Våg å se! Våg å handle!

Helsepersonell har en unik mulighet til å avdekke barnemishandling og omsorgssvikt. Personell ved radiologiske avdelinger må tørre å være tydelige, bli bedre på å dokumentere grunn til bekymring og å melde til barnevernet eller politiet ved mistanke.
Tekst: Carina Skantz

Vanligere enn vi tror

Barnemishandling og omsorgssvikt forekommer langt oftere enn vi tror. Ett av ti barn er utsatt for omsorgssvikt eller barnemishandling. Fem til ti barn dør hvert år av samme grunn. Om lag halvparten av barn under ett år som kommer til akuttmottaket med skjelettskader, har vært påført vold.

Etter Christoffer-saken og tilsynssaken mot Sykehuset i Vestfold (SiV), ble det stilt krav om nye retningslinjer. Det var tydelig at vi trengte en oppfriskning om hvordan vi skal forholde oss ved mistanke eller bekymring.

 

Interaktivt e-læringsprogram

Avdelingen startet derfor et omfattende arbeid med å lage et interaktivt e-læringsprogram som gir en grundig innføring i temaet. Det skulle ta tre år før programmet ble ferdigstilt. Programmet, som tar 70-90 minutter å gjennomføre, følger den nasjonale veilederen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS): Håndbok for helse- og omsorgspersonell ved mistanke om fysisk barnemishandling”.

Målet med e-læringsprogrammet er å:

  • Gi økt fagkunnskap til helsepersonell og øke muligheten for å oppdage mishandling/omsorgssvikt
  • Bidra til at helsepersonell etterlever sin rett og plikt til å varsle barneverntjenesten og politiet
  • Styrke tverrfaglig samarbeid

Ulike faggrupper i både inn- og utland har bidratt med fagkompetanse, referanser, bildemateriale og veiledning. Programmet kan bygges ut med egne moduler tilpasset den enkelte avdeling eller enhet, med egne retningslinjer, prosedyrer og meldeskjemaer.

Bilde fra E-læringsprogrammet

 

”E-lærings programmet ser spennende ut, det gir lett tilgang til et stort materiale. Det går rett på de viktigste aspektene og dermed en effektiv læring sammenlignet med forelesninger, bøker og annet.”

                        Overlege John Olav Grimnes, Radiologi (SiV)

Bilde fra E-læringsprogrammet

 

Det er et grundig og balansert arbeid. Det tar opp de vanligste tegnene, enkeltelementene, som vi kanskje ikke er så oppmerksomme på. Ved en større bevisstgjøring kan det bli lettere å fange opp signalene.”

                        Fagdirektør (SiV) 

Bilde fra E-læringsprogrammet

 

Det er et meget imponerende arbeid, og det er i høyeste grad aktuelt for vår avdeling”.

                        Avdelingssjef Ortopedi (SiV) 

Bilde fra E-læringsprogrammet

 

Da vi gikk i gang, var det som å tråkke i et minefelt. Vi opplevde at dette var et tema som var vanskelig å tilnærme seg. Det er en prosess som må modnes. Vi har kommet mye lenger nå. Vi er blitt flinkere til å dokumentere grunn til bekymring. Både radiografer og radiologer har begynt å melde egne saker, men vi har fortsatt en vei å gå.

                        Anders M. Hager, Konstituert avdelingssjef, Radiologi (SiV) 

 

Hvordan avdekke barnemishandling og omsorgssvikt?

Helsepersonell må tørre tenke tanken, og bli mer bevisst på tegnene for barnemishandling og omsorgssvikt.. Man kan si at dette er ikke noe stort problem og at vi ikke ser så mye av det, men statistikken taler for seg selv. Det er viktig at vi melder fra om vi oppdager noe som ikke stemmer. 

 

Tør å være tydelig!

Vi må tørre å bruke et tydelig språk, og fortelle hva vi opplever. Da blir det lettere å fange opp disse barna. Omskrivinger fører til misforståelser, og kan føre til at barn som trenger hjelp glipper for systemet. Bruker radiologen ”mishandling”, ”påført skade” eller ”skadeomfang og oppgitt skademekanisme samsvarer ikke” i beskrivelsen, skal vedkommende også følge opp og påse at budskapet er mottatt.

 

Når skal det meldes?

Det er ikke krav om sikker viten om mishandling. Det er tilstrekkelig at mishandling eller alvorlig omsorgssvikt fremstår som mer sannsynlig enn oppgitt skademekanisme. I akutte tilfeller er det tilstrekkelig at det er gjort rimelig forsøk på å få klarhet i situasjonen før en melder. Det er barnevernets og politiets oppgave å utrede og etterforske hva som har skjedd. Alt helsepersonell har selvstendig meldeplikt etter loven, og man kan ikke anta at andre kommer til å melde.  

 Oppgitt skademekanisme: Fall fra stellebord.Dette er bildet av en jente på 4 måneder som vart utsatt for risting. På første bildet ses både  gamle og ferske blødninger samt et generelt ødem. Bildet tatt fire uker seinere viser omfattende rask progredierende atrofi.

 

Uenighet om melding

Helsepersonell kan være uenige om det er grunnlag for melding til barneverntjenesten og politiet. Det kan også være uenighet mellom den som vil melde og leder som skal underskrive. Ved uenighet har helsepersonell som opprettholder bekymring selvstendig rett og plikt til å melde.

 

Når vi melder

Når man melder saken til barnevernet, er det viktig og skrive hva som har skjedd og hva den faglige begrunnelsen for meldingen er.  Unngå fagsjargong, og skriv så det blir lett forståelig for den som mottar meldingen.

Radiologsvaret legges ved, med tydelige anmerkninger, for eksempel om at ”Skade og oppgitt skademekanisme samsvarer ikke. Kan ikke utelukke påført skade, mishandling.. Saken meldes til barnevernet”.

Den som melder får tilbakemelding fra barnevernet i løpet av en uke: ”Vi har mottatt bekymringsmelding datert  xx.xx.xx  Meldingen har blitt fulgt opp i overensstemmelse med lov om barneverntjenester §4-3 og §6-4”.

 

Femurfraktur hos spedbarnFrakturer hos babyer betraktes som svært mistenkelig. På dette bildet ses en femurfraktur hos en tre måneder gammel gutt, som også hadde metafyse skader og costafrakturer

 

Dokumentere avvik

Først og fremst er det er viktig å ha i tankene om muligheten for barnemishandling eller omsorgssvikt er tilstede. De fleste er flinke til å oppdage skader og melde fra til henvisende lege ved bekymring, men vi dokumenterer det oftest ikke. Helsepersonell har dokumentasjonsplikt.

Ofte blir det slik at vi overlater til den vi melder fra til å ta saken videre, f.eks. ortoped eller barnelege. Er bekymringen sterk så skal den meldes av den/de som har bekymringen.

På radiologisk avdeling på SiV, har vi dessverre ikke noe godt system for å dokumentere slike hendelser. Radiografobservasjoner dokumenteres i henvisningsanmerkninger siden det ikke anføres i radiologisvaret forhold som at omsorgspersonene nektet å ta av klærne på barnet, eller at radiografen har sett blåmerker.

Radiografer og radiologer skal dokumentere hvis:

  • Radiograf gir tilbakemelding til radiolog om noe man har reagert på
  • Omsorgspersonene ikke lar radiograf ta av barnet tøy og man mistenker at de vil skjule blåmerker, brennmerker eller andre skader.
  • Skade og oppgitt skademekanisme ikke stemmer
  • Radiologen oppdager at et barn har tatt mye skjelett undersøkelser, ved ulike anledninger

I noen tilfeller har man  kanskje reagert på noe, men man har ikke så stor bekymring at man ønsker melde. Da er det viktig å dokumentere, for eksempel i henvisningsanmerkninger. Kommer barnet tilbake seinere kan man se om man ved tidligere anledninger også har reagert på noe. Flere episoder kan samlet gi tilstrekkelig mistanke til å melde saken videre til barnevern/politi. Dokumentasjon er viktig, også med tanke på eventuell fremtidig etterforskning og rettsak.

 

”Alle spiller en viktig rolle i å oppdage barnemishandling(…)Vi må anerkjenne at mishandlede barn er en del av faget vårt. Vi må skape bedre rutiner, og jobbe for et bedre tverrfaglig samarbeid. På den måten kan vi fange opp flere tilfeller. I radiologifaget ser vi gjerne bare det vi leter etter – derfor er det så viktig at vi vet hva vi skal se etter. Vi trenger å bevisstgjøres og minnes på dette”.

            Anders M. Hager, Avdelingsoverlege, radiologi (SiV)

 

Den tverrfaglige tilnærmingen er svært viktig, mange brikker skal på plass for at oppdage barnemishandling/omsorgssvikt. Det er som et puslespill: en brikke alene gir ikke svaret. 

Barn som er utsatt for mishandling og omsorgssvikt er helt avhengig av at voksne melder fra om sin bekymring til barneverntjenesten. Barneverntjenestens arbeid med å undersøke barnets omsorgssituasjon er ofte krevende. Mange foreldre idylliserer eller bagatelliserer forhold vedrørende barnets situasjon, atferd, relasjoner, enkelthendelser osv. Noen fordi de er redde for hva barneverntjenesten vil gjøre, andre fordi de dekker til forhold som er skadelig for eget barn. Barnet selv kan være uten språk for de alvorlige krenkelsene det utsettes for, for skremt til å fortelle eller for ung til å kunne formidle. Barnet trenger at voksne rundt ser og tørr å si ifra.

Barneverntjenestens arbeid der det avdekkes alvorlig mangler i barnets omsorgssituasjon er erfaringsmessig avhengig av informasjon fra privatpersoner og offentlige instanser som har vært i kontakt med barnet. Det kan være komplekse situasjoner der informasjonen enkeltvis ikke gir grunn til alvorlig bekymring, men samlet gir et bilde av en skadelig omsorgssituasjon for barnet.

 

Kasuistikk

Følgende eksempel kan gi et bilde av dette:

Helsesøster er bekymret for en seks måneder gammel jente. Jenta utvikler seg ikke helt slik hun bør, og mor beskriver at de har utfordringer i forhold til søvn. Ved kontroll når barnet er ett år gammel er jenta fremdeles forsinket i utviklingen. Hun har lav vekt, fremstår som veldig anspent og søker lite kontakt med omgivelsene. Mor forsikrer helsesøster om at alt er bra, men helsesøster velger likevel å melde bekymring til barneverntjenesten. I sin undersøkelse av jentas omsorgsforhold avdekker barneverntjenesten at mor og fars emosjonelle kontakt med barnet bør bedres og tilbyr et frivillig hjelpetiltak i form av et foreldreveiledningsprogram. Foreldrene takker nei, og saken henlegges.

Da jenta er to år gammel melder barnehagen bekymring. De beskriver et barn som ofte er trist og har en kaotisk adferd der hun uprovosert slår og biter barn og voksne i barnehagen. Barneverntjenesten iverksetter ny undersøkelse, og kommer til samme konklusjon som tidligere. Det avdekkes også en rekke blåmerker. Foreldrene forklarer at hun er svært aktiv samtidig som hun er klumsete. Barnehagen bekrefter dette. Foreldrene mener at jenta bør utredes, og at hun nok har en diagnose. De takker nei til frivillige hjelpetiltak fra barneverntjenesten, og saken henlegges igjen.

Da jenta er tre år gammel kommer hun til undersøkelse på sykehus grunnet en skade, armbrudd. Foreldrenes forklaring av skadeforløpet står ikke i forhold til skaden og sykehusets radiolog velger å melde bekymring til barneverntjenesten. Barneverntjenesten iverksetter ny undersøkelse, denne gangen med bekymring for om barnet er utsatt for vold fra nære omsorgspersoner. Barneverntjenesten avdekker da at barnets mor er voldelig mot barnet. Hun har brukt fysisk avstraffelse i oppdragelsen siden jenta var nyfødt. Far har vært vitne til dette, men ikke maktet å avverge mishandlingen.

Puslespillbiten fra radiologen ga barneverntjenesten en ny mulighet til å skape seg et bilde av barnets situasjon og dermed barnet mulighet til et liv uten vold.

 

Kan du leve med at du ikke tar en bekymring for et barn, på alvor.

Stine Sofie stiftelsen

Barnemishandling og omsorgssvikt 

  • Begrepene barnemishandling og alvorlig omsorgssvikt omfatter fysisk mishandling, psykisk mishandling, seksuelle overgrep og omsorgssvikt eller vanskjøtsel.
  • I denne sammenheng er barn personer mellom 0 og 18 år 
  • Om barn skader barn, skal også dette meldes til barnevernet eller politi.

 

Carina Skantz

Carina Skantz har vært praktiserende radiograf i 30 år. Hun arbeider nå som fagutviklingskoordinator på radiologisk avdeling på SiV, og påtok seg oppgaven å lage et interaktivt e-læringsprogram for å øke bevisstheten rundt barnemishandling og omsorgssvikt.

 

Alle som er interessert i å dele dette læringsprogram kan ta kontakt med: 

Rådgiver – HR: Kjersti Myhren Lindman mail: kjmlin@siv.no

 

Røntgenbilderne og illustrasjonen er fra: Olof Flodmark, Professor

NeuroCentrum, Neuroradiologiska kliniken Karolinska Universitetssjukhuset, Sverige