Dette har gått for langt!

Under folkemøtet mot nedbemanning i Finnmarksykehuset i Hammerfest 5. juni holdt Aud Marie Tandberg en sterk appell på vegne av Finnmark legeforening.

Kjære Finnmarkinger!

På vegne av Finnmark legeforening vil jeg dele deres bekymring. Bekymring for skuta som kan komme til å synke. 

Vi har fått flunkende nye sykehusbygg i Finnmark, til fem milliarder kroner – ikke en dag for tidlig. Så kommer problemet: dette skal finansieres, med samme pengesum som vi alltid har fått. Eneste måten for et sykehus å spare penger på, er gjennom effektivisering av drift, vi må med andre ord kutte i tjenestene til Finnmarks befolkning. Skal budsjettet gå rundt, må vi la være å gi nødvendige helsetjenester til befolkningen.

Det er uetisk og udemokratisk å bruke penger man ikke har, sier direktøren – men Legeforeningens etiske regler sier at en lege må alltid ha pasientens interesse for øye. Nå er økonomi og pasientens interesse på kollisjonskurs – og med det synker skuta.

Hva tenker ledelsen i Finnmarkssykehuset om en slik finansieringsmodell? Hva får ledelsen til å tro at akkurat Finnmarkssykehuset skal lykkes med det ingen andre foretak har lykkes med?

Samtidig ER det dyrere å drive forsvarlig her vi bor, når vi tar alt med i regnestykket; avstander, klima, vær og rekrutterings- og stabiliseringsutfordringer. Vi er ekstra sårbare her i Finnmark. I et lite foretak som Finnmarkssykehuset er det liten buffer - det er ingen stordriftsfordeler å ta av i driftsbudsjettet. Vi er få folk, har høyere sykdomsbyrde i befolkningen og vi bor langt fra hverandre. Kan det være at vi ikke er fullt ut økonomisk kompensert, når vi tar alt med i regnestykket? Det er en del som tyder på det. 

Styreleder og nestleder i Finnmarkssykehuset sier at:

«Vi starter året med like stort budsjett som de andre. Pluss 20 prosent. Så er fasit ved årsslutt - år etter år - at vi har brukt 40 prosent mer enn vi har. Da blir økonomi og handlingsrom dårligere år for år. Men kanskje det egentlig er 40 prosent dyrere å gi helsetjeneste i Finnmark? Vi tror ikke det.»

Skal vi virkelig kjøre så hardt på denne reorganiseringen basert på styrets TRO? Hvordan kan de tro på dette, når resultatet er – faktisk - 40 prosent dyrere hvert eneste år?

Har ikke Norge råd til å ha mennesker boende i Finnmark? Finnmark legeforening oppfordrer styret til å snu! Lytt til de ansatte! Ta heller kampen oppover!

Ifølge styret har de ikke lykkes i å rekruttere direktører med lokal tilhørighet. Og det er nesten ikke til å tro når man hører begrunnelsen: styret føler seg rimelig sikre på at det er fordi man her i Finnmark ikke klarer å skille sak og person. Mellom linjene ligger det at vi som befolkningen er så krevende. Dette er en nedrig påstand om Finnmarks befolkning, når ledelsen selv ikke evner å rekruttere noen med røttene sine i Finnmark.

Og i Finnmark legeforeningen er vi av en helt annen oppfatning:

Når forutsetningen for direktørjobben er dagens finansieringsmodell - hvor det er umulig å få budsjettet i balanse med forsvarlig drift – ja da er det også umulig å ta på seg en slik jobb og samtidig skulle se sine med-Finnmarkinger i øynene! 

I Finnmark legeforening er vi bekymret for fravær av faglig kvalitet og forsvarlighet i reorganiseringen.

For når vi snakker om kvalitet: er det ikke ganske så unikt at vi i bitte lille Finnmark kan ha spesialisthelsetjenester som holder nasjonal standard og vel så det? De fagmiljøene som standhaftig forsøker å opplyse situasjonen, er de samme fagmiljøene som har sørget for at Finnmark har en spesialisthelsetjeneste av nasjonal standard. Når disse fagfolkene nå, en etter en, gruppe etter gruppe – roper varsko om at dette går på forsvarligheten løs – hvordan kan man da - hvordan tørr man, å ignorere det?

Når det skjæres til beinet, slik det gjøres nå - senkes nødvendigvis basis-nivået for faglig standard – da er det stor fare for å falle under forsvarlighetsnivået. Er det slike helsetjenester vi skal sikte oss mot?

Det er dette som skjer i Finnmarkssykehuset nå; forsvarligheten faller, og helsepersonell gjør sin lovpålagte plikt med å varsle i fra: først intensivsykepleierne, så medisinske sykepleiere, nå legene. Når de nå roper – må noen i andre enden høre; om ikke foretaksledelsen evner, ja da MÅ politikerne på banen. For å snu kursen på skuta før det synker - må vi ha en

  • finansieringsmodell som henger på greip,
  • en ledelse som ser de reelle problemene
  • og som setter forsvarlighet og kvalitet i høysetet!

Dette har gått for langt!