behandling iverksettes i henhold til tabellen ovenfor. Disse kvinnene er spesielt utsatt for raskt stigende blodsukker med fare for ketoacidose fordi de ikke bruker noe langsomtvirkende insulin. Ved problemer med pumpen må blodsukkeret må derfor måles snarlig.

Keisersnitt

Insulinkrevende diabetikere forslås å bli operert så tidlig som mulig på dagen («Nr 1 på programmet»). Ved elektive keisersnitt skal pasienten ta sin vanlige insulindose kvelden før operasjonen. På operasjonsdagen skal det tas blodsukker når forberedelsen til keisersnittet starter på morgenen.

Infusjonen med glukose/insulin foreslås gitt etter følgende skjema
Blodsukker under 4 mmol/l: Gi 40 ml glukose 200mg/ml som intravenøst over ca. 1 min. Kontroll av blodsukker etter 10 min.
Blodsukker 4-6,0 mmol/l: 12 IE hurtigvirkende insulin i 1000 ml glukose 50 mg/ml
Blodsukker 6,1-10,0: 16 IE hurtigvirkende insulin i 1000 ml glukose 50 mg/ml
Blodsukker over 10,0: 20 IE hurtigvirkende insulin i 1000 ml glukose 50 mg/ml
Infusjonen skal gå på 250 ml/t. Dersom keisersnittet utsettes må hastigheten på infusjonen skrus ned til 50 ml/t i ventetiden.

Blodsukkeret kontrolleres
Mål for blodsukkeret før barnet er forløst: 4-8 mmol/l.
Mål for blodsukkeret etter at barnet er forløst: 6-0 mmol/l.

Insulinpumpebehandling ved keisersnitt
Akutte keisersnitt

Pumpen anbefales fjernet fra pasienten, men kanylen kan gjerne fortsatt sitte dersom den ikke er i veien for operasjonsområdet. (Selv om pumpen fjernes helt fra pasienten trenger den ikke skrus av. Da er det lettere å koble den til pasienten etter keisersnittet).
Blodsukker måles, hvis nødvendig foreslås glukose/insulininfusjon gitt i henhold til skjemaet ovenfor inntil hun igjen kan settes tilbake på insulinpumpe (se nedenfor med hensyn til insulindose på pumpen). Det anbefales tydelig dokumentasjon på at pasienten har stått på insulinpumpe, og tidspunktet den ble fjernet og at anestesipersonalet informeres at pasienten har stått på insulinpumpe, og at denne nå er fjernet.

Elektive keisersnitt
Det anbefales at pasienten lar pumpen gå som normalt til hun kommer til fødeavdelingen operasjonsdagen. Når pasienten blir tilkoblet insulin/glukoseinfusjon (se tabell under "keisersnitt"), foreslås pumpen fjernes helt fra pasienten, men trenger ikke slås av.
Dokumentasjon anbefales som under akutt keisersnitt. Det samme gjelder for rapportering når pasienten flyttes fra en avdeling til en annen.

Når insulininfusjonen seponeres etter keisersnitt foreslås pumpen koblet til med 2/3 av basaldosen hun stod på før svangerskapet (program c), og evt. juster med bolusdoser. Etter hvert kan økning av basaldose til full dose være nødvendig hvis blodsukkeret er stigende.

Barseltiden
Kvinnen

Insulinbehovet til pasienten er ca. 30 % lavere enn før graviditeten. Blodsukkeret foreslås å ligge noe høyere enn vanlig, fra 6-10 mmol/l hos kvinner som ammer. Blodsukkeret anbefales målt fastende og før hvert måltid, og i tillegg ved behov. Dokumentasjon i from av en blodsukkerkurve foreslås. Etter hjemreise foreslås det at pasienten følges opp av egen lege som før svangerskapet.

Barnet

Det anbefales at barnets blodsukker følges opp i henhold til lokale og nasjonale pediatriske retningslinjer.

Referanser

Referansene finnes i:
Pyramidesøk (Helsebiblioteket)
Bibsys/PubMed reviews
NICE-guidelines
American Diabetes Association (ADA)
Dansk Selskab for Obstetrik og Gynækologi, Kliniske retningslinjer 2010,