«Veronika til Amerika» skrev min mor i sin kalender for perioden 10.08.24 – 31.08.24. Lite visste jeg at denne kalenderoppdateringen skulle romme faglige og personlige opplevelser som for alltid vil ha en spesiell plass i livet mitt. Dette hospiteringsoppholdet hadde stått på vent siden koronapandemien i 2020 og ble stadig skjøvet frem i tid, men når det først kunne gjennomføres, ble det helt optimalt. Det ble på mange måter ikke bare en «amerikareise», men også en livsreise.
Etter en uke med ferie med flokken min, lå to uker med hospiteringsopphold ved Memorial Sloan Kettering Cancer Center (MSKCC) foran mine føtter. MSKCC ligger på Upper East side på Manhattan. Kreftsenteret ble dannet i 1980 da Memorial Hospital, etablert i 1884, og Sloan-Kettering Institute for Cancer Research ble slått sammen. I tillegg til pasientbehandling og forskning har MSKCC stort fokus på utdanning. På avdeling for patologi er det til enhver tid om lag 45 fellows (LIS) som roterer på de ulike fagfeltene. Sykehuset har også et eget hospiteringsprogram (Observership Program) hvor utenlandske leger kan komme og delta i den daglige driften.
Jeg skulle hospitere ved avdeling for patologi innen gynpatologi og møtte spent og forventningsfull opp mandag 19. august. Min «sponsor» for oppholdet Kay Park hadde dessverre ferie, men ikke spesielt overraskende var det flere dyktige og vennlige gynpatologer på MSKCC. Min manglende innsikt i CV-en til flere av disse, kom for en dag allerede første kvelden. Da jeg åpnet siste utgave av «International Journal of Gynecological Pathology» som jeg hadde med meg, leste jeg øverst på første side: Lora Hedrick Ellenson, Editor in Chief. Det utløste et stumpt «oj» hos leseren, altså meg; det var jo hun jeg hadde tilbrakt fire timer med tidligere på dagen. Patologene på MSKCC er høyt dekorerte hva gjelder publikasjoner og representasjoner i internasjonale patologiorganisasjoner, men de tar imot deg som en hvilken som helst kollega og deler gjerne av sin kompetanse. Jeg ble inkludert i den daglige diagnostikken og i alle møter på avdelingen og jeg kom raskt inn i dagsrytmen. De tar ut mange snitt og jobber mye i Amerika, litt mer enn de fleste av oss her hjemme. Min strategi ble derfor å forholde meg til en norsk arbeidsdag, så jeg var på sykehuset mellom 8-9 timer hver dag.
Dagen startet vanligvis med «sign out», noe som i stor grad tilsvarer norsk supervisjon av LIS. Ved MSKCC har de tre typer prøver; «in house», prøver tatt på MSKCC ; DCs (department consultations), konsultasjonspreparater fra andre patologiavdelinger i New York, andre steder i USA eller fra andre land, samt private henvendelser og konsultasjoner til den enkelte patolog.
Ved lunsjtider var det undervisning innen ulike fagfelt for LIS og to dager i uken var det konsensusmøte med alle gynpatologene hvor de diskuterte vanskelige kasus eller kasus hvor det var stor diskrepans mellom diagnosen andre avdelinger hadde stilt og diagnosen etter revurdering ved MSKCC. I disse møtene fremsto de både ydmyke og beslutningskompetente. Av og til fremsto de nærmest overdrevent ydmyke; en gjenganger ved vurdering av histologiske funn var «slik jeg ser det passer det med…». Noen ganger hendte det seg at jeg tenkte at dette kunne vært erstattet av «slik alle patologer ser det….».
Hver torsdag var det MDT-møte med mellom 40-50 leger; kirurger, onkologer, radiologer og patologer. En LIS presenterte pasientkasusene hvorpå spesielt overlegene innen de ulike feltene, diskuterte og ble enige om videre oppfølging og behandling. Argumentene ble stadig lagt frem med henvisning til siste oppdaterte kunnskap eller siste publiserte artikkel på det aktuelle området.
Hva er så utbyttet av et slikt opphold? For meg er det tosidig; for det første lærer du overordnede prinsipper og algoritmer i den diagnostiske prosessen. Du blir oppdatert på det siste innen feltet, mer enn en gang ila en dag ble det henvist til publikasjoner eller pågående forskningsprosjekter. Denne akademiske og faglige forankringen av diagnostikken gjennomsyrer det daglige virket, de jobber raskt og effektivt som toppidrettsutøvere innen grenen «pushing slides». For ja, litt overraskende, så var de fortsatt helt avhengige av mikroskopet. Kun noen få snitt ble digitalisert og den digitale plattformen de hadde var ikke egnet til diagnostikk. For det andre, og det som kanskje er vel så viktig for min del, som fagansvarlig for gynekologisk patologi ved St. Olavs Hospital, er den faglige tryggheten man tar med seg hjem til egen avdeling og eget land. Diagnostikken innen gynpatologien har i mange år vært basert på morfologi og immunhistokjemi, og det har i liten grad vært utført molekylærpatologiske undersøkelser. Ila de siste to-tre årene har imidlertid dette endret seg betraktelig, og det kommer jevnlig nye diagnostiske, prognostiske og prediktive biomarkører som vi må implementere og lære oss å fortolke. Dette krever at man stadig holder seg oppdatert, og medfører en stor jobb lokalt med opplæring av kollegaer, validering av tester, oppdatering av frasekoder og prosedyrer. Som representant fra St. Olavs Hospital i den nasjonale faggruppen for gynekologisk patologi, er jeg også en av flere med et særskilt ansvar nasjonalt for kursvirksomhet for LIS, samt harmonisering og oppdatering av nasjonale retningslinjer. Muligheten for å «kalibrere» egen kompetanse mot «gullstandarden» på et av verdens ledende kreftsykehus har derfor vært av stor verdi.
Det faglige utbyttet var stort, men også personlig lærte jeg litt mer, både om meg selv, om andre og om verden. Jeg ble møtt med åpne armer og vennlige smil. Jeg fikk oppleve verdien av høflighet, imøtekommenhet og det å holde døren for den som kommer etter. Verdier som jeg tenker vi kan bli bedre på her hjemme og som gjør at alle mennesker, uansett bakgrunn, kompetanse eller etnisitet føler seg sett og respektert. Det er også erfaringer man kan ta med seg tilbake til egen arbeidsplass og eget liv.
Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk denne muligheten og tar med meg lærdommen fra dette oppholdet i hverdagen min som patolog og kollega. Tusen takk til DNP for reisestipend! Og til alle mine patologkollegaer, dersom dere får muligheten til å delta på hospitering; ikke nøl, det kommer til å bli en opplevelse for livet!