Skulle bli politi
Gjennom hele oppveksten var Lill Anette Øyen bestemt på at hun skulle bli politi. Hun tror en fysisk aktiv oppvekst bidro til ønsket.
- Jeg vokste opp i ei lita fjellbygd, langt fra folk. Nabobarna var alle gutter, og det var dem jeg lekte med. Vi var utendørs og i full aktivitet det meste av tida.
Andre jenter traff hun først ved skolestart.
- Jeg tror oppveksten min gjorde at jeg ikke ble puttet inn i noen form for boks for tidlig. Jeg kunne være meg selv og gjøre det jeg likte uten å forholde meg til forventninger utenfra. Forventninger knyttet til kjønn inkludert.
På videregående utviklet interessene seg i retning av jus. Kontakten med og muligheten for å hjelpe mennesker var motivasjonen.
- Naboen på hjemstedet drev Breisjøseter, et sted som tilbød avrusningsopphold til mennesker med rusmiddelproblemer. Å se 15, 16,17-åringer med så store problemer gjorde inntrykk. Jeg husker at de var bleike og tynnkledte der de ble kjørt med beltevogn i vind og snø for å komme til setra. Med alderen forstod jeg mer av hva de gikk gjennom.
I ungdomstiden engasjerte Øyen seg i Juvente, en organisasjon av, for og med ungdom som ønsker en verden basert på menneskeverd og solidaritet der rusmidler ikke skaper problemer (Kilde: Juvente.no) og Handling mot rusgift (HMR), Juventes største prosjekt gjennom mange år.
- Jeg var lokalleder i fylket i HMR på 90-tallet. På den tiden reiste jeg rundt på ungdomsskoler og holdt foredrag for å holde ungdom borte fra rusmiddelbruk.
Humanitært engasjement
Øyen vokste opp i et hjem hvor det var stort politisk og humanitært engasjement. Flere i omgangskretsen hadde vært utenlands i oppdrag for Norad og Røde Kors. De ble forbilder for Øyen.
- Det var naturlig for meg å tenke at jeg skulle ta utdanning og jobb som handlet om å hjelpe folk på en eller annen måte. Jeg meldte meg inn i Røde Kors da jeg var 14, og hadde planer om å reise ut i verden, jeg også.
Øyens gode karakterer på skolen gjorde at spørsmålene om å studere medisin dukket opp.
- Det var mange som spurte «du som har så gode karakterer, skal vel studere medisin.» Jeg svarte nei, nærmest på trass.
Hun fant seg ikke til rette i det hun kaller «jentemiljøer», og trakk mot skytterlag og det frivillige arbeidet i hjelpekorpset. Etter videregående begynte hun på befalsskolen, og hun trivdes godt i Forsvaret.
- Det var en fin tid, og jeg lærte mye, ikke minst med tanke på selvrefleksjon, tilpasning og fleksibilitet. Dessuten får du mulighet til å gå kontrollert «i kjelleren» og det tror jeg gir både trygghet og mestringsfølelse for det meste som kommer senere. Etterpå lurte jeg fremdeles på jus. Da var det diplomatsporet og internasjonal rett og folkerett som lokket. Men tanken på medisin hadde faktisk også vokst fram. Jeg brukte mye tid på å tenke på hva som ville bli riktig for meg.
En klok kollega rådet henne til å lukke øynene og se for seg livet om fem år.
- I løpet av fem år kan mye forandre seg – kjæreste, bosted. Hva ville jeg være mest komfortabel med å ha som fast holdepunkt i tilværelsen? Jeg landet på at livet som lege ville være meningsfullt også om alt annet endret seg. Ikke minst var det en basis med mange muligheter videre. Så da ble det det sporet likevel. Og jeg trivdes fra første stund.
Trivselen med faget og oppgavene kom ikke helt overraskende. Gjennom arbeidet i Røde Kors hadde hun allerede erfaringer som hjelpepersonell på ambulanse, og hadde vært med på utrykning til ulykker og på leteaksjoner. Hun kjente seg hjemme i slike situasjoner. I Forsvaret hadde hun også fått sansen for lagarbeid.
- Under medisinstudiet kjente jeg at de prehospitale fagene passet for meg. Jeg trives i fag hvor jeg må ta raske avgjørelser og hvor det er kort tid fra avgjørelse til resultat.
Midtveis i studiet reiste hun til Afghanistan med Forvaret, og planla egentlig å reise tilbake senere.
Endring av planer
I løpet av de siste årene på medisinstudiet, ble Øyen gravid og fikk en sønn.
- Vi fikk en fantastisk gutt, og selv om jeg var semialenemor de siste årene på studiet, gikk det fint, selv om graviditeten ikke var planlagt. Mine egen familie var langt unna, men pappaen og pappaens familie er veldig fine folk og stilte opp.
Men det ble raskt klart for Øyen at å reise til Afghanistan eller stille på jobb i grønt klokken 07.15 om morgenen som LIS i anestesiologi ikke ville fungere som alenemor til en liten gutt.
- Jeg brukte mye tid på å reflekter over forskjellen på å gi opp en drøm og å endre prioriteringer. Uansett ble det viktig å prioritere sønnen min på det tidspunktet. Det ble tydelig for meg at livet ikke handlet om meg akkurat da, men om han. Et godt liv ville være et liv med tid sammen med han.
Øyen hadde vært i psykiatripraksis på Vinderen. I en pause i undervisningen skrev hun ut CV´en sin og ruslet bort til Torgeir Husby, som var overlege på Vinderen på det tidspunktet.
- Jeg var ærlig og sa at livet hadde endret seg. Kunne vi ta en prat? Han sa ja, og det endte med at jeg fikk jobb der mens jeg ventet på turnus.
Hun fikk psykiater Morten Selle som overlege og veileder.
- Ikke minst var han en viktig rollemodell. Han er alt jeg ikke er – tålmodig, lyttende og reflekterende. Morten Selle har kvaliteter jeg prøver å strekke meg etter.
For Øyen var det spennende å prøve seg i et fag hvor andre kvaliteter enn det hun ser på som egne kjernekvaliteter er nødvendig. Selle la til rette for at hun skulle trives.
- Selv om jeg var turnusventer, fikk jeg veiledning, oppfølging og undervisning på lik linje med LIS i psykiatri. Jeg gikk rett inn i et svært godt og tilrettelagt system. Alle LIS burde få en slik start som jeg fikk. Jeg var på en intermediær døgnenhet omgitt av erfarne kolleger og miljøpersonell. Det var trygt.
Spesialisering i psykiatri
Etter turnus, var det tid for sønnens skolestart.
- Selv om jeg fremdeles hadde et ønske om anestesi, var prioriteringene mine klare. Jeg måtte ha en arbeidshverdag som passet med familielivet. Løsningen etter turnus ble allmennpraksis. Jeg likte meg der, og opplevde at jobben lot meg se hele mennesket. Det liker jeg. Variasjonen var også tiltrekkende. Jeg har lett for å kjede meg. Bredden og variasjonen i allmennpraksis passet meg utmerket.
For å kunne ha fastlegepraksis i Oslo, trengte Øyen et år på sykehus. En kollega på Ullevål tipset om femårsstilling i psykiatri.
- Dette var jo før LIS hadde krav på fast ansettelse etter tre år, så en femårsstilling var jo fint med tanke på forutsigbarhet. Jeg hadde også hatt et par år preget av belastninger i privatlivet, så det passet godt med ro og stabilitet i hverdagen for en periode.
Øyen syntes psykiatrifaget var spennende og kollegene dyktige og hyggelig. Hun har bare gode minner fra tiden på Ullevål.
- Ikke overraskende trivdes jeg aller best på akuttpost, og ble der i to år. Min erfaring med effektiv kommunikasjon fra Forsvaret kom godt med i jobben.
Hun kjente også at lærdommen fra tiden i psykiatrien ville komme godt med i allmennpraksis, og var heller ikke i tvil om at hun som «akuttmedisiner» hadde godt av å lære mer om den ikke-tekniske siden av det å være lege.
- Planen var likevel hele tiden å gå tilbake til somatikken. Men da jeg etter hvert oppdaget at jeg bare manglet ett og et halvt år på å bli spesialist i psykiatri, landet jeg på å fullføre løpet, godt støttet av mine mentorer.
Øyen mener fremdeles at å jobbe i psykiatrien er noe av det mest intellektuelt stimulerende hun har gjort, og hun roser kollegene hun hadde.
Psykiatriens skyggeside
Når Øyen likevel ikke ble i psykisk helsevern, har det flere årsaker.
- Sammen med pedagogikk for leger, er psykiatri det mest interessante faget jeg har vært borti ved siden av anestesien, og det er svært mange intelligente mennesker som jobber i feltet. Men den måten behandling tilbys på i dag – politikken om du vil – gjør at jeg ikke kjenner meg som en god nok lege når jeg jobber i psykiatrien.
Hun synes rammene tilsier at den beste behandlingen ikke kan gis. Frustrasjonen over rammevilkår gjorde at hun for egen del ikke ønsket å la seg konstituere da hun fikk forespørselen.
- Jeg synes det ble for vanskelig å leve med å vite hva som var god behandling samtidig som vi ikke kunne tilby det. Hvis jeg skulle overføre situasjonen til for eksempel infeksjonsmedisin, ville det bli å vite hvilket antibiotikum som har effekt, i hvilken dose og hvor lenge, men isteden gi halv dose annenhver dag og avslutte behandlingen før tiden.
Hun tror at mange er frustrert over organiseringen av psykisk helsevern i dag, men at de trolig fortsetter fordi de finner ro og mening i møtet med enkeltpasienter.
- For meg ble det etter hvert slik at jeg begynte å lure på hvor mye terapi jeg skulle gå i selv for å tåle å ikke gi pasientene den behandlingen jeg ønsket. Jeg følte meg som en firkanta kloss som måtte ned i et rundt hull. Hvis jeg hadde filt lenge nok, hadde jeg nok latt meg presse ned. Men hadde det vært riktig? Det er jeg fremdeles opptatt av i veiledning – balansen mellom å tilpasse seg rammevilkår og å velge noe annet.
Selv om det ofte handler om liv og død når alarmen går på vakt som anestesilege, synes Øyen det likevel er enklere å håndtere enn legelivet i psykisk helsevern. Hvis hun får lagt seg ned mellom oppdragene, sover hun. Og hun er mindre emosjonelt utmattet etter vakt.
- Nå er jeg en firkanta kloss i et firkanta hull. Jeg tåler denne typen stress mye bedre enn det jeg opplevde i psykiatrien. Det følte jeg at jeg måtte svelge «integritetskameler» eller gå rundt med en klump i magen.
Hun er forberedt på at livet som anestesioverlege kan bli annerledes enn å være LIS, men er likevel sikker på at hun har valgt rett for egen del.
Alt hun har lært i psykiatrispesialiseringen, tar hun med seg videre. I fjor hadde hun innlegg om «Psykiatriske pasienter og anestesi» på Dagkirurgisk vårmøte. I år var hun invitert til verdenskongressen i dagkirurgi i Oslo.
- Behovet for kunnskap om psykiske lidelser er stort i andre fagfelt, og det å ha en fot i begge felt, er veldig nyttig. Jeg underviser også noen av dem som jobber i Luftambulansen i Finnmark. De trenger mer kunnskap for å få til god transport av pasienter. De trenger også støtte fra noen som både kjenner psykiatrifeltet OG forstår hva de står i når de møter pasientene utenfor sykehus og legekontor.
Kompetanse
Øyen ble opptatt av undervisning allerede på videregående, og engasjerte seg i skolepolitikk. Som medisinstudent skrev hun om unge leger og ledelse.
Hun var også en av studentene som fikk anledning til å være med i en mentorgruppe under studiet. Fordi hun hadde planer om å bli anestesilege, passet det fint med en gruppe hvor to anestesileger var vertskap.
- Et legeektepar med små barn på Lørenskog åpnet hjemmet sitt for meg og seks - syv av mine medstudenter. Jeg startet der høsten 2002 og var en del av gruppa resten av studiet. Jeg har fremdeles kontakt med paret. De er det jeg kaller mine «legeforeldre» og har vært og er viktige mennesker for meg. Nå har jeg gleden av å ha dem i nabolaget.
Erfaringen med å møte eldre kolleger som hadde kommet lenger i legelivet enn henne selv, var både trygt og inspirerende.
- Noen hadde gått veien før meg. De hadde kombinert jobb og familie. De var villige til å gi råd og dele av egne erfaringer. For meg ble gruppa et trygt sted hvor vi som deltok hadde muligheten til å vise usikkerhet og sårbarhet. Det var utrolig verdifullt. Ettersom de var utenfor min kliniske hverdag, hadde de heller ingen «aksjer» i arbeidslivet mitt. Det gjorde at all veiledning var på mine premisser.
Erfaringen fra mentorgruppen på medisinstudiet gjorde sitt til at interessen for læring, veiledning og kompetanseutvikling økte. Flere år senere, etter å ha gjennomført kurset «Fire gode vaner», ble hun invitert til å holde kurs for kursholdere, og da tok engasjementet virkelig av.
- Helsedirektoratet legger til grunn at det finnes en grunnutdanning for leger i pedagogikk når de anfører i forskriften at LIS skal få supervisjon og veiledning av «kvalifiserte leger». Men det gjør det ikke. Det gjøres mye godt arbeid omkring veiledning, men det eksisterer ikke kvalifiserende kurs. Her er psykiatrien delvis et unntak. I utdanningen av psykiatere brukes veiledning aktivt, og psykoterapiveilederne er godt utdannet. Men ellers er det lite systematikk. Noen har fadderordninger og lokale tiltak, men det er etter min mening ikke bra nok. Heller ikke i psykiatrien har man helt forstått begrepet supervisjon og behovet for direkte observasjon om man virkelig skal bli trygg og god. Det skal jeg snakke litt om når psykiaterne samles 15. januar neste år.
Øyen mener bestemt at gode tjenester er avhengig av robuste utøvere.
- I Forsvaret er man veldig tydelig på akkurat dét. Og skal man bli robust, må man vise hva som er utviklende og hva som er stressende. For å finne ut det, trenger man veiledning av godt kvalifiserte veiledere.
Hun mener at medisinstudiet stadig fjerner seg lengre vekk fra den virkeligheten legene møter etter endt studium.
- I dag er det blitt slik at studiet er trygt og forutsigbart. En student kan klage dersom det kommer et eksamensspørsmål hen ikke er forberedt på gjennom læringsmål og pensumbeskrivelser. Studiet er gjennomregulert. Virkeligheten som lege er ganske annerledes.
Mistrivsel og opplevelse av manglende mestring i legelivet kan skyldes at avstanden mellom det trygge studentlivet og virkeligheten blir for stor, tror hun.
- Overgangen fra et velregulert studium til et kaotisk akuttmottak er stor. Vi må sikre gode overganger og gjennom spesialistutdanningen bygge robusthet hos de unge legene. Vi må sørge for at legene utvikler evnen til å akseptere at de møter på jobb uten å vite hva de går til, og at det ikke er mulig å forberede seg på alt som kommer til å skje.
Spørsmålene som dukker opp i den sammenheng, er hvem skal legene lære av?
- Å bli lege er en sosialiseringsprosess. Ingen sosialiseres alene. Det skjer i stor grad gjennom fellesskapet med kolleger.
I tillegg trenger unge leger veiledning og supervisjon.
- Jeg mener vi må ta veiledning og veiledningens betydning på større alvor. Vi lærer ikke pedagogikk på medisinstudiet, og ikke gjennom spesialisering. Så når overleger skal veilede og supervisere unge LIS, trenger de å vite hvordan. Overlegene må ta LIS´ene på alvor, og forstå at dette er noe ganske annet enn å komme med oppmuntrende tilrop eller klappe folk på kinnet, for å sette det litt på spissen.
En dyktig overlege vil gjennom å være rollemodell kunne bidra til at en LIS blir omtrent like god som hen selv.
- En slik overlege er det vi kaller «ubevisst kompetent». Men vi trenger noe mer enn det. Det holder ikke at eksperter i et fag underviser. Det er ikke nok at en overlege har god «magefølelse» eller godt klinisk skjønn og viser hvordan noe kan gjøres. Kompetansen må oversettes til språk, for å nevne noe. Når en dyktig overlege skal veilede og supervisere unge leger, må hen vite at «magefølelsen» oppstår på bakgrunn av kunnskap, rammer og erfaring. Bevisst kompetanse handler om at man vet hvorfor noe fungerer, ikke bare at det gjør det. Og ikke minst klarer å formidle det til andre.
Øyen mener også det er viktig å forstå at når spesialiseringene nå er blitt kompetansebaserte, kreves kompetanse til å vurdere kompetanse.
- Hvis «magefølelsen» vektlegges når overleger skal vurdere LIS, har vi egentlig ikke kommet så mye lenger enn å vurdere etter «trynefaktor». Kompetansevurderinger krever medisinsk kompetanse på et bevisst nivå.
En bekymring Øyen har, er at hvis overleger ikke gjør gode bedømminger, bidrar man ikke til god kvalitet i tjenestene.
- Å være en god veileder er å bidra til å bygge robusthet hos unge leger. I dag tror jeg mange unge kolleger utsettes for mye smertefullt fordi kompetansevurderingene fra starten av ikke er gode nok. Vi kan ikke ha et høyt «number needed to harm» for å finne de gode legene. Vi må legge til rette slik at unge leger veiledes dit de får utviklet seg og evnene sine best mulig. Vurderinger skal ikke komme som en overraskelse, og vi kan ikke har det slik at «vi må regne med at noen blir lei seg». Litt karikert er det der vi er i dag.
I tillegg mener Øyen at unge leger må møte overleger og veiledere som våger å stille spørsmålet «vil du dette?» Målet må være at leger havner i riktig spesialitet.
- Det beste legelivet har vi når vi får brukt kjernekvalitetene våre. Vi kan miste mye tid på unødvendig justering. Å reflektere over egen praksis er avgjørende. Det må vi lære de unge legene – å reflektere over det de gjør. Og det gjør de best sammen med andre. Veiledere må være kompetente – bevisst kompetente – i veiledning, nysgjerrige og ha klokkertro på dialog. Da må de være ganske modige.
Kurs for LIS
Når Øyen snakker om utdanningsløpet for spesialistkandidater, trekker hun fram LIS-løpet i psykiatri som et godt forbilde for andre spesialiteter.
- Idéen om grunnkurs som lar en gruppe LIS følge hverandre gjennom hele spesialiseringsløpet, er veldig god. Og ikke minst at det er to kolleger som leder hele kursrekken. De blir kjent med deltakerne og kan bringer temaer videre fra samling til samling uavhengig av hva det faglige innholdet i de enkelte kursene er. De kan stille spørsmål ut ifra sin kjennskap til deltakerne fra tidligere. Kurslederne har et helhetsblikk på de unge legene. Det gir en synergieffekt.
Øyen fremhever også den forutsigbarheten som ligger i grunnkursstrukturen i psykiatri.
- Når du melder deg på en grunnkursrekke, vet du hvilke uker du skal sette av de neste årene. Du vet hvor du skal være og når. Du vet rammene.
Hun tror også det er mange fordeler med å treffe de samme LISkollegene over flere år.
- De kursene jeg tar som LIS i anestesi er gode innholdsmessig, og jeg får like mange timer. Men jeg møter ofte nye kolleger hver gang, og ingen kjenner meg, i alle fall ikke kursholderne. I psykiatrien bygger man nettverk samtidig som man tar grunnkurs. Jeg tror det legger til rette for en annen type modning.