Konferanse i Oslo
Dr. Soghoyan var i Oslo for å delta på en konferanse som ble arrangert i samarbeid mellom Norge og Armenia i anledning at det er 110 år siden folkemordet på armenere.
- Selv om det er folkemordet i Armenia som er hovedsaken, er tematikken fornektelse av folkemord dessverre mer generelt viktig. Det er ikke bare et spesifikt folk som er ofre når folkemord og masseutryddelser skjer. Handlingene begås mot hele menneskeheten.
Han er klar på at det er ikke den tyrkiske befolkningen som lever i dag som er ansvarlige for det som skjedde i 1915, men tror det ville vært bra dersom tyrkiske myndigheter anerkjente folkemordet.
- Åpenhet og ærlighet vil gjøre det mulig å gå videre. Så lenge Tyrkia ikke anerkjenner det tidligere styresmakter har foretatt seg, blir det vanskelig å få til et godt samarbeid framover. Selv om Armenia er et lite land i en stor verden, bidrar det at vi snakker om folkemordet på vår befolkning til at hele verden kan forstå konsekvensene av slike handlinger. Vi må dele erfaringene for å hindre at slikt skjer igjen. Konsekvensene er svært, svært alvorlige.
Tittelen på årets seminar var “Understanding Genocide Denial: Insights from the Armenian Genocide 110 Years Later”, og ble gjennomført 30. oktober 2025, kl. 09:00-18:00 i Professorboligen ved Universitetet i Oslo, Karl Johansgate.
Seminaret var støttet av stiftelsen Fritt Ord, Det Armensk Apostoliske Kirkesamfunnet i Norge, Det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo, Holocaustsenteret, the Armenian Genocide Museum-Institute og Promise Armenian Institute ved Universitetet i California, Los Angeles.
Blant temaene som ble belyst, var «Hva er konsekvensene av benektelse?», «Hva kreves for å oppnå forsoning?»,» Hva betyr den folkerettslige definisjonen av folkemord for å dømme de ansvarlige?», «Hvorfor er erkjennelse fra politiske myndigheter viktig?» og «Hvordan kan vi lære av fortiden for fremtiden?»
Den armenske ambassadøren i Skandinavia ga en velkomsthilsen før armenerne Shabnam Eghbali og Odik Nikgol delte sine personlige historier.
Ann Færden, norsk psykiater, og professorene Armen Soghoyan og Anton Weiss-Wendt var moderatorer for dagen.
På programmet stod: “Denialism and Denial of the Armenian Genocide” ved professor Taner Akçam fra Promise Armenian Institute, UCLA California, «Knowing about genocide. Armenian suffering and epistemic struggles” ved professor Joachim J. Savelsberg fra Universitetet i Minnesota, “The effect of the denial of the Armenian Genocide: Society and individual” ved professor Suren Manukyan fra The Armenian Genocide museum, “The psychological effect of denial of and impunity for human rights violations” ved professor Emeritus Nora Sveaass fra Universitetet i Oslo, “The International Criminal Court vs the acceptance of genocide by governments” ved dr. juris Hanne Sophie Greve, tidligere dommer ved Mennesekrettighetsdomstolen(1998-2004), “Norwegian politics and the Armenian Genocide. How Geopolitics Overrides Principles and Morality” ved historiker Bård Larsen fra Civita, “Genocide prevention via the UN” ved Ellen Emilie Stensrud, det norske Holocaustsenteret, «The reconciliation process when genocide is denied for genocide survivors» ved professor Khachatur Gasparyan, Medical Psychology department, Yerevan State Medical University m.fl. Hele programmet kan leses her.
Folkemordet på armenerne
Folkemordet på armenerne fant sted under Det osmanske riket under første verdenskrig (1915–1923). De osmanske myndighetene, ledet av «Ungtyrkerne», gjennomførte systematiske deportasjoner og massedrap på den armenske befolkningen i Anatolia. Rundt 1 til 1,5 millioner armenere ble drept gjennom massehenrettelser, tvangsmarsjer og sult i ørkenen.
Hendelsen regnes som det første moderne folkemordet og førte til at store deler av den armenske befolkningen ble utslettet eller fordrevet fra sine historiske områder. Tyrkia bestrider fortsatt betegnelsen «folkemord», og over 30 land har fremdeles ikke anerkjent det som et slikt.
Folkemordet har hatt dype og varige spor i den armenske nasjonale identiteten og diasporakulturen, og mange familier bærer fortsatt traumer og minner fra denne perioden.
Stort faglig engasjement
Dr. Soghoyan tror folkemordet i Armenia var bidragende til at han valgte å studere medisin.
- Jeg ville bli kirurg og redde liv, smiler han.
I begynnelsen ble han fascinert av nevrokirurgi.
- Interessen dreide seg deretter mot nevrologi, så nevropsykologi og nevropsykiatri. Til slutt ble det psykiatri.
Interessen ble forsterket gjennom jobben som ekstravakt på psykiatrisk klinikk under studietiden.
- Sykehusene den gangen var gamle og ikke spesielt godt egnet for moderne psykiatrisk behandling. Jeg trivdes likevel godt med å arbeide med pasientene. I tillegg engasjerte jeg meg politisk og i en rekke frivillige organisasjoner.
Nye sykehus har blitt bygget siden 2020, og dr. Soghoyan er glad for at myndighetene nå har valgt å satse på psykisk helse.
- Da jeg var ferdig psykiater, jobbet jeg i en avdeling hvor mennesker var innlagt under tvang.
Hans store engasjement førte til at han raskt fikk lederposisjoner, først i sykehuset og senere i lokalmiljøet der han arbeidet. Han var også aktiv i å knytte armenske psykiatere til WPA (World Psychiatric Association), noe de ble i 1999.
- Jeg har hele tiden har et sterkt engasjement for psykisk helse på et internasjonalt nivå, og har ønsket å være med i WPAs ulike komitéer for å ha påvirkningsmuligheter.
Valgkampene har vært harde, og det har vært mange som ha ønsket å ha de sentrale posisjonene. Noen ganger har han tapt, andre ganger vunnet. Professor Armen Soghoyan er i dag Honorary Member / æresmedlem og har sentrale roller i WPAs struktur — blant annet som Secretary for Scientific Sections. Han var også medlem av WPAs Operational Committee on Finance i tidligere perioder (2005–2011). Dette gjør ham til den mest synlige armenske representanten i WPA-ledelsen de siste årene.
Ansvar og muligheter
Armenia er et lite land (har 5 stemmer) i WPAs styrende organer – «General Assembly». Dr. Soghoyan mener de har påvirkningsmuligheter gjennom sitt engasjement. Når det gjelder Norges engasjement, stiller han seg undrende til det han opplever som svært begrenset aktivitet
- De norske psykiaterne gjør det svært bra i de vitenskapelige sesjonene, og er aktive der, men når det kommer til det fagpolitiske engasjementet i organisasjonen, er dere nærmest fraværende. Hvorfor er det sånn? Burde dere ikke bruke deres ressurser og muligheter til større internasjonal påvirkning?
Han henviser til Fridtjof Nansen, og omtaler han som en "lite introvert filantrop".
- Han tenkte på hele verden! Det burde flere av dere nordmenn gjøre. Dere har gode universiteter, gjør viktig forskning og har mere penger og mye større ressurser enn de fleste andre land i verden. Dere må spre budskapet om fellesskap og medmenneskelighet i verden! Det er viktigere nå en noensinne. Mange av de mest aktive landene tenker bare på makt og ikke på andre. Norge er ikke opptatt av makt på samme måte, og dere kan derfor gjøre mye godt hvis dere bare engasjerer dere litt mer. Sammen kan vi få til endring!
Dr. Soghoyan er glad for samarbeidet med Norge, men ønsker seg enda mer.
- Jeg er klar til å støtte et hvert initiativ fra Norge! Armenia er et lite land uten særlig makt, men vi kjemper for mange viktige saker. Vi ønsker å skape endring i verden. I det politiske klimaet som er i dag, trengs stemmer som snakker om demokrati, fred og fellesskap mer enn noen gang. Vi samarbeider gjerne enda mer med Norge.
Han er bekymret for økningen i forekomst av psykiske lidelser og psykisk uhelse over hele verden. Han tror vi trenger en ny type sivilisasjon for å endre utviklingen.
- De sterkeste landene er klare til å utslette hverandre. Verden er et usikkert sted. Menneskeheten trenger nye regler og en ny ånd skal den psykiske helsen bli bedre. Jeg har ambisjoner om å være med på å gjøre verden til et bedre sted. Hvem skulle være bedre til å påvirke utviklingen i en slik retning en psykiatere og psykologer som kan så mye om menneskenaturen?
WHOs satsing på mental helse er han svært glad for.
- Demokratier kan rakne dersom mennesker blir alvorlig psykisk syke. Stress, depresjon og psykosomatiske lidelser kommer som en følge av belastninger – for eksempel koronapandemien – og kan gjøre at folk bli mere påvirkelige av politikk som tilbyr raske og enkle løsninger. En syk befolkning er en befolkning som ikke er i stand til å ta egne valg. Det er skremmende dersom folk lar valg bli tatt for dem. Vi trenger en psykisk sterk befolkning skal vi ta vare på demokratiet.
Drivkraft
Dr. Soghoyan er lite interessert I å snakke om seg selv. Det er når han snakker om fellesskapet og mulighetene for å endre verden at engasjementet kommer til syne. Han bekrefter likevel at han har noen erfaringer som har gjort han spesielt opptatt av demokrati og fellesskap.
- Erfaringene mine har gjort meg til den jeg er i dag.
Erfaringene han tenker på er blant annet 21 måneder i fengsel. Han trekker fram flere eksempler på mennesker som ikke har respondert bra på motgang, men mener selv han har klart seg bra.
- Jeg brukte tiden godt. Advokaten min sa noe klokt: «du er bare i fengsel hvis du sitter stille. Holder du deg aktiv, blir tiden din». Så jeg brukte månedene i fengsel til å lese. Jeg studerte, leste og økte min forståelse. Jeg kan ting nå jeg ikke ville ha kunnet dersom jeg ikke satt i fengsel. Jeg gjorde månedene til «min tid», og føler selv at jeg kan hjelpe pasientene mine bedre nå enn jeg kunne før.
Han erkjenner at han var en optimistisk person også tidligere, men at tiden i fengsel har bidratt til at han er blitt enda mer positivt innstilt.
- Kanskje forstår jeg pasientene mine bedre nå? Mange har opplevd motgang og store belastninger. Det er lettere å sette seg inn i deres situasjon nå, synes jeg.
Støtte fra familie og venner i inn- og utland var uvurderlig i tiden han satt i fengsel.
- Erfaringene mine med myndighetene og fengselet var belastende, men i samme periode fikk jeg økt tillit til andre mennesker gjennom all støtten jeg mottok. Ingen av mine venner eller familie tok avstand fra meg.
Den norske psykiateren Ann Færden var blant dr. Soghoyans trofaste utenlandske venner.
- Hun sendt meg stadig støtteerklæringer. Det samme gjorde kolleger i WPA. Jeg er veldig stolt av alle gode venner, familie og kolleger. Jeg hadde ikke klart meg uten dem.
Armen Soghoyan tok seg tid til å besøke styremøtet i Npf mot slutten av Norgesoppholdt. F.v. Lars Lien, leder i Norsk psykiatrisk forening og Armen Soghoyan. Foto: Anne Kristine Bergem