Samlet poeng og erfaring
Åse Lyngstad tror ønsket om å bli lege dukket opp i ung alder.
- Jeg tenkte tidlig at jeg ville bli lege. Mine klassekamerater fra gymnaset forteller at jeg hadde planene klare på det tidspunktet, så antakelig dukket idéen opp før den tid.
På begynnelsen av åttitallet var det ikke uvanlig blant mulige søkere å samle poeng for å komme inn på medisinstudiet. Lyngstad var intet unntak.
- Jeg ønsket meg inn i Oslo, og kom inn da jeg var 22 år gammel. I mellomtiden tok jeg mellomfag i sosialantropologi.
Erfaringen har vært viktig for henne senere.
- Jeg har hatt mye større glede av kunnskapen i mitt videre yrkesliv enn jeg forutså den gangen. Forståelsen av et systemperspektiv har bidratt til at jeg har den jobben jeg har i dag, tror jeg.
Lyngstad jobbet også som pleiemedhjelper på Aker sykehus, på sykehjem og på Dagali på Dikemark sykehus før og under studiene. Pasientmøtene betydde mye.
- Alle menneskene jeg møtte som ung pleier har vært med på å forme meg som lege.
Aldri i tvil
Lyngstad trivdes på medisinstudiet.
- Jeg kjente stor glede over å få lov til å skulle bli lege. Jeg har alltid kjent på et indre driv for faget. Det har kommet godt med. Alle dager er jo ikke like morsomme, verken på studiet eller i arbeidslivet. Og jeg har samtidig aldri vært i tvil om at det er dette jeg vil. Ikke før, ikke under og ikke etter studiet. Kanskje er det rådet mitt til unge mennesker i dag: Bli lege hvis det virkelig er dét du vil, og ikke noe annet. Det er mange strevsomme dager, det har jeg også selv erfart.
At det var psykiater hun skulle bli, var derimot ikke klart. Hennes far var psykiater, og Lyngstad tenkte nok mest at psykiatri ikke var noe for henne.
- Det var gynekologi som var den store interessen, sammen med arbeid som kommunelege, som det het den gangen. Men yrkeslivet formes underveis, har jeg erfart.
Lyngstads ektemann er veterinær, og da paret fikk sitt første barn, fungerte det dårlig å være to i vakttunge jobber. Lyngstad søkte om vaktfritak, men fikk avslag.
- Da avslaget kom, valgte jeg rett og slett å gjøre noe annet. Vi bodde på Nesna, og BUP i Mo i Rana ble min arbeidsplass de neste tre og et halvt årene. Å bli barne- og ungdomspsykiater var fremdeles ikke helt det samme som å bli psykiater som min far, ler hun.
Erfaringen fra BUP setter hun stor pris på.
- Ikke minst grunnkursene jeg fikk med meg har vært nyttige. Jeg er heldig som fikk lære så mye om utviklingspsykologi.
For å bli spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, trenger man ett års erfaring i voksenpsykiatrien. Da familien flyttet sørover, søkte hun og fikk jobb på Blakstad.
- Jeg var høygravid da jeg fikk jobben, en femårig utdanningsstilling. De ventet faktisk på meg i ett år. Det var en positiv opplevelse.
Årene på Blakstad
I tillegg til en god velkomst, fikk Lyngstad nærmest en faglig åpenbaring da hun begynte på akuttpsykiatrisk avdeling.
- Jeg husker jeg tenkte «I alle dager, det er jo her jeg skal være. Hvorfor har jeg ikke skjønt det før?» Jeg opplevde at det var behov for meg som lege og psykiater – hele meg.
Hun trivdes så godt at hun ble værende i til sammen 17 år.
- Jeg trivdes med måten å jobbe på og fikk lov til å utvikle meg og lære psykiatrifaget.
Etter spesialisering, gikk hun tilbake til akuttavdelingen og ble der.
En senere omorganisering medførte at Lyngstads avdeling ble virksomhetsoverdratt til Ahus.
- Stillingen min ble flyttet til Ahus, noe som var upraktisk for meg. For å fortsette å jobbe på Blakstad sykehus, måtte jeg søke på nytt. Det var en underlig opplevelse, men ga meg også muligheten til å prøve noe annet enn akuttpsykiatri.
Lyngstad søkte en ledig overlegestilling på psykoseavdelingen.
- Det fristet med en jobb som lettere lot seg kombinere med familie og fritidsinteresser enn jobben på akutt. Jeg ble 10 år som overlege på en lukket psykosepost.
Posten var også stedet hvor BET (basal eksponeringsterapi) ble satt i system.
- Faglig sett var det et spennende arbeid å være med på, og samtidig hadde jeg også ansvar for pasientene som var innlagt med psykose.
En ny omorganisering i 2015 medførte at psykosebehandlingen og BET-behandlingen skulle videreføres ved to ulike steder.
- Det ble vanskelig å velge, så da tilbudet om å bli avdelingsoverlege på Kongsberg DPS dukket opp, takket jeg ja til det. Jeg hadde ingen uttalte lederambisjoner, men tenkte at miljøet på Kongsberg DPS ville være et fint sted å utvikle seg i. Gjennom mange år som lokal tillitsvalgt, både for Ylf og Of, hadde jeg jo snust litt på ledelse.
Aksept og verdibasert terapi
Å finne prosjekter med muligheter for utvikling og øvelse, ligger også i ACT (acceptance and commitment therapy, på norsk oversatt til aksept og verdibasert terapi), en retning Lyngstad ble kjent med i tiden som overlege i BET-posten.
- ACT dukket opp som en behandlingstilnærming for de pasientene som ikke var aktuelle for BET. Det var behov for både en miljøterapeutisk og en individualterapeutisk tilnærming. Legene, psykologene og miljøterapeutene tok derfor videreutdanning i ACT sammen. Vi har gjort det samme her på Kongsberg DPS – valgt ACT som den miljøterapeutiske retning i døgnavdelingen.
ACT er en form for kontekstuell atferdsvitenskap som vektlegger utvikling av psykologisk fleksibilitet. Den vektlegger aksept av negative tanker og følelser, forpliktelse til meningsfulle handlinger i samsvar med egne verdier, og bruk av mindfulness for å øke bevisstheten om øyeblikket. ACT er designet for å hjelpe enkeltpersoner med å håndtere livets utfordringer og forbedre deres mentale helse (Kilde: Norsk forening for kontekstuell atferdsvitenskap https://www.act-norge.no/ )
- ACT er en transdiagnostisk tilnærming, og er tredjegenerasjons kognitiv atferdsterapi. På Kongsberg DPS har vi også utviklet et gruppetilbud med ACT som modell. Gruppebehandling er en fin måte å komme i bevegelse på og å få til atferdsendring mot verdibaserte mål.
Lyngstad har utdanning i ACT fra Danmark.
- I 2020-2022 var jeg så heldig å få ta del i en terapiutdanning i København. I utgangspunktet er tilbudet en spesialistutdanning for danske psykologer, men en fjerdedel av plassene er åpne for andre. I tillegg til meg, var det flere leger/psykiatere og også sykepleiere og fysioterapeuter på kullet. Vi var 40 stykker i alt.
I de to årene utdanningen pågikk, var det syv samlinger i året.
- Fremdeles er jeg med i en lesegruppe med fem fra utdanningen. Vi møtes både fysisk og på teams. Jeg er sammen med to danske og to svenske psykologer. Det er fantastisk å ha denne studiegruppen og få fortsette den faglige utviklingen, spesielt i rollen som terapeut.
Lyngstad har erfart at ACT er en svært anvendelig modell.
- Ikke minst er ACT nyttig for å få til samvalg. Metoden legger vekt på å utvikle en terapeutisk holdning preget av åpenhet, nærvær og engasjement, noe som gjør at man som terapeut søker å være i øyenhøyde med pasienten og gjennom det kan få til et godt samarbeid.
Hun anbefaler gjerne ACT til kolleger.
- Hvis noen har lyst til å lære mer, anbefaler jeg å starte med en bok skrevet av Rikke Kjelgaard som heter «Samtaler som forandrer». Den finnes dessverre ikke på norsk, men både på svensk og dansk, og er en god innføring i både det teoretiske grunnlaget for ACT og i det kliniske arbeidet. Forfatteren har mange gode eksempler, som jeg synes er nært og fint beskrevet
Les mer om Rikke Kjelgaard.
Og om boken som Lyngstad anbefaler, Samtaler som forandrer.
- I ACT er du nødt til å arbeid med deg selv, enten du er terapeut eller pasient. Du må øve deg. Det beste med ACT etter min mening, er at det handler om å bli mer psykologisk fleksibel, og mer deg selv, egentlig. Man skal ikke bli en annen, men mer romslig med seg selv. Litt modigere, kanskje. Finne ut hva som gjør at man ikke våger, og kanskje tørre å kaste seg litt mer ut i ting og tenke at det ikke er så farlig?
Leder og kliniker
Som avdelingsoverlege ved Kongsberg DPS, møtte ikke Lyngstad noe krav om å jobbe klinisk ved siden av fagledelse.
- Men jeg ville selv bevare kontakten med klinikken. Jeg har ansvaret for utdanning av LIS, og er veileder innimellom. Da må jeg vite noe om hva LIS står i. Å jobbe klinisk hjelper meg også å bevare ydmykheten og huske hvor krevende det er å være kliniker.
Lyngstad er opptatt av at utdanning av helsepersonell er en av hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten.
- Det er vel verd å markere når en LIS eller en psykolog blir spesialist. Da feirer vi med kake i kollegiet!
Når Lyngstad arbeider klinisk i dag, er det FACT-teamet ved DPSet som er hennes arbeidsplass.
- Det kjennes fint å være tilbake i «mitt» felt og møte mennesker med alvorlig psykiske lidelser. Det er viktig og krevende arbeid.
Som fagleder er hun opptatt av at medarbeiderne skal trives og holde ut i arbeidshverdagen.
- De har et tungt ansvar og en krevende jobb. Jeg har for eksempel blitt veldig opptatt av hvordan vi håndterer uønskede hendelser. Det er viktig at kolleger som opplever slike hendelser skal orke å fortsette i jobben etterpå. Da må vi sette søkelys på systemet og institusjonen, og ikke individualisere ansvaret. Jeg har forsøkt å løfte inn dette perspektivet til tilsynsmyndigheter også, og jeg synes jeg har sett en forbedring av håndteringen med årene. Det hjelper nok å øve seg her også og å snakke sammen både i helseforetaket og på tvers av systemer.
Kongsberg DPS har ikke rekrutteringsutfordringer for tiden.
- Vi har en sterk, god og stabil overlegegruppe. Alle stillinger er besatt. Akkurat nå er også alle LISstillinger fylt. Det siste varierer noe, men på overlegesiden har det vært stabilt lenge. Mange bor i området. Det er bare én annen og jeg selv som pendler. Men jeg har kjøpt hytte i nærheten, så jeg er mye der.
Påfyll og avkobling
Lyngstad sitter i en rekke utvalg i klinikken, og liker det. Hun trives med variasjon.
- Jeg er med i Utdanningsutvalget, Pasientsikkerhetsutvalget og Legemiddelutvalget. Å få jobbe på systemnivå på den måten er noe jeg trives med. I seks år satt jeg også som styremedlem i Rådet for psykisk helse. Gjennom arbeid i råd og utvalg får jeg innblikk i og mulighet til å gjøre mye spennende.
Det er fremdeles mange år til pensjonsalder for Lyngstads del, og hun har ingen tanker om å gi seg før tiden. Men hun er heller ikke sikker på om hun kommer til å holde på psykiatervirket etter at hun går av med pensjon.
- Jeg har ikke tenkt så mye på det, men merker at det er mye i livet jeg trives med som ikke handler om jobb. Så jeg er ikke redd for å kjede meg uansett hvordan det blir.
Litteratur er en hovedinteresse.
- Jeg er i en lesesirkel med flere andre kvinner. Det vi har felles er lesegleden. Våre regelmessige møter bidrar til at jeg holder meg oppdatert på nyere skjønnlitteratur. Jeg synes jeg lærer mye om det å være menneske gjennom bøker. Edvard Hoems «Mor og fars historie» og «Jordmor på jorda» har gjort inntrykk på meg. Min egen oldemor, som jeg er oppkalt etter, var jordmorutdannet i Oslo på 1800-tallet og virket som jordmor i Lofoten.
Lyngstad mener det er viktig å sørge for påfyll i hverdagen.
- Å lese skjønnlitteratur gir meg nettopp dét. Barnebarn har jeg også fått. I tillegg trives jeg med å drive med håndarbeid og ikke minst fysisk aktivitet som å sykle, svømme og å gå på ski. Jeg er av dem som ikke synes vinteren er for lang.
Om Åse Lyngstad:
Cand.med. fra Universitetet i Oslo, 1989
Spesialist i psykiatri i 2003
Nåværende arbeidssituasjon: Avdelingsoverlege ved Kongsberg DPS