Hele intervjuet fra Hold Pusten

Radiografforbundets fagtidsskrift "Hold Pusten" ønsket et intervju med Radiologforeningens styreleder Gaute Hagen om beskrivende radiografer. Det fikk de. Desverre hadde de ikke plass til å trykke hele svaret. Det har vi.

"Hold Pusten": Du har uttalt til Dagens Medisin at den nye videreutdanningen er fullstendig bortkastet. Nå er det flere beskrivende radiografer rundt omkring, for eksempel ved Sykehuset Østfold og Sykehuset Innlandet, der avdelingene rapporterer om gode erfaringer med beskrivende radiografer som avlastning for radiologene. Mener du virkelig at det er fullstendig bortkastet med en slik videreutdanning? Mener du det også for eksempel er fullstendig bortkastet når Kalnes eller Gjøvik har sendt radiografer til Manchester for å ta en slik videreutdanning? 

Gaute Hagen: Norsk radiologisk forening mener at det kreves både bred og spesialisert medisinsk kompetanse for å opprettholde en høy kvalitet i utredning og diagnostikk. Den kompetansen tilegner leger seg gjennom et 6 års studium, hvor de fleste til nå deretter har 1,5 år med klinisk tjeneste før alle starter et spesialiseringsløp som nå er på minst fem år. Dette kan ikke erstattes med et kortvarig påbygningsstudium.

Den ferdigheten radiografene tilegner seg bidrar i liten eller ingen grad til å løse problemer med lang svartid, som mange avdelinger har. Klinikere som har behov for det -både legevaktsleger, kirurger, ortopeder, revmatologer og indremedisinere- tilegner seg gode ferdigheter i tolkning av tomrøntgen innenfor sine egne kompetanseområder. Når de er i tvil konfererer de med en radiolog, og det kommer de til å fortsette å gjøre. 

Det er en misoppfatning at tolkning av tomrøntgen er enkelt. Problemstillinger og funn som dukker opp, også på rutineundersøkelser, kan være sammensatte og krevende, og vi vet ikke alltid på forhånd hvilke undersøkelser som blir spesielt utfordrende. Dessuten er det CT, MR og etter hvert hybridmodaliteter som PET/CT og PET/MR som utgjør den største belastningen på tolkningskapasiteten.

Derfor mener jeg at det er bortkastet å bruke betydelige ressurser på å videreutdanne radiografer til en funksjon som ikke bidrar særlig til å løse dagens og morgendagens utfordringer i radiologien. Hvordan avdelinger rapporterer erfaringene med beskrivende radiografer er jo veldig avhengig av hvem man spør og hva man spør om. Det kan være nisjer der dette er fornuftig, men å starte en egen utdanning i Norge vil være å gi et signal til radiografene at dette er det et virkelig behov for, mens behovet i realiteten vil være beskjedent. Hvis man ønsker å ansette beskrivende radiografer, vil det etter vårt syn være mye mer kostnadseffektivt å benytte de utenlandske opplæringsinstitusjonene som allerede er innarbeidede samtidig som det bedre sikrer at de som vil ta denne utdannelsen virkelig er motivert.

"Hold Pusten": Du skriver: «Jeg kan ikke forstå at radiografene ikke heller flagger behovet for raffinering av bildediagnostiske undersøkelser fremfor å flagge beskrivende radiografi, for her er det mye å ta tak i.» Mener du med det å si at dårlig radiografhåndverk er en vesentlig årsak til at flaskehalser oppstår?

Gaute Hagen: Nei, overhodet ikke. Norsk radiologisk forening har stor respekt for radiografene som yrkesgruppe. Våre to yrkesgrupper er avhengige av godt samarbeid og gjensidig respekt. Den rivende teknologiske utviklingen innenfor våre fag åpner stadig nye, spennende muligheter. Mange av disse mulighetene krever stadig mer spesialiserte radiografer til avanserte oppgaver innenfor bildedannelse, prosessering og postprosessering. Disse områdene er sentrale i radiografenes kompetanse, og det er et stort potensiale her.

Årsakene til kapasitetsproblemene er sammensatte, og det finnes ingen enkeltstående årsak, ei heller noen lettvint løsning. Norge har i utgangspunktet ingen mangel på radiologer dersom man sammenligner med andre europeiske land. Forbruket av radiologiske tjenester i Norge er imidlertid relativt høyt. For de kliniske avdelingene er det er ingen kostnad forbundet med å henvise til radiologi, og det blir ofte overforbruk av tjenester som ikke koster noe. Mange radiologiske avdelinger har utdaterte RIS/PACS-løsninger som er til hinder for effektiv drift. Radiologer bruker for mye av arbeidstiden på å vente på at bilder skal lastes inn i PACS og på restarting av PACS-stasjoner som henger når datamengden blir for stor. Ved anskaffelse av nye systemer legges for stor vekt på anskaffelseskostnad, og ikke tilstrekkelig vekt på kostnader ved ineffektiv drift og fagmiljøenes behov og anbefalinger. Selv om digitaliseringen av radiologien har frigjort mye ressurser, har mange avdelinger kuttet ned antallet støttepersonell vesentlig. Dette har ført til en ”omvendt jobbglidning” der leger gjør flere oppgaver som tidligere ble håndtert av sekretærer og merkantilt personell. Dette er bare noen mulige angrepspunkter dersom man vil utbedre kapasitetsproblemene.

"Hold Pusten": Dere har også gått ut og oppfordret deres egne medlemmer om ikke å ta på seg mentoroppgaver i forbindelse med dette studiet. Kjenner du til at noen radiologer har trukket seg som følge av dette?

Gaute Hagen: Jeg har ikke kjennskap til hvilke radiologer som har påtatt seg mentoroppgaver, og jeg har ikke mottatt tilbakemeldinger fra radiologer som har trukket seg på bakgrunn av styrets oppfordring til medlemmene. Styret i Norsk radiologisk forening har derimot mottatt en rekke støtteerklæringer fra radiologmiljøet, og mange medlemmer har uttrykt at det var på høy tid med en tydelig uttalelse.

"Hold Pusten": Nå startet jo Gjøvik opp en videreutdanning i sonografi for noen år tilbake, men det ble lagt ned allerede etter det første kullet. Hva tror du om fremtiden til den nye videreutdanningen?

Gaute Hagen: Jeg tror at erfaring vil vise at beskrivende radiografer ikke er veien å gå, og håper at vi raskt kan komme fram til andre og bedre måter å utnytte våre ressurser og ferdigheter. 

"Hold Pusten": Er det annet du mener det er viktig å få frem i denne sammenhengen?

Gaute Hagen: Norsk radiologisk forenings standpunkt i denne saken bør nå være godt kjent. Vi kan ikke akseptere at man kompromisser med krav til kompetanse for å utføre krevende medisinske oppgaver. Og det betyr altså ikke at oppgaveglidningen innenfor bildediagnostikken skal opphøre – utviklingen innen faget er enorm og det er mange oppgaver spesielt innenfor ulike prosesseringer som vil være spennende for alle parter og som jeg tror vil være en lysende oppgave for radiografene.