Truet til gode resultater
Faren til Svetlana Raknes var militær. Familien bodde først i Tyskland, deretter i Russland før de vendte tilbake til opprinnelseslandet til Raknes´mor, Ukraina. Om det var militær strenghet etter oppvekst i Sovjetunionen som gjorde det, vet hun ikke, men faren pleide å true med at hun ville havne på psykiatrisk sykehus hvis hun ikke gjorde det bra på skolen.
- Jeg husker det som en tilbakevendende trussel fra oppveksten. Jeg var derfor fast bestemt på å gjøre det bra på skolen. Fra Sovjettiden var det slik at man kunne få fritak i skolen fra sitt morsmål, så jeg lærte ikke å snakke og skrive ukrainsk særlig godt. Da tiden kom for å velge utdanningssted, valgte jeg bort lærerskolen fordi undervisningen foregikk på ukrainsk. Det ville vært vanskelig å få toppskår. Så da ble det sykepleiestudier på meg.
Raknes var redd for å ikke gjøre det bra nok, så hun jobbet svært hardt. Arbeidet ga uttelling, og hun fikk beste karakterer i alle fag.
- Etter de tre årene på skolen var det en treårig plikttjeneste på en klinikk. Vi kunne i svært begrenset grad velge selv. Jeg vil si det var valg uten reelle valgmuligheter. Alle klinikkdirektørene – overlegene – kom til skolen. De satt på rekke og rad og kunne velge ut hvem oss av de ville ha. Vi var seks av 90 som hadde «rødt diplom» og skulle «velge» først fordi vi var de flinkeste.
Utvalgt til psykiatri
En av klinikkdirektørene var psykiater. Han fortalte Raknes at han ville at hun skulle komme og jobbe på hans klinikk.
- Min første reaksjon var at jeg ble både lei meg og opprørt. Jeg ba pent om å få komme til en kirurgisk eller medisinsk avdeling isteden. Men klinikkdirektøren stod fast på sitt. Jeg gikk ut av møtet med tårene rennende nedover kinnene.
Raknes var redd da hun møtte opp på akuttpsykiatrisk avdeling for kvinner.
- Jeg oppdaget heldigvis ganske raskt at vilkårene var bedre enn i somatikken. I den gamle strukturen i somatikken var sykepleiere på jobb i ett døgn med fri de neste to. I psykiatrien var det også vakter på et døgn, men man hadde fri i tre dager etterpå. Vi fikk også full pensjon med tanke på mat, og ble hentet og kjørt hjem med buss hver dag. Klinikken lå 17 km ute på landet. Vi fikk også 45 dager ferie hvert år isteden for 30 som de andre fikk. Så det var ganske gode vilkår, heldigvis.
Redselen for psykiatriske avdelinger satt imidlertid fremdeles i, og en vei bort ble å studere medisin.
- Jeg begynte på legestudiet, og ble ferdig i 1999. Først tenkte jeg at jeg ville inn i nevrologien, men det var knyttet en helt spesiell turnustjeneste til det faget, så jeg landet på kardiologi.
Etter turnustjeneste ble spesialistutdanning i kardiolog ble fullført. Deretter førte kjærligheten Raknes til Norge.
Starte fra scratch
I Norge måtte Raknes nærmest begynne på nytt. Hun tok vakter på sykehjem og begynte det møysommelige arbeidet med å få norske godkjenninger.
- Jeg fikk hospiteringsplass på Gjøvik sykehus. En avdelingsoverlege mente jeg kunne komme tilbake til medisinsk avdeling der etter praksis i psykiatri. Jeg tok fagprøver og kom meg til Reinsvoll med lisens. Erfaringen jeg fikk der endret fullstendig mitt syn på psykiatri.
Opplevelsen gjorde at Raknes slo fra seg spesialisering i kardiologi og peilet seg inn mot psykiatri. Da hun flyttet til Bergen, søkte hun LISstilling.
- Jeg havnet altså i psykiatrien til slutt. Men jeg er glad for bakgrunnen min. Å ha jobbet som sykepleier har gitt meg forståelse for sykepleiere, å ha jobbet som pleieassistent på sykehjem har også gikk meg verdifull erfaring, samt at min bakgrunn fra kardiologien gjør at jeg ikke er redd for somatikk.
Nå er ikke Raknes redd for verken somatikk eller psykiatri.
Hentet inn for å bistå
På Haukeland jobbet Raknes først med mennesker med psykoselidelser. Deretter var hun fire år på en nyetablert post hvor det ble arbeidet med rehabilitering av pasienter med alvorlige og kompliserte tilstander. Tett samarbeid med kommunene for å få til gode overføringer til kommunalt nivå var en viktig del av jobben.
Da hun på et tidspunkt fikk ansvaret for en pasient med en veldig alvorlig og langvarig spiseforstyrrelse, måtte hun sette seg inn i spiseforstyrrelsesfeltet.
- Jeg måtte tilegne med endel ny kunnskap da. På det tidspunktet var det urolige tider på den regionale avdelingen for spiseforstyrrelser grunnet stor arbeidsbelastning på personalet, og jeg ble etter hvert spurt om å hjelpe til.
Planen var at Raknes skulle være med på en restart av avdelingen i et halvt år.
- Sammen med ledelsen fant vi ut at det var hensiktsmessig at jeg gikk inn der. Det var i tiden etter pandemien hvor det nærmest kom en bølge av pasienter med anorexi. Personalet var utslitt og mange sluttet.
Nå har hun vært ved avdelingen i 3 år.
- Jeg trives. Min opplevelse er at det mye går bedre her nå, men jeg kjenner at jeg skal være her en stund til for å sørge for at avdelingen blir robust.
Hun er stolt av alt de får til i avdelingen, og det er laget mange gode planer. Særlig er hun glad for formidlingen og opplæringen de bidrar med både regionalt og nasjonalt.
- Vi er fire-fem personer som sitter i arbeidsutvalget i Norsk klinisk nettverk for spiseforstyrrelser (NKNS). Vi jobber med å lage fagdager og har tatt initiativ til landsdekkende webinarer.
De krevende overgangene
Raknes har erfart at kompetansen knyttet til behandling av spiseforstyrrelser er varierende innen psykisk helsevern.
- Jeg tror mange som ikke har tilstrekkelig kompetanse opplever pasientgruppen som ressurskrevende. Pasientene, og ikke minst pårørende, opplever mye frustrasjon. Noe jeg er blitt spesielt opptatt av, er overgangen mellom barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien. Det er et gap der. Selv behandlingsmodellene er helt forskjellige. I BUP brukes ofte familiebasert behandling (FBT), mens i voksenfeltet bruks CBT – E (kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser).
En klinisk ernæringsfysiolog, to psykolog, en sykepleier og Raknes har laget et totrinns opplæringsprogram som de reiser rundt med.
- I psykosefeltet vet man at en psykose utfordrer hele familien og kan rive den i stykker uten tilstrekkelig hjelp og støtte. Spiseforstyrrelser er også svært inngripende for familien. Foreldre kan kjenne på mye skyld og manglende mestring. Ikke få havner i skilsmisse. Søsken kan bli «småspiseforstyrret» av alt som foregår fordi de roper etter oppmerksomhet for egen del. Et barn med en spiseforstyrrelse får ofte mer oppmerksomhet enn friske søsken. Foreldrene er utslitt. Hvis de da overlater barnet/ungdommen sin til en behandler uten kompetanse, blir det ikke bra.
Raknes har erfart at mange pasienter med spiseforstyrrelser er ressurssterke, og at det kan være fort gjort å overvurdere funksjonsnivået.
- Det er uheldig for pasientene hvis de blir møtt med for høye krav når de egentlig er svært syke. Det kan skje dersom man ikke forstår i hvor stor grad sykdommen preger dem.
Ifølge Raknes kan både avdelinger og familier ha høyt nivå av «expressed emotions» (EE) på grunn av konflikter som oppstår når gapet mellom forventinger og funksjonsnivå blir for stort.
- Det er blant annet svært viktig med kunnskap om overføringer. Pasientene trenger tid. Bedring skjer med museskritt, og vi kan ikke være for utålmodige. Økt kunnskap er noe vi satser på. Jeg har stor nytte av erfaringen min fra psykosefeltet i mitt nåværende arbeid.
Selv om hun trives og finner arbeidet svært meningsfullt, frustreres hun over diskrepansen mellom behovet for tilbudet og de ressursene avdelingen råder over.
- Vi har åtte plasser. Det finnes ingen andre spesialiserte senger i Helse Vest. De andre helseregionene har organisert seg annerledes, men sånn er det hos oss. Jeg opplever at belastningen på personalet er høy.
Raknes har erfart at det to ganger har det vært krise i avdelingen med påfølgende behov for å bygge opp fagmiljøet igjen.
- Det tar tid å bygge robuste fagmiljøer.
Selvivaretakelse
Når Raknes får spørsmålet om hva som gir henne påfyll i hverdagslivet, viser hun fram et bilde på mobiltelefonen: Blå farger. En kvinneskikkelse. Fotoet viser et lerret med oljemaling.
- Å male gir påfyll. Jeg går til en privatlærer en gang i uka for å lære. I tillegg liker jeg å brodere.
En periode tok hun også pianoundervisning, men det ble det lite tid til.
- Jeg kunne gjerne hatt mere tid til kreative aktiviteter.
Hver dag står hun opp før klokken fem. Tiden før hun går på jobb brukes til yoga og meditasjon.
- Jeg gjør øvelser hver dag. Slike rutiner hjelper meg til å holde både kropp og hode i balanse. Jeg trenger en robust psyke for å klare jobben min.
Litt av hjertet i Ukraina
Raknes har vært politisk interessert så lenge hun kan huske. Hun husker godt da den «nye» ledelsen i Russland kom til makten, og fulgte oransjerevolusjonen tett.
Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 oppsto etter et presidentvalg preget av omfattende valgfusk til fordel for den pro-russiske kandidaten Viktor Janukovytsj. Den vestlig-orienterte kandidaten Viktor Jusjtsjenko ble forgiftet under valgkampen, noe som økte mistilliten til myndighetene. Store, fredelige protester førte til at valgresultatet ble annullert, og Jusjtsjenko vant den nye valgomgangen. Revolusjonen markerte et folkekrav om demokrati, rettferdighet og økt tilnærming til Europa.
I 2013 startet en ny revolusjon, kjent som Euromajdan eller Verdighetsrevolusjone. Den startet da president Viktor Janukovytsj brått avviste en tilnærmingsavtale med EU til fordel for tettere bånd med Russland. Dette utløste massive protester i Kyiv og andre byer, drevet av ønsket om demokrati, rettsstat og europeisk integrasjon. Etter måneder med økende uro og voldelige sammenstøt, flyktet Janukovytsj fra landet i februar 2014, og en ny pro-europeisk regjering tok over.
- Protestene startet ved mitt universitet, faktisk. Studenter gikk til fots fra Sumy til Kyiv for å markere motstand mot russisk innblanding. Russland forstår ikke at det ukrainske folket ikke vil bli styrt av dem. Folket vil ha bestemmelsesrett og styre landet på sin egen måte.
Fra hun var 25 år gammel, har hun opplevd en eskalering av konfliktnivået. Men hele tiden har hun håpet på fred.
- Da KGB-folkene kom tilbake i regjering i Russland, ble det tydelig at det kom til å bli uro. Jeg har likevel ikke klart annet enn å håpe på at noen skal komme til fornuft. Det har dessverre ikke skjedd.
Morgenen etter den russiske invasjonen i Ukraina, våknet Raknes til nyhetene om at bombingen hadde startet.
- Da resten av familien våknet, fant de meg sittende i trappa. Jeg gråt og gråt. «Nå har det skjedd,» sa jeg. «Nå er det krig». For barna mine, som er født og oppvokst i Norge, er det som skjer i Ukraina ganske fjernt, men for meg er det nært – veldig nært.
Mange av Raknes´ukrainske venner og kolleger ble sykmeldt i dagene etter invasjonen. Selv gikk hun på jobb.
- Jeg var redd jeg skulle kollapse, så jeg trengte noe å holde fast i – jobben. Jeg er litt usikker på hvor god arbeidstaker jeg var de dagene. Jeg hadde en kontinuerlig uvirkelighetsopplevelse.
Raknes´ mor og tante var alene sammen i Sumy da invasjonen kom. Kusinen hadde reist for å hente barna sine hjem.
- Innimellom pasientsamtaler måtte jeg holde meg oppdatert på hva som skjedde i Sumy. De hadde ikke strøm og fikk ikke ladet mobiltelefonene sine. Nabolaget, et område bestående av flere privatboliger 500 meter unna, ble bombet klokken elleve en natt, og 22 mennesker ble drept. Mange av dem var barn. Det kunne likegodt vært vårt hus. Min mor og tante kjente grunnen riste under dem.
Mor ble flyktning
Da russerne flyttet seg til den nordøstlige delen av Ukraina i april, tenkte Raknes at det var en mulighet for moren å reise til Norge.
- «Gjør det du kan for å komme til Norge. Du har ett døgn», sa jeg til min mor. Min kusine var tilbake for å ta vare på min tante.
Raknes beskriver at hun hele tiden har en klump i magen og en klump i halsen.
- Jeg tenker på familien min i Sumy og Kyiv. Men jeg har også familie i Russland. En annen søster av min mor bor der. Nå vil ikke søstrene snakke sammen. Jeg prøver å si at livet er lenger enn krigen, for det er et håp som holder meg oppe. Barna og jobber holder meg også i gang. Jeg kan ikke kollapse.
Raknes´ mor bodde hos Raknes og familien i seks måneder.
- Vi meldte henne som flyktning da hun kom, og fikk anledning til å lage mottak i vårt eget hjem. Etter det første halve året fikk hun egen leilighet av kommunen. Hun er en kvinne som er vant til å klare seg selv, så hun er glad for det.
Raknes og mannen har til sammen fem barn som de tar være på, noen er voksne og flyttet ut, noen bor hjemme. De har også svigermor boende i 1.etasje.
- Det gikk fint i seks måneder, men det er klart det kan bli litt tett å bo så mange sammen.
Balansegangen
Moren er i stadig kontakt med slektningene i Sumy. Selv må Raknes skjerme seg litt.
- Jeg er nødt til å koble ut for å fungere. Jeg kan ikke kjenne på smerten i hjertet kontinuerlig. Hvis jeg gjør det, gråter jeg. Jeg kan rett og slett ikke gråte hele tiden.
Hun sørger også for at nyhetssendinger ikke står på hjemme døgnet rundt. Det gjør hun for å skjerme både seg selv og familien.
- Jeg føler en enorm sorg iblandet hjelpeløshet. Jeg kan ikke gjøre noe her jeg sitter. En stund lurte jeg på om jeg skulle reise tilbake og bli med i militæret. Men mine barn trenger sin mamma. Så jeg har blitt her.
Snart to og et halvt år etter invasjonen, fortviles Raknes stadig over løgner som serveres av Putin og hans medspillere.
- Det gjør noe med meg. Selv om jeg bor i Norge, er Ukraina mitt land. Min mor vokste opp der. Jeg vokste opp der. Og det er fortvilende at det ikke ser ut til å være noen ende på elendighetene. Ingen vet hva de skal gjøre for å få en slutt på krigen. Mange har også investert mye penger i krigsmaskineriet og har trolig ikke noe ønske om at krigen skal slutte. Det er mye penger i krig.
Vil ikke leve med hat
For sin egen del, ønsker ikke Raknes å leve med hat. Tidligere i år reiste hun 10 dager i India sammen med en gruppe mennesker for å oppsøke templer.
- Jeg valgte en gruppe med syv russere. Det var tøft for meg, men sikkert ubehagelig for de russiske deltakerne å være sammen med meg også. Jeg trengte å se ansiktene deres og erfare at de er vanlige mennesker, de også. Reisen var en tung, men viktig prosess for meg. Jeg kom hjem med en litt mindre klump i halsen og i magen. Reisen har hjulpet meg å komme videre i hverdagene.
Raknes feiret bursdagen sin i løpet av turen. Det ble en spesiell feiring.
- De kom med kake til meg. Da jeg blåste ut lysene på kaken, var mitt ønske fred. Vi var mange som gråt. Dagen etter sa en av de russiske kvinnene at det eneste hun ønsket seg var at «Svetlana skal slutte å gråte». Hun gråt selv mens hun sa det. Det er mye smerte på begge sider. Dessverre er det også sterke krefter som jobber for å opprettholde krigen.
Raknes tenker med sorg på at alle ukrainske lærebøker og dokumenter ble brent på bålet for mange år siden.
- Putin lager sin egen sannhet. Det er som å kjempe mot vindmøller. Jeg kjenner det er vanskelig å argumentere mot alle løgnene som spres, for de gjentas og gjentas. Jeg føler meg så maktesløs. Samtidig har erfaringene mine også gjort meg sterk. Min egen reise til Norge var ikke enkel, og det var mye byråkrati. Og jeg er takknemlig over alt jeg har.