Facebookmeldingen
Den 31.januar i år fikk kona til psykiater Norgils Tetlie Eik-Nes en melding på Facebook: «Ektemannen din er medskyldig i drap og overgrep av pasienter» stod det. Avsenderen hadde en russisk profil, og var ikke venn med verken Eik-Nes eller kona.
Skjermdump av meldingen. Bilde og navn på avsender er sladdet. Foto: Privat
Eik-Nes dro kjensel på de russiske bokstavene. Han sendte melding til en kollega som også kjente personen Eik-Nes mistenkte, for å spørre om det hadde vært hendelser i det siste som kunne ha sammenheng med meldingen. Etterpå tenkte han ikke mer på saken.
- Vi skulle reise bort i helgen, og pakket bilen og dro av gårde, forteller han.
Mandag morgen, den 3.februar, skulle kona i begravelse. Hun merket raskt at bilen ikke rullet som den skulle. Trolig en punktering.
- Jeg sa at hun kunne ta den andre bilen vår isteden, men det gikk like dårlig. Da vi så nøyere etter, var alle fire dekkene på begge bilene flate. Det var tydelig at de var skåret opp med kniv.
Alle åtte dekk har tydelige merker etter en kniv. Foto: Privat.
Da de gikk inn i huset, opplyste sønnen i huset at en person hadde dundret hardt på ytterdøra tidlig søndag kveld. Sønnen hadde blitt skremt og hadde derfor ikke åpnet.
Anmeldelse til politiet
Allerede før sønnen fortalte om bankingen, bestemte Eik-Nes seg for at hærverket måtte anmeldes til politiet.
- I tillegg til den mulige sammenhengen med en pasientsak, var det også hensiktsmessig å anmelde saken av forsikringsmessige hensyn. I anmeldelsen la jeg ved bilder av dekkene og Facebookmeldingen kona mi fikk, da jeg antok at de to hendelsene hang sammen. Da sønnen min fortalte om bankingen, ringte jeg og la til den opplysningen også.
Politiet tok anmeldelsen, og Eik-Nes opplevde at de karakteriserte saken som alvorlig. Politiet sendte en patrulje for å foreta et avhør av han.
- Jeg tror de oppfattet saken som eskalerende. Det kom et par betjenter som snakket med meg i en halvtimes tid. Jeg oppfattet at de anså meg som en kollega i kraft av at jeg er en offentlig tjenestemann. De understreket at det er viktig å føle seg trygg hjemme, De oppfordret meg til å ringe 112 ved den minste bekymring.
Påfølgende formiddag rådførte han seg med tre erfarne kolleger, en psykiater og to psykologspesialister med bred erfaring fra risikovurderingen i sikkerhetspsykiatri.
- Alle tre var enige i min vurdering av at det foreslå høy risiko på grunn av eskaleringen i trusselbildet. Eskaleringen kunne tyde på at personen ikke var ferdig. Jeg vurderte derfor at det var for utrygt for meg og familien å bo hjemme. Vi forlot derfor huset for en stund.
Om morgenen tirsdag 4.februar fikk han telefon fra støttetjenesten i politiet for vold og traumatiske opplevelser.
- Tjenesten tilbyr støtte ved opplevde trusler. Jeg syntes at det var fint at de ringte, men vedkommende som ringte meg opplyste samtidig om at saken var henlagt på grunn av mangel på gjerningsperson. For meg var det på bakgrunn av min og mine kollegers vurdering av trusselbildet helt uaktuelt å akseptere en henleggelse.
Etter kort tid fikk han beskjed fra politiet om at saken var gjenopptatt. Til tross for gjentatte forsøk på å få en forklaring, var det uklart hvorfor saken initialt ble henlagt.
Manglende rutiner ved akutte situasjoner
Når ansatte opplever trusler, er det rutine og prosedyrer knyttet til hvordan sykehuset anmelder slike forhold.
- Jeg meldte saken til min nærmeste leder som underrettet avdelingsleder, klinikksjef og direktør. Det er viktig at sykehuset anmelder på vegne av den ansatte. Erfaringsmessig tror jeg at politiet ser mer alvorlig på situasjonene da, men slike prosesser kan ta lang tid. Inne i en sykehusavdeling er det vanligvis ikke et problem at prosessen tar tid, da trusselsituasjonen kan være over relativt raskt.
I dialog mellom politiet, sykehuset og Eik-Nes ble det enighet om hvilke opplysninger som måtte deles med politiet, deriblant navn på aktuelle pasienter.
- Jeg har opplevd min nærmeste leder som ivaretakende. Det har vært rom for tilrettelegging med tanke på arbeidsoppgaver. Det har vært til god støtte. I etterkant av situasjonen var min leder handlingsorientert, og avdelingssjefen var tydelig på at de skulle dekke hotell i byen slik at vi slapp å ta barna ut av skolen. Til tross for at mine nærmeste ledere ikke var sikre på hvilket kostnadssted utgifter skulle føres på, ga de meg trygghet og lovand om økonomisk støtte til hotell. Det var betryggende.
Imidlertid skulle det opp mange spørsmål knyttet til andre økonomiske og praktiske ting.
- Selv om jeg har forsikring, medfører bonustap og egenandel for dekkene mange tusen kroner.
Når slike alvorlige hendelser rammer privatlivet, skulle Eik-Nes ønske at den som er rammet kunne konsentrere seg om å skape mest mulig trygghet for seg selv og familien din.
- Jeg skulle ønske at det var rutiner hvor den enkelte slapp å ta ansvar for det praktiske og økonomiske i de situasjonene hvor trusler og hærverk er knyttet til den behandlingen vi gir.
Eik-Nes ble møtt med velmente spørsmål som: «Hvordan går det med deg?» og «Si ifra hvis det er noe vi kan gjøre».
- Jeg skjønner at det er godt ment, men jeg skulle ønske man i slike situasjoner heller visste - og foreslo - hva de kunne gjøre for meg, som for eksempel i kommunikasjon med politiet, eller med tanke på praktiske og økonomiske spørsmål. Midt i en stressende situasjoner er det vanskelig selv å vite hva man egentlig har behov for.
Skriften på porten
Familien hadde behov for en pause, og reiste bort helgen etter hendelsen. Før de dro fikk de montert overvåkningskamera hjemme. På vei hjem måtte de på nytt vurdere hva de skulle gjøre, gitt at situasjonen ikke var avklart.
- Vi vurderte mange alternativer, men bestemte oss til slutt for å dra hjem med ulike sikkerhetstiltak. Vi hadde kamera og gode låser på dørene, og var forberedt på å ringe 112 hvis noen forsøkte å bryte seg inn.
Mandagen etter gikk Eik-Nes på jobb som vanlig i sekstida.
- Klokka åtte kom det et varsel om aktivitet på overvåkingskameraet. Jeg så sønnen min gikk forbi kamera på veg til skolen. Plutselig sprang han tilbake, og sekunder etter kommer han løpende tilbake med min kone Det var tydelig at noe hadde skjedd igjen.
Det som hadde skjedd, var at en gjerningsperson hadde vært utenfor huset natt til mandag og skrevet «Morder» med svart spraymaling på familiens garasjeport.
Eik-Nes´tolv år gamle sønn møtte dette bildet da han skulle på skolen mandag morgen. Foto: Privat.
Psykiateren hastet hjem og tok på nytt kontakt med politiet, som kom og tok bilder. Selv om de ikke kunne fortelle mer om etterforskningen, ble Eik-Nes betrygget: Politiet tok saken på alvor.
Arbeidsgivers plikter og muligheter
Eik-Nes mener oppfølgingen fra arbeidsgiver kan forbedres. Ønsket hans er at sykehuset skal utarbeide rutiner som gjør at neste medarbeider som opplever noe liknende skal bli bedre ivaretatt enn et han selv opplever at han blitt.
Han forteller at han har blitt møtt med holdninger som at «situasjonen er beklagelig, men arbeidsgiver har ikke ansvar for håndtering av risiko etter arbeidstid», noe han synes er kritikkverdig. Eik-Nes er innforstått med at politiet skal håndtere saken, men han mener likevel at sykehuset har et ansvar for den ansatte som opplever slike trusler.
- Det er jo min jobb som overlege i psykisk helsevern som har gjort at jeg har kommet i denne situasjonen. At vedkommende oppsøker meg på fritiden og ikke i arbeidstiden fritar ikke arbeidsgiver for noen ansvar etter min mening.
Ledelsen har foreslått et møte for kvalitetsforbedring, og selv om Eik-Nes mener at kvalitetsforbedring er viktig, er ikke møtedeltakelse en prioritert oppgave for han så lenge situasjonen ennå er uavklart.
Hva må til?
Eik-Nes er ikke uvant med trusler etter mange år som ansvarlig overlege for både pasienter under tvunget vern og med dom til behandling.
- Jeg har fått mange «jeg vet hvor du bor» og klare trusler om at noen ønsker å ta livet mitt, men i løpet av mine 21 år som overlege er dette første gangen jeg har opplevd å bli oppsøkt hjemme på den måten. Den personen jeg tror har gjort det, har oppsøkt både meg og en kollega tidligere, men da ble det ikke noe mer ut av det, heldigvis.
Han tenker at pasienter har rett til å vite navnet hans.
- Jeg har langvarig oppfølging av pasienter. Det blir for upersonlig hvis de ikke vet hva jeg heter.
Å bo på hemmelig adresse eller ha skjult telefonnummer tror han ikke har så mye for seg.
- Jeg er jo eksponert når noen vet navnet mitt. Sånn er det. Jeg er mer opptatt av hva som skjer når slike ting en sjelden gang skjer. Jeg mener arbeidsgiver kan ta mer ansvar. Det er trolig ikke mye som skal til, men det må etableres rutiner og et system som trer i kraft de sjeldne gangene slike hendelser skjer.
For eksempel var det tidligere mangel på rutiner knyttet til oppfølging av mennesker med dom til behandling.
- En av mine pasienter begikk drap. Før hendelsen hadde sykehuset ingen struktur på oppfølging av pasienter dømt til behandling, og det var opp til hver enkelt som var faglig ansvarlig. Etter drapet ble det satt ned en arbeidsgruppe og det ble etablert rutiner. I ettertid har det vært andre helseforetak og sett vårt opplegg. Det var mange i samme situasjon. På samme måte håper jeg det jeg har opplevd nå kan bli et utgangpunkt for å få på plass gode rutiner og støtteordninger for kolleger som kan komme til å oppleve det samme i framtida.
I 2014 opplevde Eik-Nes et fysisk angrep fra en pasient i en døgnpost.
- Jeg fikk rett og slett juling, og ble sparket i hodet flere ganger. Jeg tror at situasjonen nå har medført at opplevelsene fra angrepet dukket opp igjen.
Selv om han nå har fått debriefingssamtale og blitt tilbudt time hos bedriftspsykologen, er han usikker på hva som skjer hvis ansatte får behov for behandling etter en slik dramatisk opplevelse.
Eik-Nes er bekymret for at det vies for lite oppmerksomhet til de ansatte i tider med trange budsjetter og stadige effektiviseringskrav.
- Trygge medarbeidere som trives på jobben, er avgjørende for at vi skal kunne tilby pasienter god behandling.
Fremdeles uavklart
Den 13.februar, to uker etter den første meldingen, ble Eik-Nes gjort oppmerksom på ny aktivitet av den antatte gjerningspersonen i sosiale medier, denne gangen som kommentar til en sak på en av universitetets FB-sider.
En kommentar er lagt igjen på universitetets nettsider i forbindelse med et innlegg uten tilknytning til Eik-Nes. Foto: Privat.
- Det ser ut til å være skrevet av samme person som sendte meldingen til kona mi. Jeg kunne sikkert fått universitetet til å fjerne kommentaren, men det spiller ikke så stor rolle. Alle som kjenner meg, vet at det ikke er sant. Kommentaren får bare ligger der som bevis til politiet.
Sammen med en kamerat i nabohuset holder han nattevakt over huset og gårdsplassen sin.