Du har nylig disputert. Gratulerer så mye! Er det godt å være ferdig?
Tusen takk! Ja, det føles utrolig godt å ha fullført et så omfattende og krevende arbeid som det er å ta en doktorgrad. Når man starter, kan målet om å disputere føles veldig fjernt, men når man endelig står der, er det virkelig verdt all innsatsen. Disputasdagen er helt spesiell – det er en feiring av flere års arbeid og en bekreftelse på at det man har gjort, blir anerkjent. Samtidig ser jeg på en PhD som en inngangsbillett til videre forskning. Prosessen har definitivt gitt mersmak, og jeg er motivert til å fortsette arbeidet og utforske nye områder innen mitt fagfelt.
Avhandlingen din omhandler hjerneslag. Var det en spesiell grunn til at du ønsket å forske på nettopp dette?
Det er nok en kombinasjon av tilfeldigheter og faglige interesser som ledet meg inn på dette forskningsfeltet. Nevrosenteret ved SUS har en omfattende forskningsaktivitet, med veletablerte forskningsgrupper, flere med doktorgrad og pågående forskning.
Personlig har jeg alltid vært en kliniker med et stort hjerte for pasientene, og det var viktig for meg å bygge opp min kliniske kompetanse før jeg startet med forskning. Jeg begynte derfor først å forske lenge etter at jeg var ferdig spesialist. Klinisk forskning, som er en del av hverdagen, gir en dypere forståelse av faget og styrker den kliniske kompetansen. En annen viktig faktor for meg var samarbeidet med min hovedveileder, professor i nevrologi og seksjonsoverlege ved hjerneslagavdelingen på SUS, Martin Kurz. Han har vært en stor inspirasjon og har en unik evne til å trekke folk inn i forskning. Hans veiledning og støtte var avgjørende for at jeg valgte å dykke ned i dette feltet. Vi delte kontor i mange år, og man kommer ikke ut av kontoret til Martin før man har tatt en PhD. 😊
Endovaskulær behandling (EVT) av cerebrale tromber er gjennomgangstema i alle de tre artiklene som inngår i avhandlingen. Hvordan vil du oppsummere hovedfunnene i forskningen din?
Forskningen min går ut på hvordan vi har, som et senter, utviklet oss og etablert et behandlingstilbud som ikke eksisterte i Rogaland tidligere. EVT er en svært kompleks behandling ikke bare reint teknisk og prosedyremessig, og krever høy ekspertise i alle ledd, både for å stille indikasjon, vurdere komplekse bilder og ta hensyn til alle faktorer som kan potensielt har innvirkning på behandlingen. I tillegg krever det sømløse rutiner både prehospitalt og i sykehuset. Mange fagfelt er involvert og jobber tett sammen. Tidligere har endovaskulær behandling kun blitt gjennomført av høyt spesialiserte nevrointervensjonsleger, noe det kun er et fåtall av i Norge. Derfor etablerte vi på SUS den såkalte «Stavanger modellen» som går ut på å trene generelle intervensjonsleger til å gjennomføre nevrointervensjoner. For å kompensere for kompetansen etablerte vi et team bestående av Nevroradiologer, slagoverleger og generelle intervensjonsradiologer som er med på beslutningstakingen. I 2009, da vi startet med denne modellen, gjennomførte vi kun seks prosedyrer. I dag utfører vi mellom 50 og 60 trombektomier årlig. Den første artikkelen i avhandlingen viser at våre resultater er fullt på høyde med internasjonale standarder, og at "Stavanger-modellen" er en effektiv måte å tilby denne livsviktige behandlingen på. Internasjonalt ble ikke EVT behandlingen etablert før i 2015 ved storkarokklusjon, og da med strenge kriterier, blant annet for alder, for inklusjon. I Stavanger har vi ifra starten hatt en liberal inklusjon og alltid vurdert vært pasienten individuelt, også ved alder over 80 år dersom det kunne gi pasienten bedre livskvalitet. I Vår andre artikkel så vi blant annet på teknisk og funksjonelt utfall hos pasienter over 80 sammenliknet med yngre og fant at de eldre har like stor sjanse for å oppnå vellykket trombektomi. Alder betyr selvfølgelig noe med tanke på langtidsutfall og mortaliet fordi de ofte er sykere og har mer komorbiditet. Vi fant at dersom vi ekskluderer alle med storkar okklusjon som dør, så har de eldre 66% sjanse for å kunne bo og klare seg hjemme etterpå - det er imponerende. I den siste artikkelen så vi på årsaker som kan påvirke resultatet etter trombektomi, og fant at alder alene ikke ser ut til å ha noen signifikant effekt på vellykket behandling. Vi konkluderer derfor med at en øvre aldersgrense ikke er hensiktsmessig.
Hva har vært det mest utfordrende med forskningsarbeidet ditt?
Det som har vært mest utfordrende er tiden og balansen mellom klinikk, forskning og familie. Jeg har forsket ved siden av en 100 % klinisk stilling, initialt som seksjonsoverlege og etter hvert ved siden av å være avdelingssjef og avdelingsoverlege. Jeg brukte derfor 6 år på å bli ferdig. I tillegg har jeg 2 gutter på henholdsvis 3 år og 5 mnd. Men jeg har gode folk rundt meg: både en tålmodig kone, en god familie og gode kollegaer som har vært støttende.
Har arbeidet ditt ført til endringer av lokal eller nasjonal praksis for håndtering av hjerneslag?
Stavangermodellen i seg selv har vært med å bygge andre sentre i Norge som ved A-hus og Sørlandet sykehus Kristiansand. Begge disse sykehusene hadde ikke dette tilbudet før. Det viser igjen at de geografiske utfordringene som vi har i landet vårt gjør at man må utvikle pasientnære behandlingsmuligheter spesielt slik type behandling som ved hjerneslag der hvert sekund teller.
Er det noe du har oppdaget gjennom forskningen din du spesielt vil trekke frem og dele med kollegaene dine i Rogaland legeforening?
Det jeg virkelig vil understreke er hvor viktig forskning er, og hvilken sentral rolle den spiller for oss som leger, enten vi har en doktorgrad eller ikke. Alt vi gjør i klinikken skal være forskningsbasert, noe som ikke bare gjør at vi kan utvikle oss, men også at vi kan være kritiske til nye metoder og behandlinger. Jeg mener det er vårt ansvar som leger å fremme forskning og jobbe for at den integreres i, og ikke bare utføres i tillegg til det kliniske arbeidet.
Vi må sikre gode vilkår for forskere og støtte de miljøene som driver med forskning, særlig i en tid hvor helsesektoren står overfor store ressursutfordringer. Det er avgjørende at våre folkevalgte forstår betydningen av forskning, og at den blir prioritert, selv i en travel hverdag. Forskningen må ikke bli oversett til fordel for drift.
I tillegg, med samarbeidet vi har med Universitetet i Bergen om medisinstudiet og Vestlandslegen, er det helt avgjørende at vi beholder og utvikler våre forskere. De er uvurderlige både for videre utdanning og undervisning. Som leder vil jeg gjøre alt jeg kan for å fremme og tilrettelegge for forskning innenfor de rammene jeg har, slik at vi kan sikre fremtidens kompetanse og pasientbehandling.
Har du planer om eller allerede begynt på videre forskning? I så fall på hva?
Jeg har allerede planer og er i oppstartfasen av et nytt prosjekt, denne gangen som hovedveileder for en kandidat. Jeg skal videre forske innenfor Multippel Sklerose (MS). Det er utrolig mye spennende som skjer på den fronten og MS behandlingen har hatt en enorm utvikling over de siste 10 årene – nettopp takket være forskning.
Har du noen tips til andre som ønsker å ta doktorgrad?
Ingen er født forsker. Spesielt som ung forsker kan det virke skremmende å starte med dette og virke uoverkommelig. Men med god veiledning så er det bare å kaste seg ut i det for man lærer enormt mye. Det gir en dypere forståelse av alt og ikke minst gir mulighet til å kombinere både klinikk, forskning og undervisning og tilfører på mange måter krydder til karrieren. Det finnes mange gode forskere i regionen vår og vi har et veldig godt og tett samarbeid med Bergen. Benytt deg av ressursene rundt deg og forsøk å få nok tid i perioder til å forske fokusert utenfor klinikken, selv om man må regne med noe klinisk arbeid ved siden. Få hjelp til finansiering fra veileder og andre, ofte ordner dette seg, spesielt det som kreves for å ta en doktorgrad. I tillegg vil jeg anbefale at man har dialog med arbeidsgiveren - de har også et ansvar for å tilrettelegge. Husk at 1 av de 4 visjonene til SUS er Forskning og utvikling for fremtiden, noe som danner grunnlaget for fremtidens behandlingstilbud.