Smittevernlegens rolle i sykehus er avgjørende for å forebygge og kontrollere smittsomme sykdommer. Dette dokumentet gir en oversikt over hva det innebærer å være smittevernlege, samt hvilke arbeidsoppgaver som bør inkluderes i stillingsbeskrivelsen. I tillegg beskriver det forventningene sykehuset har til smittevernlegen i sitt arbeid.
Smittevern i sykehus
I Norge er begrepet smittevern brukt for tiltak både i og utenfor helseinstitusjoner. Smittevernloven, med sine 85 forskrifter, danner rammen for smittevernarbeidet.
Smittevern i helseinstitusjoner defineres av Verdens helseorganisasjon (WHO) slik: “Infection prevention and control (IPC) is a practical, evidence-based approach, preventing patients and health workers from being harmed by avoidable infections. Effective IPC requires constant action at all levels of the health system, from policy-makers to facility managers, health workers and those who access health services.” (WHO infection prevention and control)
Krav til smittevern i spesialisthelsetjenesten er i stor grad definert i smittevernforskriften (Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten). I henhold til denne, ligger mye av ansvaret for smittevern hos ledelsen i sykehuset.
Ved sykehus skal ledelsen i henhold til smittevernforskriftens §2-3 vurdere, systematisere og beskrive hvilke oppgaver som skal utføres innen smittevernet i institusjonen, og sørge for at det er tilsatt tilstrekkelig smittevernpersonell (smittevernleger og smittevernsykepleiere) og sørge for at disse får avsatt tilstrekkelig tid til å utføre sine oppgaver
Godt smittevern er en forutsetning for å begrense utbrudd og spredning av smittsomme sykdommer i samfunnet og i helsetjenesten. Slik er godt smittevern også avgjørende for å håndtere utfordringen med antimikrobiell resistens, særlig ved å begrense spredning av antibiotikaresistente organismer.
Hvem kan være smittevernlege i sykehus
Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten §2-3, er tydelig på at en lege skal ha ansvar for §2-3 fastslår klart at en lege skal ha ansvaret for å koordinere smittevernet innen institusjonen, og at denne legen skal rapportere direkte til ledelsen i slike saker. I merknadene til paragrafen understrekes det at "den lege som utpekes, forutsettes å være spesialist i medisinsk mikrobiologi eller infeksjonsmedisin, eller ha annen relevant bakgrunn, samt nødvendig innsikt i sykehushygienisk arbeid."
Hva innebærer dette i praksis? I Norge er smittevern ikke en spesifikk legespesialitet, men det er et nasjonalt mål å styrke smittevernet i de helsefaglige grunnutdanningene samt å tilby videreutdanning og etterutdanning innen dette området. I påvente av spesifikke krav til kompetanse for smittevernleger i Norge, kan vi se til retningslinjene fra WHO, som definerer kjernekompetanser for fagpersoner innen infeksjonsforebygging og kontroll. WHO Core competencies for infection prevention and control professionals
Smittevernkompetanse
For å selvstendig kunne inneha rollen som smittevernkoordinerende lege i sykehus bør man ha, eller tilegne seg kunnskap om:
- Smittevernloven og tilhørende forskrifter
- Nasjonale strategier og handlingsplaner på området smittevern og antibiotikastyring
- Organisering av smittevernarbeidet lokalt, regionalt og nasjonalt
- Infeksjonskontrollprogram i helseinstitusjon
- Rutiner for melding og varsling av smittsomme sykdommer. Kjennskap til meldingssystem for smittsomme sykdommer og MSIS-registerforskriften
- Overvåking av helsetjenesteassosierte infeksjoner og antibiotikabruk
- Epidemiologisk overvåkning av infeksjonssykdommer, antimikrobiell resistens og styring av antibiotikabruk
- Basale smittevernrutiner i helsetjenesten og forebygging av infeksjoner
- Indikasjon, gjennomføring og oppheving av isolasjonstiltak
- Håndtering og oppklaring av infeksjonsutbrudd
- Relevant vaksinasjon
- Dekontaminering (rengjøring, desinfeksjon og sterilisering)
Oppgaver for smittevernleger i sykehus
Smittevernlegens arbeid er å forebygge, overvåke og kontrollere smittsomme sykdommer i sykehuset. Smittevernleger blir i stadig større grad involvert i pasientsikkerhets- og kvalitetsarbeid, og smittevern og antibiotikastyring flettes sammen. Vi har nasjonale handlingsplaner for både antibiotikastyring og smittevern med mange mål og tiltak som er førende for helseforetakenes oppgaver i smittevern og dermed for smittevernlegenes arbeid.
Infeksjonskontrollprogrammet er hjørnestenen i smittevern
Forskrift om smittevern i helsetjenesten pålegger helseinstitusjoner å ha et infeksjonskontrollprogram. Dette gjelder både sykehus, sykehjem, dagkirurgiske klinikker og opptreningsinstitusjoner. Alle nødvendige smitteverntiltak ved institusjonen skal være skriftlig nedfelt i infeksjonskontrollprogrammet. Programmet skal være en del av institusjonens internkontrollsystem og er bygd opp av to hoveddeler: Infeksjonsforebygging og infeksjonsovervåking.
Infeksjonsforebygging
Skriftlige og lokalt tilpassede retningslinjer/prosedyrer for infeksjonsforebygging er kanskje det mest pasientnære ansvarsområde for smittevernpersonell. Smittevernlegen har en sentral rolle i å medvirke til utarbeidelsen av slike retningslinjer og å gjøre dem tilgjengelige for klinikere. Ansvarslinjer til ledelsen er viktige å definere slik at det ikke er urealistiske forventninger til hva smittevernlegen skal utrette, men at vanlige ansvarslinjer følges. Utøvelsen av smittevernet i helseforetakene foregår som oftest nært pasienten. Derfor må nærmeste leder ha det overordnete ansvaret for å gjøre smittevernrutiner kjent, og den enkelte ansatte har ansvar for å følge dem.
Infeksjonsovervåking
Med overvåking menes vedvarende og systematisk innsamling, sammenstilling og analyse av data om smittsomme sykdommer og tilbakemelding om resultatene til bruk for smittevernet.
Infeksjonsovervåkningen i norske helseinstitusjoner har hittil vært ivaretatt gjennom de nasjonale programmene for prevalensundersøkelser av helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS PIAH) og insidensundersøkelse av postoperative sårinfeksjoner (NOIS POSI). HOD har i juli 2023 gitt FHI i oppdrag å beskrive et nytt målbilde for helhetlig system for infeksjonsovervåking i Norge. Uansett er infeksjonsovervåkningen en sentral del av smittevernlegens rolle, og ofte vil de nasjonale programmene suppleres med lokal overvåkning av infeksjoner og antibiotikabruk. Infeksjonsovervåkning i sykehus blir i internasjonal sammenheng ofte kalt sykehusepidemiologi, og smittevernlegen må ha, eller tilegne seg, epidemiologisk kompetanse.
Andre oppgaver for smittevernpersonell i sykehus
Nedenfor er listet en rekke oppgaver som også er aktuelle for smittevernleger i sykehus.
- Strategiarbeid for smittevern
- Undervisning i smittevern og antibiotikabruk
- Beredskapsarbeid,
- Utbruddshåndtering,
- Dekontaminering og sterilisering
- Innkjøpsprosesser,
- Nybygg/ombygg og disponering av areal
- Samhandlingen mellom klinikk, mikrobiologisk laboratorium og primærhelsetjenesten.
Regionalt kompetansesenter for smittevern
Smittevernloven slår fast at hver regionale helseforetak skal sørge for at det finnes et regionalt
kompetansesenter i smittevern i helsetjenesten. Regionalt kompetansesenter (RKS) skal etter
Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten § 3-1 samordne smittevernarbeidet, stimulere
til aktivitet og fremme fagutvikling i det regionale helseforetakets helseinstitusjoner. Hvert RKS ledes
faglig av en smittevernlege. Organiseringen av RKS-ene er noe ulik fra region til region.
RKS-ene dekker ikke behovet for smittevernkompetanse i den enkelte helseinstitusjon. Alle regionale helseforetak skal ha en regional smittevernplan. Denne planen er førende for hvordan helseforetakene skal organisere smittevernarbeidet og oppnå sine mål på området. Planen bør derfor også være førende for smittevernlegens arbeid i hvert helseforetak.
MASS
Medisinsk arbeidsgruppe for smittevernleger i spesialisthelsetjenesten (MASS) er en arbeidsgruppe
med representanter fra Norsk forening for medisinsk mikrobiologi (NFMM), Norsk forening for
infeksjonsmedisin (NFIM) og Norsk Forum for smittevern i helsetjenesten (NFSH). Arbeidsgruppen ble opprettet i 1995a. MASS skal arbeide for å styrke den faglige kompetansen til smittevernleger i spesialisthelsetjenesten.
a Opprinnelig kalt Medisinsk arbeidsgruppe for smittevern i helsetjenesten, MASH, omdøpt i 2017 ved presisering av at arbeidsgruppen omhandler spesialisthelsetjenesten.