Det finnes mange måter å bruke ferien på. Noen ganger er det kombinasjonen av vakker natur, god mat og helsefaglig nysgjerrighet som setter agendaen. Sammen med kollega dr. Oddvin Asbjørnsen fra Blandeverket legesenter i Egersund, tok jeg turen til den vestlige bredden av Gardasjøen. Målet var en uke med ro – men også en mulighet til å lære mer om hvordan et italiensk lokalsykehus drives.
Gjennom radiograf Faustino Acheampong Asare, som nylig hadde tilbrakt to uker i Kongo med å installere røntgenutstyr og lære opp personell i bruk av det, fikk vi kontakt med Carina Nack, koordinator ved radiologisk avdeling på ASST del Garda i Gavardo. Sykehuset er større enn Flekkefjord, men mindre enn Stavanger – og viste seg å være meget moderne og velorganisert.
Rundvisning og refleksjoner
Vi ble tatt imot med stor varme og fikk en imponerende rundvisning både på den nye kardiologiske intervensjonsavdelingen og på røntgen. Blant dem vi møtte var sjef for angio, dr. Andrea Albani, medisinsk direktør dr. Matteo Quarenghi, og en rekke LIS-leger, studenter og sykepleiere.
Det slo oss hvor dedikert personalet var – tross betydelig lavere lønninger enn for eksempel i Østerrike. Sykehuset hadde nylig investert i mobile røntgenenheter som gjør det mulig å ta bilder i hjemmene til pasienter og på pleieinstitusjoner. Dette bidrar til å redusere behovet for ambulansefrakt og øker tilgjengeligheten i distriktene – noe vi også har diskutert i Norge, men med begrenset gjennomføringsevne.
Pandemien la tunge spor her. Dr. Quarenghi fortalte med sterk innlevelse hvordan titalls pasienter døde på gangen i påvente av undersøkelser, og om tapet av en kollega på bare 35 år. Erfaringene førte til redusert byråkrati og bedre digitale rutiner, men også til en mer realistisk forståelse av helsevesenets grenser.
Likheter og ulikheter
Det var mye som minnet om norsk helsevesen – særlig på de mindre sykehusene hvor nærhet til pasienten og felles kulturell referanseramme skaper god relasjon. Samtidig var det flere interessante forskjeller:
Fastleger henviser til sykehus, men det er pasientens ansvar å ta kontakt og bestille time.
Henvisninger og epikriser er digitale, men det var uklart om fastleger fik varsel når epikrisen foreligger, eller pasienten selv måtte ta kontakt.
Italia har ikke egenandeler i det offentlige – i motsetning til Norge.
Tilgangen til egne journaldata er høy for pasienter, inkludert radiologiske bilder og prøvesvar hvor pasienten har tilgang til alle data og selv bestemmer hvilke helsepersonell som kan lese journalen.
Et annet aspekt vi diskuterte var utviklingen av et todelt helsevesen. I enkelte regioner i Italia er forskjellen mellom det offentlige og det private så stor at man i praksis får to parallelle systemer – noe vi i Norge forsøker å motvirke.
Avslutningsvis
Besøket gav oss et unikt innblikk i et helsevesen som ligner vårt eget, men også bærer preg av andre prioriteringer og samfunnsstrukturer. Den italienske modellen er ikke nødvendigvis mer effektiv, men den er menneskelig, lokal og pasientnær.
Jeg er takknemlig for møtet med fagfolkene i Gavardo – og for at det finnes kolleger som Faustino Asare, som ikke bare gir av sin tid, men også bruker sin kompetanse til å bygge opp helsetjenester i deler av verden der behovet er størst.
Og ja –sitron-gelatoen ved innsjøen er søt, lugana-vinen mild, fjellene ruver, og helsevesenet lever.