Motivasjon for å søke stillingen
Gjennom mange år som leder i Helse Nord-Trøndelag, har Kathinka Meirik mye erfaring med tilsynssaker. Tidligere er det den virksomheten hun har ledet som har vært under tilsyn. Nå skal hun bli den som leder undersøkelser og gir tilbakemeldinger til andre.
- Ønsket om å bidra til den viktige tilsynsfunksjonen som Statsforvalteren har, var min hovedmotivasjon for å søke stillingen. Jeg har selv erfart hvordan tilsyn kan bidra til å utvikle og forbedre helsetjenestene.
Hun går til jobben med stor ydmykhet.
- Jeg vil kalle tilsyn et skarpt våpen. Tilsyn har potensial for å skape store endringer. På den ene siden kan virksomheten få effektiv hjelp til endring, på den andre siden kan tilsyn også påføre individer og virksomheter stor skade blir tilsynet gjennomført på feil måte. Kunsten er å få til den riktige balansen. Det blir et spennende arbeid å gå inn i.
Endrings- kvalitets- og forbedringsarbeid er ikke nytt for Meirik.
- Jeg har jobbet med den type arbeid i mange år, men ser på tilsyn som et for meg foreløpig nytt verktøy. Får jeg/vi til riktig balanse, kan tilsyn være en sterk endringskraft. Jeg har med meg erfaringer fra klinikken om at tilsyn og revisjonsarbeid virkelig kan bidra til å gjøre ting bedre. Å korrigere egen praksis innenfra kan være vanskelig.
Frykt for feil ting
I sitt arbeid i klinikken har hun flere ganger sett hvor redde folk kan bli for tilsynsmyndighetene.
- Jeg husker en sak tidligere her i Helse Nord-Trøndelag. Kolleger gikk rundt og var aktivt redde for lisensene sine. Det var nok mange grunner til at det ble sånn, men det var ingen god situasjon verken for klinikerne eller medarbeiderne fra fylkeslegekontoret.
Meiriks erfaring er at mange er bekymret for helt feil ting.
- Det er riktig å ha respekt for tilsynsmyndighetene, men når ferske klinikere bekymrer seg for å miste lisensen på grunn av faglige feil, har det sjelden rot i virkeligheten. Klinikere vurderes basert på erfaring og kompetanse, og en LIS vil selvsagt vurderes helt annerledes enn en avdelingsoverlege. Det som er kritikkverdig, er når folk tusker med penger, ruser seg på jobb eller har omgang med pasienter. Jeg overraskes av og til over at fagpersoner ikke forstår at den type atferd er problematisk.
Brudd på taushetsplikten forekommer også i blant, selv om helsepersonells bevissthet omkring taushetsplikt stort sett er svært høy.
- Også de «mindre» grenseoverskridelsene må vi være nøye med. Helsepersonell som plutselig leser i faglig spennende journaler som de ikke har noe med, for eksempel. Dialogen om grenser må holdes i gang kontinuerlig. Det trengs høy bevissthet hele tiden. Sånne typer feil vurderes av tilsynsmyndigheten som mye mer alvorlig enn om man glemmer en av syv hundre ting på en travel vakt.
Kritisk til egen praksis
Meirik satt i flere år i Spesialitetskomiteen i psykiatri, og har vært på en rekke virksomhetsbesøk.
- Det var interessant arbeid. Vi så hvor store kulturforskjellene er mellom ulike sykehus. Slik jeg ser det er det å være kritisk til egen praksis en ønsket holdning og noe som gjør at folk hele tiden leter etter forbedringsmuligheter. Som fylkeslege håper jeg å kunne bidra til at flere virksomheter utvikler den type kultur.
Særlig er hun opptatt av at virksomheter må ha gode systemer som kan fange opp mulig svikt på et tidlig tidspunkt.
- Helsevesenet er en risikovirksomhet. Vi trenger gode internkontrollsystemer. Jeg har hatt stor nytte av å delta i internrevisjoner, og unner egentlig alle kolleger å delta i internkontroll for å få den erfaringen. Det er veldig lærerikt.
Hun er derimot ikke imponert over virksomheters evne til å lære av feil.
- Det ser ut som det er vanskelig å lære av andres feil. Kanskje puster man bare lettet ut over ikke å være den som har gjort noe galt istedenfor å benytte anledningen til å endre egen praksis? Når det er sagt, det er vanskelig å lære av egne feil også. Da jeg satt i HNTs kvalitets-og pasientsikkerhetsutvalg, så vi dessverre samme typer saker komme tilbake igjen og igjen.
Muntlig rapport til alle
En tidligere tilsynssak som ligger tilbake i tid, gjorde inntrykk på Meirik.
- En innlagt pasient, som selv var helsepersonell, sendte inn en klage på at rapporter på alle pasienter ble gitt muntlig til alle på vakt om morgenen. Pasienten mente at for mye informasjon ble delt uten av det var nødvendig, og at det kunne oppfattes som brudd på taushetsplikten. Pasienten ble møtt med «det er praktisk at alle vet det og det om deg», hvorpå pasienten repliserte med «men dersom jeg henvender meg til noen, får jeg alltid beskjed om å snakke med min faste kontakt uansett, så hvorfor trenger de andre å vite?». Pasienten hadde et svært godt poeng, og saken endte med at daværende fylkeslege ba oss om å endre praksis. Vi diskuterte grundig hva alle ansatte egentlig hadde behov for å vite om alle pasientene, og da kokte egentlig ned til allergier, utgangsstatus og voldsrisiko.
Tilbakemeldingen fra fylkeslegen var tydelig, og noen fikk også en advarsel, som på det tidspunktet var en aktuell reaksjon.
- Jeg klarte likevel ikke å endre praksis til tross for den klare tilbakemeldingen. De muntlige rapportene fortsatte. Men pasienten hadde helt rett.
Den nye jobben
Meirik er glad for at avtalen om den nye jobben endelig er landet. Det har vært en lang prosess.
- Søknadsfristen var i slutten av januar, så det har tatt tid.
Hun er for tiden i overlegepermisjon fram til ferien, og begynner som fylkeslege i begynnelsen av august.
- Det passer bra med permisjon og ferie nå. Det er vanskelig å ha med hodet hundre prosent i den gamle jobben når jeg er på vei inn i en ny.
Det var åtte søkere til stillingen, og syv som ble med på den offentlige søkerlisten.
Meirik kjenner til alle de assisterende fylkeslegene, og vet også om mange av de andre ansatte gjennom tidligere møter i forbindelse med tilsynssaker. Statsforvalterkontoret i Trøndelag er delt mellom i Steinkjer og Trondheim. Det blir Steinkjer som blir Meiriks faste arbeidsplass.
- Det blir der kontoret mitt er. Når jeg er i Trondheim, blir det på lånekontor. Jeg har hørt at de ansatte bruker endel hjemmekontor, men hvert av stedene har imidlertid minst en obligatorisk kontordag hver uke, så da får jeg mulighet til å bli kjent med alle mine nye kolleger. Jeg ser fram til å prate med hver enkelt. Jeg har inntrykk av at det er mange flinke folk der. De har et godt omdømme som dyktige og dedikerte.
Noen arbeidsoppgaver kan Meirik sannsynligvis også selv gjøre fra hjemmekontor, ellers ser hun for seg at hun kommer til å bruke mye tid ute i kommunene.
Tilsyn med kolleger
Meirik er ikke bekymret over å skulle ha en ny rolle overfor kolleger.
- Jeg tror det skal gå greit. Fra tidligere vet jeg at fylkeslegen leverer gode og velbegrunnede saker, og at forståelse av kontekst står sentralt. Min erfaring er at fylkeslegen er god til å skille mellom systemansvar og individansvar. Et slikt arbeid vil jeg videreføre. Min ambisjon er å bidra til å finne det som virksomhetene ikke selv har funnet. Jeg husker en tilsynssak som gjaldt en pasient som ble vurdert på vakt og hvor det ikke ble laget en ordentlig oppfølgingsplan. At vakthavende gikk ut i ferie dagen etter utskrivelsen var trolig en viktig årsak til dette, da praksisen hos oss var at vakthavende gjerne selv tok første oppfølgingstime Det er selvsagt vanskelig når en går ut i ferie! Og veldig enkelt å planlegge annerledes når en først er bevisst denne risikoen. Prosessen var konstruktiv.
Når hun ser tilbake på sine år i ledelse, er det de sakene hun ikke tok tak i tidlig nok, hun angrer mest på.
- Mange ledere med meg ønsker nok i det lengste å tro at ting skal gå seg til. Men å være «snill» på den måten kan føre til ugreie hendelser for pasientene. Jeg tenker det er endel saker jeg skulle ha tatt tak i tidligere.
Hun tror også at erfaringene med den såkalte Frostasaken har gjort at også fylkeslegen har fått økt oppmerksomhet om tidlig intervensjon. Den tidligere fylkeslegen i Trøndelag har offentlig beklaget at de ikke klarte å fange opp saken tidligere.
- Noe av problemet er nok at saksmengden er så stor at alvorlige saker kan drukne litt i mengden. Kapasiteten og ressursene står ikke i forhold til oppgavene. Jeg håper å kunne fortsette arbeidet med å øke effektiviteten i saksbehandlingen. Å fange opp de virkelig alvorlige sakene er helt avgjørende. Jeg vet at de nå har begynt å sende flere mindre alvorlige saker tilbake til virksomheten med beskjed om å rydde opp lokalt, f.eks. med å invitere pasient til samtale m.m.
Dobbeltspesialist
I fjor sommer ble Meirik spesialist i samfunnsmedisin. Spesialist i psykiatri ble hun i 2008.
- Samfunnsmedisinløpet tok lengre tid enn planlagt. Både innføringen av Helseplattformen med flere utsettelser og pandemien gjorde at jeg ble forsinket med tanke på de nødvendige kursene. Men jeg vil virkelig reklamere for spesialiteten!
Hun opplevde utdanningsløpet som svært relevant, og satte spesielt pris på veiledningsgruppene.
- Jeg fikk være i gruppe med mange kommuneleger i opptaksområdet, og vi hadde mange spennende og utviklende samtaler.
De fleste kursene var også interessante.
- Det meste var ikke vanskelig å sette inn i en relevant kontekst som leder i psykisk helsevern. Miljørettet helsevern og inneklima var vel de temaene som var lengst fra hverdagen min. Men det gikk greit å skrive oppgave om inneklima i skole og barnehage også. Jeg måtte også friske opp gammel kunnskap om Listeria, ler hun.
Global helse var også et sentralt tema i kursene.
- Vi har vært lite opptatt av det i psykisk helse – med noen særs hederlige unntak! Det var ordentlig lærerikt å friske opp internasjonalt engasjement. Det samme gjald klima. Nå i overlegepermisjonen tar jeg faktisk et nettkurs på Harvard om helse og miljø. Det er bekymringsfullt at vår pasientgruppe, mennesker med alvorlige psykiske lidelser, også kommer dårligst ut når det gjelder konsekvenser av klimaendringer m.m. De er mer utsatt for alt.
Meirik trivdes blant samfunnsmedisinerne. Beredskap, kommunikasjon og formidling var alle svært nyttige og relevante temaer. Hun trivdes også godt med kollegene.
- Jeg opplevde miljøet som trivelig og inkluderende. Alle var interessert i gode diskusjoner og å finne fram til felles løsninger. Spisse albuer var helt fraværende. Jeg tror det kan være fint om flere fra spesialisthelsetjenesten tar samfunnsmedisinutdanningen.