Skremselsretorikk og utveksling
Som ung hadde Siv Kjelsås Kvinge lett for å lære. Selv om de gode evnene medførte at hun kjedet seg endel på skolen, fikk hun gode karakterer.
- Jeg tenkte vel at de gode karakterene måtte brukes til noe samfunnsnyttig. Så da søkte jeg blant annet medisin og tannlegestudiet, og kom inn på med.fak. i Bergen etter videregående. At jeg skulle bli lege var ikke hugget i stein, og jeg kjente mye tvil underveis.
Hun syntes studiet var hardt, og at de unge studentene ble pålagt mye ansvar.
- Vi ble egentlig mye skremt av underviserne våre. De sa hele tiden ting som «hvis du ikke gjør sånn og slik, dør pasientene i hendene dine». Det traff oss hardt. Vi var jo en gruppe flinke og pliktoppfyllende jenter som knapt hadde gjort noe galt i hele vårt liv. De stadige truslene skapte mye tvil og bekymring for at vi ikke ville klare oss, at det ikke ville gå bra. Vi var nok mange som var redde for ikke å være gode nok. I ettertid tenker jeg at retorikken var lite tilpasset målgruppa.
Om det var truslene i studiehverdagen eller regnet i Bergen som påvirket henne mest, er ikke godt å si, men hun hadde ikke mindre enn fire utvekslingsopphold i utlandet i løpet av studietiden.
- Det beste oppholdet hadde jeg i Lund i Sverige. Lund var jo ikke noe eksotisk reisemål, men universitetet hadde et flott utdanningsprogram med lange tradisjoner. Miljøet var internasjonalt med mange utvekslingsstudenter, og flere programmer var på engelsk. Det var kjempespennende å være der.
Grenoble i Frankrike og Lübeck i Tyskland var to av de andre stedene hun reiste. Kjelsås Kvinge synes hun fikk mye ut av utenlandsoppholdene.
- Min fjerde utveksling var egentlig et sommerstipend. Et norskamerikansk sykehus i Chicago inviterte i en årrekke medisinstudenter fra Bergen og Oslo til seg for å vise fram «the promised land» for oss norske studenter. Jeg var der i seks uker.
I tillegg til spennende erfaringer fra helsevesenet, fikk hun med seg en kommende ektemann hjem fra Chicago. Han var norsk, men hadde bodd 14 år i USA.
- Han hadde levd ut drømmen og livnært seg som musiker i et stort miljø i Chicago. Jeg dukket nok opp på riktig tidspunkt, for han var ikke så vanskelig å lokke med seg tilbake til Norge, heldigvis.
Alltid noen å ringe
Skremselspropagandaen til tross, Kjelsås Kvinge fullførte både medisinstudiene og turnustjenesten uten dramatikk.
- Jeg erfarte raskt at det er svært sjelden man må løse alt på få minutter helt alene. Nesten alltid var det tid til å ringe noen hvis behovet for å diskutere eller rådføre seg med noen med mer kompetanse dukket opp. Det gikk fint. Pasientene døde ikke i armene mine, en etter en, viste det seg.
Når hun hører at «Gen Z» kritiseres for at de ønsker tilrettelegging, tenker hun at hennes kull hadde de samme behovene, men ingen plattform.
- Mange på mitt kull fikk den store skjelven og kjente på en type dødsangst. Vi gikk blant døde og alvorlige syke, og ingenting var rigget for å hjelpe oss å sette de nye erfaringene inn en kontekst. Men vi fikk ikke sagt i fra.
Når studenter kommer inn med førstegangsvitnemål er de 18-20 år gamle. Det betyr at de er ferdige leger i 25-26 årsalderen.
- Da er man veldig ung.
Psykiatri eller gynekologi/obstetrikk
Kjelsås Kvinge ble nysgjerrig på psykiatri allerede under studiet. Sammen med gynekologi og obstetrikk toppet psykiatri lista over spennende fag.
- Kanskje syntes jeg kvinnesykdommer var hakket mer spennende, men det jeg erfarte i praksis, var utslitte kvinnelige gynekologer som jobbet mye akutt om natta. I psykiatrien opplevde jeg vaktordningen mer til å leve mer. At valget falt på psykiatri framfor gynekologi var derfor delvis av praktiske hensyn. Jeg ønsket selv å bli mor, og ville gjerne ha krefter til å følge opp mine egne barn.
Etter turnus begynte hun å jobbe som fastlegevikar, og trivdes med det. Hun hadde søkt jobb i psykiatrien, men fikk den ikke før etter at hun hadde inngått kontrakt i allmennpraksis.
- Jeg holdt avtalen jeg hadde inngått, og tok et år som fastlegevikar før jeg begynte i psykiatrien. Vakter på psykiatrisk avdeling begynte jeg med ved siden av fastlegejobben.
Da hun begynte på Diakonhjemmet i 2004/2005, møtte hun et miljø som var svært stolte av psykiatriutdanningen sin.
- Måten jeg ble møtt på, og erfaringene jeg fikk, stimulerte psykiatriinteressen min enda mer. I løpet av de neste ti årene fikk jeg tre barn og fullførte nesten spesialistutdanningen min på Vinderen.
Familien flyttet ut av Oslo, og det ble naturlig å søke jobb på Ahus på grunn av reisevei.
- Hvordan spesialistutdanningen var rigget på Ahus den gang, var ikke spesielt imponerende. Jeg opplevde at psykiaterne ikke hadde noen stor rolle der, og at legerollen var i skvis. Jeg, og mange med meg, trivdes dårlig. Da jeg hadde fullført spesialistløpet, søkte jeg meg bort.
Rus- og avhengighetsmedisin
I 2012 begynte Kjelsås Kvinge på Manifestsenteret, og der har hun blitt. Hun begynte som psykiater, men har i løpet av årene også blitt spesialist i rus- og avhengighetsmedisin.
- I 2012 var det ingen egen spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin. Jeg hørte om arbeidet med å etablere den da jeg begynte i feltet – på et kurs, tror jeg. Både for meg personlig og for institusjonen var det viktig å følge med. Ledelsen var velvillig til at jeg tok utdanningen da den kom i gang.
Hun benyttet seg av «overgangsvinduet», og kom seg raskt gjennom det nødvendige.
- Jeg husker jeg gikk på kurs sammen med leger som hadde jobbet i feltet i opp mot førti år. Jeg hadde akkurat nok til å fylle kravene i overgangsordningen.
Erfaring fra avrusningsavdeling fikk hun i Østfold, og tjeneste ved ruspoliklinikk i Drammen i permisjon fra Manifestsenteret. I 2016 fikk hun godkjenning som spesialist i rus- og avhengighetsmedisin i tillegg til psykiatri. I de åtte årene som har gått siden det, har hun stadig fått flere arbeidsoppgaver og ansvarsområder.
- Vi er jo en liten institusjon, så jeg fungerer som en avdelingsovergripende overlege selv om vi ikke benytter titler som avdelingsoverlege her. Tittelen min i dag er medisinsk faglig rådgiver.
Spesialisering for LIS
Da Kjelsås Kvinge begynte ved Manifestsenteret, var hun eneste overlege i 100% stilling. Legekollegene var i mindre stillinger.
- Mye har skjedd på de årene jeg har vært her. Lenge var jeg den eneste som kunne veilede LIS. Fra 2024 har vi fått en «hjemmelaget» spesialist i full stilling hos oss som også kan veilede. I løpet av 10 år har ti LIS blitt spesialister i rus- og avhengighetsmedisin ved Manifestsenteret. Jeg er stolt av at vi har blitt en ettertraktet utdanningsinstitusjon. LIS får 1-2 års tellende tjeneste her, og så samarbeider vi med Vestre Viken hf om resten.
Arbeidsuka til Kjelsås Kvinge er variert. I tillegg til å veilede LIS med alt det innebærer, jobber hun klinisk med pasienter og har medisinsk ansvar for alle pasientene ved senteret. Hun leser blodprøvesvar og følger opp legemiddelbehandling. Fagutvikling og systemoppgaver som behandling av klagesaker er også hennes ansvar, og hun driver utstrakt veiledningsvirksomhet til kolleger i andre deler av spesialisthelsetjenesten.
- Jeg har egentlig alle hattene på hodet hele tiden, for det er ingen å delegere oppgavene til. Fordelen er at jeg får gjort mye av det jeg vil uten at saker må behandles i lange linjer. Det kan være slitsomt, men mest morsomt.
I årene ved Manifestsenteret har hun også fått erfaring med å bidra i arbeidet med å utforme anbud.
- Det har vært spennende og givende arbeid. Manifestsenteret har levert et ettertraktet tilbud i mange år.
Krise i fagfeltet
Høsten 2024 fikk Kjelsås Kvinge og kollegene ved Manifestsenteret erfare de negative konsekvensene av anbudsutsetting av behandlingstilbud.
- Slik jeg ser det har Helse Sør-Øst ikke tatt sørge for-ansvaret sitt helt på alvor. Manifestsenteret, Tyrili, Frelsesarmeen og mange andre seriøse aktører med solide fagmiljøer og lang erfaring mistet plutselig avtaler. Min erfaring er at ideelle stiftelser strekker seg langt og gir billigere tilbud enn det offentlige, men anbudskonkurransene åpner for at aktører som ikke engang har etablerte tilbud kan vinne fordi de dumper prisene – på bekostning av kvalitet, er jeg redd.
Manifestsenteret har i dag to avtaler med Helse Sør-Øst (HSØ). Den ene avtalen omfatter et tilbud innen psykiatrisk spesialisthelsetjeneste/psykisk helsevern til mennesker med psykiske lidelser som har et rusproblem i tillegg. Det andre tilbudet er innen Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) til pasientgruppen som ofte omtales som ROP-pasienter. ROP står for rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser.
Senteret har 44 sengeplasser fordelt på 25 for TSB og 19 for psykisk helsevern.
- Riksrevisjonens nylige rapport viste tydelig at tilbudet til disse pasientgruppene er for dårlig. Da er det uforståelig at det ikke legges til rette for at tilbudet hos oss skal bestå. Vi er en av de få solide døgninstitusjonene i feltet, og gir utredning og behandling. Vi har kompetanse på utredning av autismespekterlidelser, personlighetsforstyrrelse og psykose hos mennesker med rusmiddelavhengighet. Ofte tar vi imot pasienter som har forsøkt behandling andre steder uten at det har vært spesielt vellykket. Vi har i tillegg utviklet et spesialisert tilbud til mennesker med spiseforstyrrelser og rusmiddelproblemer. Jeg kjenner ikke til at noen andre har et slikt tilbud. Vi tar imot mennesker både med anorexi og bulimi. Disse pasientene har erfart at de ikke passer inn i spiseforstyrrelsesbehandling fordi de har rusmiddelproblemer, men de passer heller ikke inn i tradisjonell rusbehandling fordi de har en spiseforstyrrelse.
Nå er hun bekymret for at tilbudet forsvinner.
- Det vil være en tragedie hvis Manifestsenteret raseres. Vi får tilbakemeldinger fra andre på at de setter pris på vår tilgjengelighet også på rådgivnings-/veiledningssiden. Jeg oppfatter at vi har et godt omdømme blant kolleger i fagmiljøene. Vi har også hatt stabil bemanning over år og har levert gode tjenester uten å skru opp prisene.
Noe av problemet i anskaffelsen høsten 2024, var at tilbudene ikke var differensierte, mener Kjelsås Kvinge.
- For endel mennesker med rusproblemer er det ikke behov for høy bemanningsfaktor og mange timer i uken med spesialistoppfølging. For andre derimot, som den nevnte gruppa med kombinert spiseforstyrrelse og rusproblem, er behovet på et helt annet nivå. Oppfølging av somatikk er avgjørende, for eksempel. Når kravet om legetjenester er likt på tvers av gruppene, gir det ikke mening.
Kjelsås Kvinge har engasjert seg etter at Manifestsenteret tapte anbudskonkurransen høsten 2024, og har deltatt aktivt i den offentlige debatten.
- Det har vært mange runder i saken. Det ble klaget på den første anbudsrunden, men det medførte at de som vant klaget på omgjøringen. Resultatet av den klagen ble at en dommer bestemte at HSØ ikke kunne avlyse den opprinnelige runden. Åtte av oss som tapte i den første runden har gått til ny sak, og skal i retten idag og i morgen.
Kjelsås Kvinge skal møte som vitne.
- Samfunnsøkonomisk er det tragisk at det brukes så mye tid og penger på rettssaker for å sikre god pasientbehandling. Verdige og gode tjenester burde være en selvfølge. Denne typen tjenester egner seg virkelig ikke for anbudskonkurranser. Skulle likt å se at hjertepasienter måtte oppleve det samme. På mange måter er det en verdidebatt vi står oppe i
Livet før og etter anbudskonkurransen
For Kjelsås Kvinge har livet endret seg med anbudskonkurransen.
- Før var jeg opptatt av å jobbe klinisk for og med pasientgruppen. Mange av pasientene våre har tunge skjebner, og jeg har vært opptatt av å ha påfyll i eget liv for å sørge for å ha overskudd og krefter til arbeidet.
Hun er en aktiv person, og danser folkedans og swing, driver med kunstløp for voksne og synger i kor. Da barna var yngre, var hun aktiv i deres idretts- og korpsmiljøer. Hun er også leder av spesialitetskomiteen i rus og avhengighetsmedisin, et arbeid hun synes er både spennende og lærerikt. Virksomhetsbesøk er noe av det som er mest morsomt.
- Det var på mange måter lettere å skille mellom jobb og fritid før. Nå, med datamaskin hjemme og mobiltelefon i lomma, er det lavere terskel for å sjekke jobbepost midt i en fritidsaktivitet. Særlig har det vært vanskeligere å legge fra seg jobben etter anbudskonkurransen i fjor høst. I tillegg til at engasjementet har blitt utfordret nærmest døgnet rundt, og jeg har blitt nødt til å sette meg inn i mye nytt knyttet til jus, kjenner jeg at jeg blir desillusjonert av at alt arbeidet vil har lagt ned for å skape et godt behandlingstilbud til en viktig pasientgruppe ikke anerkjennes. Sånt kan nok fort bidra til utbrenthet.
Mellom fem og seks hundre medarbeidere lever i uvisshet om hva som vil skje med deres arbeidsplass.
- Jeg håper i det lengste at det skal ordne seg. At Regjeringen lover en tilleggsbevilgning på 200 millioner som skal fordeles etter hovedtildelingen, er også et halmstrå vi klamrer oss til.
Da Kjelsås Kvinge tok sine spesialistutdanninger tenkte hun aldri på at det kunne bli aktuelt å gå i fakkeltog for kjempe for behandlingstilbudet til pasientene.
- I det siste har jeg ofte tenkt på Randi Rosenqvist og det engasjementet hun hele sitt liv har hatt for mennesker med alvorlige psykisk lidelser og kriminalitet. Det imponerer meg. Kanskje skal jeg jobbe for å bli en Randi Rosenqvist light for pasienter med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser?