Å hjelpe folk
Som for mange leger, kom Ole Kristian Sindlands motivasjon for å studere medisin fra et idealistisk ønske om å hjelpe mennesker.
- Som ung var jeg var aktiv innen idrett med fotball, ski og løping. Jeg pådro meg endel skader, og det ble mange møter med helsevesenet. Da jeg var ferdig på videregående skole, så jeg for meg å være en av disse som møter folk som trenger hjelp.
Under studiet syntes han stort sett det var interessant å lese faglitteratur, men å lese forut for eksamen syntes han var mest stress.
- Å bla i nevrologibøker og lese fordi det var spennende, likte jeg veldig godt, men det var akkurat som om det samme stoffet ikke fenget når jeg leste under tidspress. Sånn var det i grunnen under hele studiet, så jeg trivdes helt middels. Jeg hadde sikkert dårlig studieteknikk.
Tidlig i studiet fant han ut at idrettsmedisin ikke var en egen spesialitet, og valg av spesialitet var derfor helt åpent. Psykiatri var en av de første spesialitetene som ble utelukket.
- På den tiden jeg skulle søke turnus, ønsket jeg å bli værende i Bergen.
Tredelt turnus
Sindland fikk tredelt turnustjeneste, og psykiatritjenesten skulle gjennomføres på avdeling for stemningslidelser.
- Jeg var i turnus på den avdelingen jeg er tilbake på nå. Den første dagen jeg var der i turnus, viste en av overlegene meg rundt på avdelingen. Jeg har aldri glemt det han sa til meg. Han sa «Det er kjekt å jobbe her fordi pasientene blir friske». Akkurat da la jeg nok ikke så mye vekt på utsagnet, men jeg har tenkt mye over det i etterkant.
Mange mennesker med alvorlige depresjoner eller maniske psykoser, er svært syke ved innleggelse, men med riktig behandling, blir de aller fleste friske eller mye bedre.
- Når de kommer inn, er de jo i krise. Det er både kjekt og meningsfullt å være den fagpersonen som går sammen med dem gjennom krisen og ut på andre siden. Ikke minst er det fint å møte den friske utgaven av dem på slutten av forløpet.
Opplevelsen av møtene med pasienter fra turnustiden, har blitt med han videre. Uten å fortelle noen detaljer, er han tydelig på at møtene gjorde inntrykk.
- Jeg fikk erfare det som overlegen sa den første dagen. De ble friske. Erfaringene gjorde at jeg gikk fra å ha utelukket psykiatri til å tenke at jeg ønsket å lære mer.
Endring av planer
Selv om tanken på å bli psykiater fremdeles var fjern, ønsket Sindland seg noe mer erfaring med psykiatri.
- Jeg hadde på det tidspunktet begynt å tenke på allmennmedisin, og ett års tjeneste i psykiatri kunne jo bli den nødvendige sidetjenesten. Jeg søkte en jobb i psykiatrien og fikk den, men svarte først nei. Da de var fleksible og lot meg begynne litt senere, bestemte jeg meg for å si ja likevel.
Etter en friperiode, begynte Sindland derfor i psykiatrien. Planen var å være der et halvt år.
- Det var litt tilfeldig at jeg begynte. Men jeg kan ikke si at det har vært tilfeldig at jeg har blitt værende i fagfeltet.
Halvåret ble til lengre tid, og i 2023 var Sindland ferdig spesialist.
- At jeg ble værende, handler om to ting. Det ene er at det er både spennende og givende å jobbe med alvorlig syke og se dem bli friske/friskere. Det andre er LIS-kollegene jeg hadde. Vi opplevde også utdanningsløpet som godt strukturert, vi hadde god ledelse og fikk god oppfølging. Kort oppsummert bidro alle disse faktorene til at det var en god plass å jobbe.
Godt lederskap
Da tida som LIS gikk mot slutten, måtte Sindland igjen tenke over framtida som lege. I Bergen var det - i likhet med mange andre steder i Norge - vanskelig å få tak i psykiatere.
- Ved avdeling for stemningslidelser har det over tid vært et problem med kontinuitet og mye bruk av vikarer. Det har sjefen vår forsøkt å komme bort fra, og han har jobbet systematisk for å rekruttere overleger og skape et godt lag. Jeg vil si at han har lyktes. I dag er vi en gjeng med fem overleger, en psykologspesialist og to psykologer i tillegg til LIS 3 og LIS 1 som roterer til oss flere ganger i året.
De fire sist ansatte overlegene gikk sammen i store deler av LIS-løpet, og er nærere enn kolleger flest.
- Det er fristende å kalle oss en vennegjeng. Om ikke det er helt riktig, er vi i hvert fall en gruppe mennesker som trives veldig godt med å jobbe sammen. Vi snakker mye sammen om betydningen av å være et lag og støtter hverandre når vi jobber med krevende arbeidsoppgaver.
Sindland trives godt på jobb, både med arbeidet og kollegene.
- Jeg vet at dersom vi møter krevende saker eller står i vanskelige situasjoner, så har jeg kollegaer jeg kan stole på. Det gir en stor trygghet i hverdagen. Det er enkelt å diskutere faglige spørsmål.
Framtida
Sindland trives med klinisk arbeid, og tenker at han kunne fortsatt med det han gjør nå bestandig.
- Ja, jeg trives veldig godt, det er det ingen tvil om. Samtidig kjenner jeg meg selv så godt at jeg vet at jeg kan bli rastløs hvis jeg ikke får nye utfordringer.
Ved siden av pc´en ligger en papirutskrift av en artikkel om katatoni.
- Akkurat nå holder jeg på å forberede internundervisning om katatoni. Katatoni er en fascinerende tilstand på så mange måter. Visste du at katatoni først ble beskrevet i 1874 av en Karl Kahlbaum? Kraepelin inkluderte tilstanden som en underkategori av det som senere ble kjent som schizofreni, og der har den blitt værende omtrent til våre dager. Nå snakkes det imidlertid mer om katatoni igjen, og tilstanden er tema på årets Gardermoenkurs. Her hos oss gjør vi Lorazepam challenge test når vi har pasienter med katatoni, og det har vært fascinerende å se hvor godt noen av pasientene responderer.
Lorazepam-utfordringstesten (LCT) brukes ofte for å bekrefte diagnosen hos pasienter hvor det foreligger mistanke om katatoni. I testen gis en (eller to) doser på 1–2 mg lorazepam intravenøst, og pasienten vurderes etter 5 minutter for respons (1,2).
- Når jeg kommer over slike temaer, blir jeg veldig interessert og får lyst til å finne ut mer. Jeg kan ikke huske at katatoni ble nevnt i løpet av LIS-utdanningen.
Nysgjerrighet og forebygging av rastløshet gjør at Sindland planlegger å skaffe seg flere bein å stå på i framtida. Han har også erfaring for at det er viktig for han å utfordre seg selv.
- Jeg har et ønske om å forske. Forskning er et fint supplement til klinisk arbeid. Og det må bli forskning som tar for seg alvorlige psykiske lidelser og metabolske forstyrrelser, tror jeg.
En liten tilknytning til forskningsgruppa BPRG – Bergen Psychosis Reseach Group, ledet av professor Erik Johnsen, har han allerede.
- Vi er heldige i Bergen. Det er en utrolig fin forskningsgruppe med svært dyktige personer.
Relasjoner og mening
I en tid hvor det snakkes mye om unge legers arbeidsforhold, tror Sindland nøkkelen til et godt legeliv er den rette balansen mellom jobb og fritid.
- Jeg liker egentlig ikke ordet «balanse», for det sier så lite. For min del er det viktig å ha en meningsfull jobb med spennende arbeidsoppgaver, men jeg ønsker også å ha tid til venner og familie. Jeg trenger å oppleve at det stilles krav til meg på jobb, men det er viktig at kravene ikke overstiger mestringsevnen min for ofte. Jeg liker å bli utfordret og å strekke meg, men jeg må også få anerkjennelse for at jeg klarer å utføre jobben min. Det tror jeg gjelder de fleste av oss.
For egen del gjør tilstedeværelse her og nå at jobb ikke legger beslag på for mye tid og krefter utenom.
- I det øyeblikket jeg går over til å gjøre noe annet, enten det er å være sammen med venner og familie, eller det er å være på tur eller drive med musikk, går jeg over til å være i dét. Da kobler jeg om. Men det er klart det hender det dukker opp tanker omkring pasienter eller situasjoner også utenfor arbeidstid. Jeg ville synes det var rart hvis det ikke gjorde det. Men det plager meg stort sett ikke. Jeg tenker det er en del av det å være menneske å kunne kjenne på en klump i magen fordi en pasient har det spesielt vanskelig.
Gode relasjoner til kolleger, venner og familie avgjørende for at Sindland skal ha gode hverdager.
- Jeg skal ikke bagatellisere de utfordringene vi opplever på jobb. Å skrive ut en pasient som skal ut, men hvor det kan være en krevende prosess, er betydelig lettere å stå i dersom en kollega bli med på samtalen og man skriver epikrisen i fellesskap. For meg er det en trygghet av vi som jobber sammen stiller opp for hverandre når det trengs. Det er gjerne hver sin gang. Å vite det gjør at det går fint å gå på jobb selv de dagene vanskelige arbeidsoppgaver venter.
Det hender arbeidsdagene blir lange og at Sindland må jobber ut over vanlig arbeidstid for å skrive ferdig vedtak eller gjennomføre samtaler med pårørende.
- Sånn er det av og til. Og det er vondt å erfare at vår kunnskap og behandlingstilbud ikke alltid strekker til slik at vi kan hjelpe slik vi ønsker. Vi kommer til kort. Da er det sammen med kolleger det blir mulig å finne ut av situasjonene.
Sindland bruker kollegabegrepet i vid forstand. Han setter pris på det flerfaglige samarbeidet i psykisk helsevern.
- Jeg synes det er viktig at vi er vennlige, hyggelig og omsorgsfulle mot hverandre. Vi som er psykiatere blir ofte fagledere, men pasientbehandlingen i døgnavdelinger skjer vel så mye gjennom miljøpersonalets og sykepleiernes døgnkontinuerlige tilstedeværelse som i samtaler og medikamentell behandling som vi står for. Forholdet til de andre i det flerfaglige fellesskapet er viktig. Det er sammen vi hjelper pasientene gjennom krisen og fram til bedring.
Sindlands erfaring er at det ofte er overlegen som tar den faglige ledelsen i teamet omkring pasienten, men planene for hva pasienten trenger og hvordan behandlingen skal gjennomføres må utformes i fellesskap.
- Jeg har stor respekt for den viktige jobben miljøpersonalet gjør. De står ofte i tøffe situasjoner, og det er viktig at jeg backer dem. De må kunne stole på meg og jeg på dem.
Når Sindland veileder LIS, etterspør han alltid hva de har drøftet med sykepleieren som var med i samtalen. Hvis de har kommet til han uten å snakke med sykepleieren først, sender han dem tilbake.
- Mange sykepleiere har lang erfaring og mye kompetanse. De ser kanskje andre ting i samtalen enn det LIS´en gjør. For å få et best mulig bilde av pasienten og utfordringene, er det viktig å samle observasjoner og snakke sammen.
Ofte er det overlegen som tar de endelige beslutningene.
- Men når beslutninger tas på grunnlag av innspill fra alle i teamet og gode diskusjoner, opplever jeg sjelden at det oppstår konflikter.
Referanser:
1. Bush G, Fink M, Petrides G, et al. (1996b) Catatonia: II—Treatment with Lorazepam and electroconvulsive therapy. Acta Psychiatrica Scandinavica 93: 137–143.
2. Fink M, Shorter E, Taylor MA (2010) Catatonia is not schizophrenia: Kraepelin’s error and the need to recognize catatonia as an independent syndrome in medical nomenclature. Schizophrenia Bulletin 36: 314–320