Verden som arbeidsplass
Etter å ha fullført medisinutdanning og turnustjeneste på Island, ble det ulike oppdrag i Kenya og Øst-Afrika på psykiater Kirsti Oskarsson. Psykiatrispesialisering gjennomførte hun på Blakstad i Asker.
Innimellom det kliniske arbeidet, og senere lederstillinger i Vestre Viken, har hun hele sitt liv vært på ulike oppdrag internasjonalt. Hun har vært i Bangladesh med NORAD og startet opp utdanning av psykiatere og videreutdanning av helsepersonell i Kambodsja og på Sri Lanka for å nevne noe. I en episode som kommer i sesong 3 av Psykiateren forteller hun mer om sine erfaringer med å arbeide i områder med kriser og katastrofer, blant annet om arbeidet i flyktningeleiren på Nauru.
I dag møtes vi for å snakke om hennes engasjement for og på Gaza.
Eyad al-Sarraj
Gaza Community Mental Health Programme ble grunnlagt av den palestinske psykiateren Eyad al-Sarraj. I 2023 var det ti år siden hans død, og i den forbindelse skrev Jan Borgen en sak om han for Npf.
Oskarsson husker godt sitt første møte med al-Sarraj.
- Han var en utadvendt og karismatisk mann med et stort engasjement. Jeg opplevde han som svært interessant og morsom å snakke med. Jeg traff han for første gang i 1993.
Da Oskarsson senere var tilbake i Gaza, traff hun al-Sarraj igjen.
- Jeg glemmer aldri da jeg traff han etter at han hadde vært i israelsk fengsel. Han var blitt veldig annerledes. Han var blek, nærmest en skygge av seg selv. Vitaliteten var borte. Det var rystende å se.
Oskarsson møtte mange palestinske mennesker med erfaring fra israelske fengsler.
Egenerfaring
Den første gangen hun var i Gaza, hadde hun en ukes workshop om traumer for palestinske helsearbeidere. Workshopen inngikk i et toårig utdanningsprogram.
- Jeg hadde ansvar for traumebolken i utdanningen. Studentgruppen bestod av ti-tolv voksne personer. Temaene vi jobbet med var traumer, kriser og katastrofer. Jeg husker godt hva som skjedde da vi kom inn på de alvorlige temaene tortur og skader etter tortur: fire-fem av studentene begynte å fortelle om sine egne torturerfaringer fra israelske fengsler.
I workshopen hadde de allerede snakket om at mennesker som er godt forberedt, klarer seg bedre.
- Disse fire fortalte at de drev med arbeid som gjorde dem utsatt for å bli pågrepet av israelske myndigheter, og at de sammen med kolleger systematisk hadde forberedt seg på risikoen for pågripelse. De fortalte at de hadde fått vite «først blir du tatt i på et rom som ser sånn og sånn ut, med den og den type maling på veggene. Så gjør de sånn og sånn, og deretter begynner de å slå deg». For hele studentgruppen, som jo skulle lære om traumer, diagnoser og behandling, var det en fantastisk mulighet til å lære, selv om bakteppet var svært dystert.
Lys i det fjerne
Da Oskarsson reiste til Israel og Palestina denne aller første gangen, betraktet hun seg som en israelvenn.
- Jeg vokste opp med en far som var feltprost, og jeg hadde lest mye Leon Uris. Men allerede på flyplassen i Tel Aviv ble jeg skeptisk. Møtet med israelske myndighetspersoner var en lite hyggelig opplevelse. Jeg ble møtt med fiendtlighet og uendelig mange spørsmål fra vaktene på flyplassen – «Hva skal du her?», og de bare pekte mot grensen. Jeg måtte gå alene på beina i mørket. «Grensen er der», sa de og pekte. Jeg så noen lys i det fjerne. Det føltes fryktelig utrygt.
På grenseovergangen mellom Israel og Gaza var det ikke bedre.
- Jeg møtte sinte, unge soldater som rev ut alt jeg hadde i kofferten.
Over på palestinsk side forandret alt seg.
- Der ble jeg møtt av høflige og vennlige mennesker. «Welcome to Gaza», sa de, og da jeg fortalte at jeg kom fra Norge, utbrøt de smilende «Oslo deal». Stemningen var en helt annen, og jeg ble godt tatt imot.
Begrenset utsikt
Hennes opprinnelige vennlighet mot Israel ble utfordret kontinuerlig i små drypp gjennom de årene hun var engasjert i arbeidet i programmet. Hun husker flere opplevelser som fremdeles sitter som spikret mange år etterpå.
- I en pause på kurset, stod jeg og så ut over Middelhavet. Det var vakkert. En godt voksen elev kom bort og spurte hva jeg så på. «Jeg ser på havet,» sa jeg. Han svarte «jeg ser ikke noe hav». Jeg trodde han tullet med meg, men han forklarte nærmere. Han sa «Jeg ser bare 800 meter ut. Beveger vi oss lenger ut, kommer det båter med mitraljøser ombord og skyter oss.»
En annen situasjon hun var vitne til, var at en liten jente i behov av en øyeoperasjon ble nektet å komme til sykehus i Israel.
- Hvis noen hadde ærender i Israel, måtte de stå i kø i timevis på grenseovergangene. En norsk psykiaterkollega av meg så en person dø i køen. Ved en annen anledning så han en kvinne føde mens hun ventet på å komme over. Hele tiden var det sånne maktdemonstrasjoner fra israelerne - «we are the boss». Palestinerne ble og blir behandlet som annenrangs mennesker.
Oskarsson er dypt imponert over den motstandskraften hun erfarte i det palestinske folket.
- Jeg tror ikke vi hadde klart å sitte og drikke te og fortelle vitser om kvelden under slike ekstreme forhold. Men det klarte de. De nektet å la seg knekke. Jeg opplevde tillit og åpenhet fra de menneskene jeg ble kjent med.
Selv erfarte hun å miste tålmodigheten i møte med israelsk maktdemonstrasjon.
- Jeg var på vei hjem etter et undervisningsoppdrag i Gaza. Jeg var blitt advart om at jeg kom til å tas inn til avhør på flyplassen, så jeg var til en viss grad forberedt. Jeg stod der med kofferten min og en mappe med alle mine 200 lysark. Først kom det en svært ung mann i uniform. Han begynte i en hyggelig tone, men påstod at avhøret var «for your own security». I over en time stilte han de samme spørsmålene om igjen og om igjen: «Hva har du gjort», «hvem har du møtt», «hva har du spist» og så videre. Jeg ble sliten, men klarte å bevare roen. Etter en time, gikk han. Så dukket det opp en kvinne. Hun begynte å stille de samme spørsmålene som den unge mannen hadde gjort. Jeg klarte å være rolig i begynnelsen, men da hun for sikkert nittiåttende gang stilte spørsmålet om hva jeg hadde gjort, åpnet jeg mappen med lysarkene og kastet alle 200 mot henne. Det var ordentlig barnslig gjort av meg, og jeg ropte «hvis du er så interessert i hva jeg har gjort, kan du lese disse!» Hun snudde ryggen til og gikk. Jeg måtte krabbe rundt på gulvet og samle sammen arkene. Det var litt pinlig, men så provosert ble jeg altså. Stort sett klarer jeg å beholde roen, men denne gangen sprakk det for meg.
Enormt sinne
Etter den tredje intifadaen var Oskarsson i Gaza for å forsøke å hjelpe til med psykososial støtte til hjelpearbeiderne.
- Det minnet meg om det jeg også erfarte i Kambodsja: jo mer overmakten forsøker å kue folk, desto sterkere blir de.
Oskarsson kjenner på et sterkt sinne mot israelske myndigheter.
- Alle palestinerne jeg traff var vennlige, hjelpsomme og hardtarbeidende mennesker. Jeg traff ingen som passer i det bilde israelske myndigheter tegner av dem. De er ikke alle med i Hamas, men blir behandlet som om de er det.
Mange hendelser har etterlatt sterke inntrykk.
- Noen ringte og fortalte meg at en mann jeg ble kjent med hadde blitt skutt. Han bodde sammen med kone og barn i et vakkert hus i landlige omgivelser. Plutselig kom det tanks kjørende over grensen og begynte å skyte. Mannen har aldri holdt i et gevær. Kona kastet seg foran han for å beskytte han. Først ble hun skutt i brystet, deretter han. Imens satt barna deres inne i huset. Heldigvis, og mot alle odds, overlevde de.
Maktesløs foran tv-apparatet
Den samme følelsen hun kjente på da hun fikk den telefonen, kjenner hun på nå.
- Det vil si, det er ikke én følelse. Det kunne jeg håndtert. Men nå kommer sinne, redsel og håpløshet på én gang. Jeg orker knapt å se på tv fordi det er så fortvilende det som skjer og ingenting jeg kan gjøre her jeg sitter i Norge. Det gløder inni meg. Angsten for at det skal skje noe med alle jeg kjenner er med meg hele tiden. Jeg har vært og spist middag med venner og kjente på alle stedene som nevnes på nyhetene.
Til tider blir hun utmattet.
- Jeg føler meg som en zombie iblant, men så tar sinnet over. Det kan da ikke være sant at et land skal få lov å holde på sånn i 2025?
Hun synes det er vanskelig at man så raskt blir stemplet som antisemittisk når man er kritisk til den israelske okkupasjonen av Gaza.
- Jeg har ikke noe imot jøder, men jeg har veldig mye imot Israels regjering!
Da hun var på Gaza, hadde hun oppgaver å utføre.
- Da kunne jeg bidra. Nå kan jeg egentlig bare trykke «liker» på alle som støtter Palestina på Facebook. Jeg har trykket så mange likes at jeg har fått et æresmerke.
Det passer Oskarsson dårlig å være passiv. Da mannen hennes var ambassadør i Etiopia, synes hun den tradisjonelle ambassadørfruerollen var vanskelig å identifisere seg med.
- De andre konene var typiske gode vertinner. Jeg var ikke det. Ettersom vi var like nye i landet som den israelske ambassadøren, ble vi plassert sammen ved bordet ved mange anledninger. Det var sånn hierarkiet fungerte. Vi hadde mange diskusjoner, og jeg tror vi begge fikk noe ut av samtalene. Men kona til den spanske ambassadøren tok meg til side etterpå og snakket meg til rette. Hun mente jødenes historie gjorde dem uangripelige for kritikk. Jeg sa at det er ikke er noen tvil om at jødene har vært utsatt for mye forferdelig opp gjennom historien, men at det ikke unnskylder det de utsetter det palestinske folket for nå. Om noe burde de ha ekstra stor forståelse for ønsket om et eget land. Hun ble dypt fornærmet og snakket ikke til meg etterpå.
Håpet lever
Mange norske psykiatere har vært i Gaza i årenes løp. Oskarsson var med på å evaluere programmet i 2002.
- Jeg håper og tror at undervisningen vår har vært av betydning for folket. Ellers må jeg si at som folkeslag er palestinerne imponerende resiliente. Men snart er håpet det eneste som er igjen. Man kan lure på om det er mulig å bygge opp Gaza igjen fra ingenting. Hvis palestinerne i tillegg fordrives for at Trump skal få ligge og sole seg på stranda blir det jo ingenting ingen. Men jeg nekter å gi opp håpet.
Hun bekymrer seg for som kan skje også fra palestinsk side.
- Nå har Israel undertrykket og plaget det palestinske folket så lenge, at det blir som en trykkoker. Jeg unnskylder ikke Hamas, og slett ikke angrepet i oktober i fjor, men psykologisk sett er det mulig å forstå hvorfor sånt skjer. Det forundrer meg at Israel ikke forstår at det aldri vil være mulig å utslette Hamas. For hvert Hamasmedlem de dreper, vil det dukke opp ti nye. Skal Israel utrydde alle palestinere? Er det det som er planen?
Hun synes det er svært skremmende at verdenssamfunnet lar Israel holde på.
- FN, Folkedomstolen – ingen gjør noe konkret så lenge Trump holder sin hånd over Israel, men jeg forstår virkelig ikke at ingen gjør noe.
Internasjonalt engasjement
Frykten og frustrasjonen til tross, Oskarsson angrer ikke på at hun har engasjert i Gaza og i de mange andre landene hun har jobbet i.
- Kultur og kulturforskjeller er et spennende og utfordrende felt.
Hun har flere ganger opplevd å bli utfordret av menneskene hun har møtt.
- En gang jeg holdt kurs, var temaet kultur og mental helse. Etter noen dager var det en mann som kom bort til meg i en pause og spurte om jeg trodde på djinner. Jeg prøvde meg med «jeg vet at mange tror på det», men han lot meg ikke slippe unna. Han argumenterte med at det står om djinner i Koranen, og viste meg en video hvor en mullah fortalte. Heldigvis klarte vi å enes om at det er viktig for alle å ha sine egne seremonier og noe å tro på. Vi ble også enige om at kultur er i utvikling og ikke noe statisk. Men jeg glemmer aldri den følelsen jeg kjent i magen over spørsmålet.
Hennes internasjonale engasjement har gitt henne erfaring med at norske psykiatere har kunnskap og kompetanse som kan brukes verden over.
- Da jeg fulgte med min mann til Kenya i 1974, var det stort sett utviklingshjelp knyttet til infeksjoner, mor, barn og fødsel som stod i fokus. Nå finnes det knapt et helseprosjekt som ikke inkluderer mental helse.
Hun mener erfaringene har gitt henne et bredere perspektiv, og ikke minst en forståelse for betydningen av den konteksten mennesker lever i.
- Det har vært utrolig berikende. Jeg har blitt stilt til veggs iblant, men jeg har alltid lært noe. Å engasjere seg i global mental helse er noe jeg anbefaler alle kolleger.