Generasjon Z
Christina Louise Lindhardt, associate professor og modulansvarlig for medicinsk kommunikation fra Center for forskning i Pasientkommunikation ved Syddansk Universitet, og lege og ph.d.-stipendiat Nicolai Gundtoft Uhrenholt opplever at du må jobbe annerledes i dag enn tidligere for å nå dem som studerer medisin.
- Vi opplever at studentene i mindre grad enn før kommer fysisk til undervisning. Mange sitter hjemme og laster ned digitale forelesninger fra Harvard og Yale isteden, forteller Lindhardt.
Christina Louise Lindhardt. Foto: Privat.
Sammen med den norske legen Trygve Skonnord, førsteamanuensis ved Institutt for allmennmedisin, er Lindhardt i gang med å planlegge en studie for å undersøke hvorfor studentene ikke møter fysisk.
- Vi trenger kunnskap for å optimalisere pedagogikk og didaktikk, mener hun.
Hun erfarer at unge studenter i dag ønsker seg en oppskrift, eller en fasit med to streker under svaret, og at de har en sårbarhet som gjør at de plages av usikkerhet i større grad enn før.
- Hvis det er sånn, må vi legge opp til en annen type veiledning gjennom studiet. Trygve Skonnord og jeg er i en tidlig fase ennå, men det blir spennende å se hva vi finner, legger hun til.
De tror også begge at det i dag er stor variasjon blant dem som søker seg til medisinstudiet.
- Vi tror at flere har bagasje med seg som kan gjøre dem sårbare i møte med utfordringene i den kliniske delen av studiet.
Psykiatriundervisning
Lindhardt og Uhrenholt møttes mer eller mindre tilfeldig, og Lindhardt grep sjansen til å knytte til seg en lege fra psykiatrien.
- Du synes vel nesten at jeg kidnappet deg, ler Lindhardt.
Lindhardt har gjennom lengre tid hatt et ønske om å implementere kommunikasjonsundervisningen, som hennes avdeling har ansvaret for, tettere inn i psykiatriundervisningen. Ved universitetet er det stort sett ph.d.-stipendiater som står for forelesningene, og de har ikke alltid klinisk erfaring. Det har Uhrenholt. Han har vært ansatt i psykiatrien i fem år, og planlegger psykiatrispesialisering når hans ph.d. avsluttes til våren.
- Vi har vanligvis en forelesning før studentene er i grupper for TBL (team based learning). For å få mere autentiske diskusjoner, tror jeg det er viktig med en kliniker som innleder, en som kan mer om faget, sier Lindhardt.
Nå har de lagt opp til en ny måte å undervise på som de begge er fornøyde med.
- Vi gleder oss til å gi undervisningen til det første studentkullet. Vi har fått tilknyttet to spesialleger i psykiatri til TBL og vi gleder oss til at arbeide videre med «Blended Learning».
TBL står for teambasert læring.
De danske underviserne opplever at dagens studenter har andre behov enn tidligere studenter.
- De kan og vil mye, men ønsker undervisning på andre måter, mener Uhrenholt. Blir undervisningen for gammeldags, tar de opp mobiltelefonen og driver med alt mulig annet. Skal vi engasjere studentene, må vi tenke nytt. Vi får dem ikke til å lese et A4 ark med informasjon eller lytte til en times podcast. En film på tre minutter treffer på en helt annen måte.
Nicolai Gundtoft Uhrenholt. Foto: Privat
Introduksjonsfilmen
Lindhardt og Uhrenholt har forsøkt å lage en film som er så generell at den kan bruke også andre steder. De har, av praktiske hensyn, valgt å gjøre opptaket på den avdelingen som Uhrenholt kjenner best.
- Filmcrewet er ansatt på universitetet, så kostnadene har vært lave. Alle har kunnet gjøre arbeidet innenfor vanlig arbeidstid, forteller Lindhardt.
Uhrenholt har gjort arbeidet som en del av sitt ph.d.-arbeid.
- Jeg brukte tid på forberedelse og skriving av manus. Filmteamet var med på besøk en dag før opptak for å planlegge. Selve opptaket var unnagjort på fire timer. Totalt brukte jeg vel mellom én og to arbeidsdager.
De håper begge at filmen kan bidra til at medisinstudenter får et bedre inntrykk av psykiatrien og er bedre forberedt før praksis. https://media.sdu.dk/media/Klinikophold+i+psykiatrien/0_hdavlyhm
- Vi tror at mange medisinstudenter er spesielt urolige for psykiatripraksis. Da skal de «lukkes inn» i en verden som for mange er helt ukjent.
I Danmark er det i likhet med i Norge rekrutteringsproblemer til fagfeltet psykiatri.
- Det er bekymringsfullt at så få vil bli psykiateren. Faktisk er mange positive ve studiestart, men interessen synker i løpet av studiet, forteller Uhrenholt.
Årsakene er sammensatte, tror de begge.
- Arbeidsforholdene er blitt verre ved at det er høyere stress og mindre penger. Jeg tror også at negative medieoppslag bidrar til å skremme studentene bort fra faget. At psykiatere har blitt drept av mennesker med tidligere kontakt med psykiatrien virker naturlig nok skremmende. En annen ting er at psykiatriundervisningen kommer så sent i studiet at mange nok har bestemt seg for en annen spesialitet før de kommer dit.
Uhrenholt tror det bli viktig å synliggjøre det som er bra med å jobbe i psykiatrien. Den måten man bruker seg selv på, og samarbeidet med andre faggrupper er helt spesielt i psykaitrien, og det synes han det snakkes for lite om.
- Det er et enormt meningsfullt arbeid og faget er svært interessant, så vi må løfte fram de gode historiene, sier Uhrenholt.
Compassionsykehus
I den danske byen Esbjerg, tar de imot 30 medisinstudenter. Undervisninger er tettere knyttet til klinikken enn ved de andre universitetene.
- Klinikken i Esbjerg kalles Compassionsykehuset. Studentene får mye tettere oppfølging. Vi er spente på om denne modellen kan bidra til at studentene erfarer psykiatrien på en bedre måte, forteller Lindhardt.
De har begge erfart at medisinstudenter brukes som fastvakter i forbindelse med belteleggingssituasjoner, og de tror at slike erfaringer kan ha en negativ innvirkning på studentenes opplevelse av psykiatrien.
- Å bli satt til å følge opp svært dårlig pasienter uten å ha gjennomgått noen form for opplæring gir et dårlig førsteinntrykk av faget. Vi planlegger å se nærmere på muligheten for å gi en type opplæring før de utsettes for slike oppgaver.
Hva synes to norske medisinstudenter om filmen
Medisinstudentene Pernille Brøsholen og Fridtjof Christensen Garmannslund tar begge for tiden 11.semester ved Universitetet i Oslo. De blir ferdige cand.med. sommeren 2025, og har psykiatriterminen bak seg.
De har sett den danske filmen.
- Jeg synes det var en fin og informativ film, og tror det må være positivt å få en slik innføring før man skal ut i praksis, sier Brøsholen.
Pernille Brøsholen. Foto: Kamilla Emilie S. Köller
Garmannslund er enig, og tror en film på noen minutter fungerer bedre enn tekst på for eksempel et power point lysbilde.
- En film kan tilby mye informasjon på kort tid. Det var flere ting i den filmen som ikke alle er klar over før de skal ut i praksis. Dette med alarm, for eksempel, og at man som student ikke skal delta aktivt i konfliktsituasjoner. Slike ting kan være nyttig å få tydelig avklart på forhånd. Jeg tror mange vil kjenne større trygghet i praksis ved å få så tydelig informasjon om dette, særlig hvis de skal være i sikkerhets, psykose- ellet akuttavdelinger, sier han.
Han tror også det er viktig å formidle at vold og utagering forekommer sjelden.
- Det er jo et veldig lite antall pasienter som utøver vold. Hvis man ikke er klar over det, kan de være unødvendig engstelige før praksis. Jeg tror også det er viktig å formidle at man ser pasienter i et øyeblikksbilde inne i en avdeling – man møter folk som er på sitt aller sykeste. Få er i aktiv psykose hele tiden, og mange fungerer godt i samfunnet utenom innleggelsene.
Brøsholen kjenner til studenter som har gruet seg til psykiatripraksis, og tror i likhet med sin medstudent at det kan virke betryggende med økt kunnskap i forkant.
- Noen studenter kan jo ha egne erfaringer med psykisk lidelse i familien, mens andre kan ha opplevd vold i nære relasjoner. Med den type erfaring, er man kanskje spesielt på vakt?
Garmannslund mener det er viktig med en god balanse i informasjonen.
- Det er veldig nyttig å snakke om alarmer og sikkerhet, men dette må balanseres mot at man ikke skremmer studentene før praksis. Utagering er som oftest en liten del av psykiatrien og stedene man har praksis på, har nøye innlærte rutiner for å håndtere dette.
Fridtjof Christensen Garmannslund. Foto: Privat
Brøsholen liker den praktiske informasjonen i den danske filmen. Imidlertid tror hun den passer best for dem som skal ha praksis i akuttmottak.
- Blant oss som studerer i Oslo, er det stor variasjon i praksisplasser. Noen er på poliklinikk eller i FACT-team, og noen plasseres i akuttmottak. I en film blir det viktig å informere om forskjellene og hva studentene kan forvente ulike steder, mener hun.
Begge Oslostudentene tror at mange av deres medstudenter er uten erfaring med psykaitri før de skal ut i praksis.
- Vi møter jo mange pasienter gjennom studiet, og kommunikasjon og relasjon er viktig i møtene med alle pasienter. Men det er litt annerledes i en psykiatrisk kontekst. Utfordringene man kan møte på kan være ulike, sier Brøsholen.
Forberedelsene i Oslo per idag
Garmannslund og Brøsholen synes de ble ganske godt forberedt før psykiatripraksis av professor Jan Ivar Røssberg, som har ansvaret for psykiatriundervisningen ved Universitetet i Oslo.
- Han hadde introduksjonsforelesninger før praksis. Og jeg tror også de fleste underviserne vi hadde i psykiatriterminen hadde kontakt med klinisk arbeid. Vi møtte få rene forskere, mener Garmannslund.
Det siste er respons på informasjonen fra Danmark om at de fleste som underviser medisinstudenter i psykiatri er ph.d.-studenter, som i mange tilfeller ikke har klinisk erfaring selv.
- Flere av foreleserne våre husker vi i lang tid etterpå fordi de var så engasjerte. Alle vet for eksempel hvem Jan Ivar Røssberg er.
Engasjerte forelesere sprer interesse for faget og motiverer for læring.
- For min del var jeg nok mer enn gjennomsnittlig motivert for faget og forberedt på praksis. Jeg gikk forskerlinjen og hadde et helt år i psykiatrien bak meg før vi kom til psykiatriterminen, men jeg vet at mange av mine kullkamerater visste lite om hva de gikk til, forteller Brøsholen, og får støtte fra Garmannslund.
Hun tror at de som hadde praksis på poliklinikk kanskje var bedre forberedt på hva de kunne forvente, sammenlignet med dem som skulle til FACT og mottak. Selv opplevde hun å ikke være helt forberedt på noen områder.
- Jeg var nok ikke helt forberedt på utfordringer knyttet til språk, som for eksempel bruk av tolk i den akuttpsykiatriske konteksten. Selv om vi var forberedt på mange områder tror jeg også at teamarbeidet og tverrfagligheten var nytt for flere. I psykiatrien jobber man jo veldig tverrfaglig, hvor man har mye å lære fra alle involverte fagpersoner – noe som gjør feltet svært engasjerende!
Garmannslund var veldig fornøyd med sin praksis på Lovisenberg. Han var på en akutt sengepost, og fikk følge pasientene over noe tid.
- Jeg trivdes så godt at jeg begynte å jobbe der etter praksis. Først som miljøterapeut, og senere da jeg fikk midlertidig lisens. Jeg tenker også å jobbe på avdelingen til sommeren frem til jeg får LIS-1.
Han opplevde at det å være student sammen med erfarne og trygge kolleger var svært givende.
- Jeg vet at det er varierende hvor mye mine medstudenter fikk lov til å gjøre i praksis. For min del fikk jeg være med på mye, og fikk også snakke med pasienter på egen hånd og skrive forløpsnotater. Jeg tror at erfarne psykiatere i større grad tør å slippe studentene til og la oss prøve oss.
I Danmark har Uhrenholt erfart at interessen for psykiatri synker gjennom studiet. Brøsholen har andre erfaringer fra Norge.
- Jeg bisto Randi Ulberg i å evaluere undervisningen i barne- og ungdomspsykiatri. Fra flere uformelle samtaler med medstudenter, skjønte jeg at mange i utgangpunktet var noe skeptiske til psykiatri, men opplevde en økt interesse for faget etter undervisningen det semesteret. Jeg synes også at oppmøtet på forelesninger i psykiatriterminen var bra. De psykiaterne som underviser er veldig engasjerte, og det smitter over på oss.
Framtida
Garmannslund og Brøsholen har begge planer om å bli psykiatere. De vet at faget sliter med rekruttering, og har flere tanker om hva som kan bidra til å snu den negative utviklingen.
- En slik video som vi har snakket om, kan kanskje også virke rekrutterende, tror Brøsholen, men har større tro på å lage flere små filmer.
- Jeg tror det er viktig å vise fram bredden i faget. Og hvem er bedre til å inspirere kommende leger enn engasjerte fagpersoner? Hvis man kunne få til å lage mange små treminutters filmer fra ulike steder, tror jeg det hadde vært fint fortsetter hun.
Hun ser for seg at eksempler fra virkeligheten har spesielt stor betydning for dem som ikke har vært helt fornøyd med praksis.
- I og med at praksis er fordelt på så mange steder og så mange ulike virksomheter, vil det jo være studenter som har vært uheldige. Hvis du er en som liker høyt tempo og action, men har vært på en poliklinikk med samtaler du i liten grad har blitt involvert i, vet du jo ikke at du kanskje ville trives kjempegodt på en akuttavdeling eller mottakspost.
Filmene kan ha et større publikum enn studenter.
- LIS 1 og de som venter på turnus ville jo kunne bli inspirert ved å se hvor mange muligheter som finnes, tror hun.
Lars Lien, leder i Norsk psykiatrisk forening, synes det høres spennende ut med muligheten for å forberede studenter gjennom film, og er positiv til å se nærmere på et likende prosjekt i Norge.
Engasjerte kolleger inspirerer
Å møte psykiatere med erfaring som har et faglig sterkt engasjement, tror Brøsholen er svært rekrutterende.
- En jeg kjenner jobber på Bærum sykehus. PÅ introdagene for LIS1 i Vestre Viken hadde de en psykiater fra Blakstad som foreleste for dem. Han hadde startet med å spørre hvor mange som kunne tenke seg å bli psykiater. Kun noen få rakte hånda i været. Etter foredraget, gjentok han spørsmålet, og da var det betydelig flere som rakte hånden i været.
Garmannslund tror at manglende kunnskap om hva det betyr å jobbe som psykiater, gjør at medstudenter velger det bort.
- En venn av meg synes psykiatri er interessant, men sier at han ikke orker å jobbe med folk som ikke blir bedre. Det er jo en myte at mennesker som behandles i psykisk helsevern ikke blir dét. Flertallet blir mye bedre, og mange blir også helt friske. Vi må vise fram denne delen av faget, og spre behandlingsoptimisme. Å jobbe som psykiater er veldig meningsfullt.
Han ønsker også å løfte fram at arbeidsvilkårene ofte er bedre i psykiatrien enn mange steder i somatikken, selv om arbeidsmengden er stor også der.
- Det er ikke hele tiden «liv og død». Man har ofte tid til å tenke og diskutere med andre. Min opplevelse er at det er det bedre arbeidsforhold i psykiatrien enn mange steder i somatikken. I tillegg er det gode ordninger for veiledning. Der tror jeg ikke så mange andre fag kan måle seg.