Fortelling fra en helsetjeneste på ville veier
“Maks to minutter per pasient” er en bok som tar oppgjør med tidspresset og produksjonskravet i vårt helsevesen. Forfatteren viser hvor galt det kan gå når det ikke lenger er plass til den gode lege-pasient samtalen.
Bokens hovedperson, Hans, er lege. Han er blitt sendt av sin arbeidsgiver til et treningsopphold i fire uker på Topplegesenteret for å bli Topplege. Hensikten med Topplegesenteret er å utdanne langt mer effektive leger for å få ned utgiftene i helsevesenet eller Sunnhetstjenesten, som det kalles i boken. Handlingen er lagt frem i tid, til året 2033.
Oppholdet ved Topplegesenteret beskrives som en skremmende opplevelse hvor deltakerne er underlagt et strengt regime. De blir bevoktet, nøye observert og evaluert. Kritiske kommentarer fra deltakerne blir ikke akseptert. De lever under en konstant trussel om ikke å bli godkjent som Topplege. Budskapet de skal lære seg, kommer direkte til uttrykk fra Topplegesenterets direktør: «Pasientene skal alltid villig gjøre som dere befaler dem, gjennomføre behandlingen slik som dere bestemmer det, og komme seg på røde rappen tilbake i jobb.»
Hovedpersonen deler rom med Jonathan, som er psykiater. Hans møter i tillegg en tidligere studievenninne, Linda, og det utvikler seg et romantisk forhold mellom Hans og Linda. Disse tre blir gjennom boken sammensvorne i et opprør mot hele ideen om Topplegesenteret. Den uhyggelige stemningen forsterkes av at en tidligere kursdeltaker har dødd under uklare omstendigheter ved Topplegesenteret, og de tre sammensvorne tar på seg oppgaven å finne dødsårsaken.
Spenningen i boken bygger seg opp mot slutten der vi får vite om og hvordan de tre ev. vil gjøre opprør mot Topplegesenteret.
Kravet om effektivisering og økt produktivitet i helsevesenet er velkjent. Forfatteren har laget en skremmende fremtidsvisjon. Helsepersonell vil likevel kunne kjenne seg igjen i opplevelsen av tidspress og produksjonskrav. Spørsmålet er om boken er tjent med å være skrevet som en fiksjon. Jeg vil tro at eksemplene er mange nok om det samme temaet fra vår egen tid. Ved å bruke et fiktivt og skremmende Topplegesenter som bilde på vår utdanning av leger, er det en fare for at kritikken ikke når frem til de som antakelig forfatteren har ønsket å vekke.
Boken er skrevet i et lettfattelig språk. Forfatterens varme omtanke og kjærlige blikk på sine kollegaer kommer tydelig frem. Det er heller ikke vanskelig å få øye på forfatterens bakgrunn som psykoanalytiker.
Jeg vil tro at boken kan være til nytte og inspirasjon for psykiatere og ikke minst for LIS. Dilemmaet mellom tidspress og god pasientbehandling er ikke løst med det første. For egen del savnet jeg pasientstemmen gjennom boken. Den kom heldigvis til syne helt til slutt.
Omtalen er skrevet av Åse Lyngstad, avdelingsoverlege ved Kongsberg DPS, Vestre Viken hf. Foto: Anne Kristine Bergem.
Per Vaglum har tidligere blitt intervjuet av Npf. Det samme har Åse Lyngstad.