En dansende dokter

I en familie helt uten helsepersonell, synes medisinstudent Pernille Brøsholen det er morsomt at både hun og storebroren har utviklet en sterk interesse for psykiatri. Etter turnus – som naturligvis må være tredelt – ønsker hun seg et spesialiseringsløp i psykiatri. Kanskje gjør hun ferdig en ph.d. i mellomtiden. Èn artikkel er allerede publisert.
Ung smilende kvinne med langt lyst hår. Utendørs. Gul murbygning i bakgrunnen.
Etter sitt første besøk på huset, ser ikke Pernille Brøsholen bort fra at Legenes hus kan bli et sted for eksamenslesing når behovet for avveksling melder seg. Foto: Anne Kristine Bergem

Fascinert av hjernen

Etter fullført videregående måtte Pernille Brøsholen ta de realfagene hun manglet for å kunne påbegynne ingeniørstudier.

-              Jeg gikk på danselinje, og der var det for lite matte og ikke noe fysikk. Planen var å bli ingeniør, inspirert av pappas interessefelt.

Det ble imidlertid raskt tydelig for Brøsholen at hun heller ville jobbe med mennesker.

-              Jeg begynte å lese mye om kognisjon og om hjernen, og ble veldig fascinert. Så spennende synes jeg det var, at jeg begynte på et årsstudium i psykologi i Bergen i 2015. Det var utrolig spennende!

Studentlivet i Bergen måtte dessverre avbrytes grunnet sykdom med langvarige ettervirkninger.

-              Jeg måtte flytte hjem til foreldrene mine, og det tok meg noen år å komme ordentlig til hektene. Innimellom fikk jeg tatt psykologifagene, så årsstudiet ble fullført.

Aldri så galt

I forbindelse med sykdomsforløpet hadde hun mye kontakt med en god venn av familien som var fastlege.

-              Jeg hadde flere samtaler med han i den perioden. Han hadde nok også tidligere vært en person jeg så opp til, men nå fikk han meg til å begynne å tenke på medisinstudiet. Han sa han trodde jeg ville kunne bli en god psykiater.

Brøsholen begynte å lese. Fra før av var hun interessert i hjernen. Nå fattet hun også interesse for kroppen.

-              Jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan alt henger sammen. Det endte med at jeg bestemte meg for å studere medisin. Motivasjon var da å kunne bli psykiater.

Høsten 2018 begynte hun på medisinstudiet i Oslo, hvor hun nå er sisteårsstudent.

-              Som mange andre, har jeg blitt opptatt av de ulike fagfeltene etter hvert som vi har hatt om dem på studiet. Den sterkeste konkurrenten til psykiatri har nok vært allmennmedisin. Men likevel vender jeg stadig  tilbake til psykiatrien – det er der jeg lander hver gang.

Forskningsinteresse

På medisinstudiet gikk hun forskerlinjen.

-              Jeg satt hjemme og kikket på hvilke forskningsprosjekter Universitetet i Oslo hadde gående. Det var da jeg fant Randi Ulberg sitt prosjekt.

Prosjektet handlet om relasjonelle aspekter i behandling.

-              Uansett om jeg har vært i somatikken eller i psykiatrien, har jeg alltid vært opptatt av relasjoner og god kommunikasjon. Jeg tenkte umiddelbart at dette prosjektet passet for meg.

Selv om inngangen var noe tilfeldig, er Brøsholen svært takknemlig for å ha fått være med i prosjektet, og ikke minst for kontakten med Randi Ulberg og de andre kollegene i forskningsmiljøet.

-              Engasjementet til alle som jobber der var veldig smittsomt. Jeg var jo allerede interessert i psykiatri, men forskningsåret inspirerte meg enda mer. Jeg følte meg veldig hjemme der, og ble kjent med mange fine mennesker.

Brøsholen er ikke i tvil om at kontakt med engasjerte kolleger er av stor betydning med tanke på rekruttering til faget.

-              Jeg opplevde at Randi skapte et godt og inkluderende miljø omkring seg. Jeg var heldig som fikk bli en del av det.

Oppgaven hun skrev i forskningsåret ble til artikkel,  og hun har snakket om prosjektet sitt på BUP-dagene i 2022 og holdt en posterpresentasjon på Society of Psychotherapy i Roma samme år.

Psykiatrisemesteret

Selv om hun hadde et årsstudium i psykologi, kjente hun seg fersk i psykiatrifaget.

-              Psykologi og medisin er to veldig ulike utdanninger. I psykiatrisemesteret på studiet var det spennende å integrere det jeg kunne fra før med det medisinske. Jeg gledet meg til psykiatriundervisningen.

Brøsholen var på alle forelesningene i psykiatri, og kan fortelle at oppmøtet var godt.

-              Da medstudentene mine også hørte gode forelesninger og forstod hvor spennende faget er, kjente jeg på stolthet over å ha vært interessert så lenge. De dyktige foreleserne gjorde også at jeg ble stolt over faget. Igjen fikk jeg bekreftet at kjenner meg hjemme i psykiatrifaget.

Smågruppeundervisningen trekker hun fram som spesielt lærerik.

-              Vår dyktige smågruppelærer, Theresa Wilberg, var god til å stimulere oss til å ha interessante samtaler. Vi lærte mye fag, men også om oss selv og hverandre – kunnskap som er nyttig å ha med seg uansett hva slags type lege man har lyst til å bli. På den måten skiller psykiatri seg litt fra en del andre fag. Det er ikke sikkert du til enhver tid har nytte av molekylærbiologi, men å kunne noen om relasjoner og kommunikasjon er alltid nyttig, og ikke minst er det fint å kjenne seg selv.

I forbindelse med samarbeidet med Ulberg, hadde Brøsholen mange uformelle samtaler med medstudenter om psykiatriundervisningen.

-              Mange fortalte at de opplevde psykiatriundervisningen som viktig med tanke på hvem man skulle bli som lege, hvordan møte mennesker med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger. Medstudentene trakk fram at det var fint å ha mye tid til den type læring.

For Brøsholens del opplever hun også psykiatri som et intellektuelt svært stimulerende fagfelt.

-              Jeg koste meg virkelig det semesteret. Mitt inntrykk er at de fleste synes det var et fint semester. Det var jo en god start da Jan Ivar Røssberg hadde med skoleboller til alle på introduksjonsdagen. Sånt er fint for sultne studenter.

Smittende engasjement

Mest av alt var det nok likevel det smittende engasjementet til foreleserne og veilederne som hadde betydning for trivselen til Brøsholen og medstudentene.

-              Vi opplevde at underviserne stort sett var genuint interessert i faget sitt. Alle hadde mye erfaring fra klinikken, og kunne dele erfaringer med oss. Jeg husker fremdeles mange av presentasjonene, det vi snakket om og til og med flere av power pointene. Det gjelder ikke alle fag.

En av de få tingene som har bekymret Brøsholen med å velge psykiatri, er om det betyr at man velger bort somatikken.

-              Jeg er glad i somatikk også, men har kommet fram til at å velge psykiatri ikke nødvendigvis betyr at somatikken velges bort. Det er viktig å kunne somatikk med tanke på differensialdiagnoser, og mange med psykisk lidelser har samtidige fysiske helseplager.

Hva som interesserer henne mest innenfor psykiatrifaget, er ikke enkelt å svare på.

-              Jeg synes samtaleterapi virker spennende, kanskje særlig i møtet med barn og unge. Barne- og ungdomspsykiatrien tiltrekker meg også på grunn av alt det tverrfaglige samarbeidet. Og nevropsykiatriske problemstillinger og testing. Og så må man se på sosiale faktorer og biologiske faktorer. Ja, det virker som spennende arbeid, og er nok det som har vakt størst interesse så langt.

Hun kan godt tenke seg å jobbe med barn.

-              Jeg synes det er gøy å jobbe med barn. Å snakke med barn er veldig lærerikt. Jeg opplever at de er ofte mer direkte og har gode svar på ting. I møtet med barn må man ofte være kreativ for å skape gode relasjoner. Det synes jeg er utfordrende på en positiv måte. Når jeg får det til, gir det en skikkelig god mestringsfølelse.

Likevel er det også annet arbeid som frister den engasjerte studenten.

-              Det var spennende å ha praksis i akuttmottaket på Ahus. I løpet av én vakt var det så stor variasjon. Og det å følge pasienten over litt tid og se hvordan de gikk fra å være alvorlig syke med depresjon eller psykose til å bli bedre i løpet av relativt kort tid, var fint. Man får til mye i et akuttmottak og på sengepost. Jeg trivdes godt der også.

Videre planer

Brøsholen konkluderer med at framtida er usikker.

-              Men på en positiv og spennende måte. Jeg ønsker egentlig å gjøre litt forskjellig og å være på mange ulike steder. Kan vi kalle det en dynamisk karriere? Jeg ønsker å få breddekompetanse før jeg snevrer inn og blir spesialist på ett område.

Hun er fast bestemt på at hun ønsker tredelt turnus. I januar skal hun trolig begynne å søke.

-              Hvis jeg ikke får tredelt turnus i første omgang, vil jeg heller vente litt. Jeg er supermotivert for psykiatri, så hvis noen ansetter meg, er de sikret LIS 3 i psykiatri!

Kan hun få med seg samboeren, er hun villig til å flytte på seg, men foreløpig har han jobb i Oslo.

-              Jeg vil ha livet mitt med han, men legger det seg til rette, har vi ingenting imot å flytte. Han er dommerfullmektig i Oslo tingrett for tiden.

At psykiatriske problemstillinger er aktuelt både i psykiatrien og i jusens verden, har de begge oppdaget.

-              Vi har endel kollokvier på kvelden, ja. Det er mye faglig å snakke om.

Fagpratene med samboeren har bidratt til at Brøsholen har utviklet en interesse for rettspsykiatri, og når hun får høre at Npf har et eget utvalg som arrangerer blant annet kveldsmøter, blir hun begeistret.

-              Vi har hørt lite om Norsk psykiatrisk forening på studiet, dessverre. Men dette har jeg lyst til å følge med på!

Videre forskning og utenlandsopphold står også på ønskelisten for framtida. Men hun har ikke behov for alt for klare planer.

-          Mye i livet skjer på grunn av tilfeldigheter vi ikke har kontroll over. Og så leder det ene til det andre. For meg er det spennende og litt av sjarmen med livet. Jeg drømmer imidlertid om et utenlandsopphold i løpet av karrieren, noe som ble forsterket etter mitt opphold ved TU Teaching Hospital i Kathmandu i sommer. Sammen med tre medstudenter og psykiater Suraj Thapa som reiseleder, møtte vi mange dyktige leger og besøkte flere psykiatriske avdelinger. Det var en svært verdifull reise, og jeg var heldig som fikk dele den med Suraj og hans familie. Det ga absolutt mersmak for flere internasjonale opplevelser! 
Reisen til Nepal var i forbindelse med COMENTH prosjektet

Selvivaretakelse og fritid

Brøsholen har alltid vært glad i dans og teater. I oppveksten deltok hun i en rekke musikaler.

-              Det var nok en ungdomsdrøm å bli musikalartist på Broadway.

Nå blir det isteden helsevesenet som får gleden av Brøsholens mange talenter. Men hun har ikke lagt dansen på hylla.

-              Jeg er med i Dancing Doctors. Det er kjempegøy! Der får jeg gleden av å danse med gode venner og sette sammen et show en gang i året. Vi er enn fin gjeng som møtes etter lange studiedager og bare har det moro sammen.

Hun er glad for at musikk- og danseterapi er blitt anerkjent, og kjenner selv sterkt hvor stor betydning bevegelse har for hennes egen psykiske helse.

-              Jeg er glad i å være ute i naturen også, enten det er på jogge- eller skitur. Jeg legger faktisk inn fritidsaktiviteter i kalenderen min: «Tur i skogen», står det. Når det står der, fylles ikke timeplanen opp med andre ting på det tidspunktet jeg har satt av.

Å tilbringe tid med familie og venner er også viktig for Brøsholen. Hun tror at å skape en god balanse mellom studier og fritid allerede nå vil ha betydning for henne når hun skal ut i arbeidslivet.