Denne søndagen var den store oppskværsdagen på «gamle» SUS, og alle pasienter og gjenværende remedier, duppeditter og utsogla skaisofaer skulle fraktes knappe 5 km lenger sør. Dagen var selvsagt planlagt ned i minste detalj. Et profesjonelt sykehusflyttefirma (hvem skulle trodd at en slik forretningsnisje fantes?) fra Canada hadde vært på ballen i lang tid. Distriktets kommuner hadde styrket primærhelse- og sykehjemstjenesten, og alle inneliggende som kunne karre seg hjem fra SUS før helga, ble bedt om å gjøre nettopp det. Vi hadde da en stakket stund et rekordlavt belegg på 192 pasienter, mot normalt drøyt 450. Undertegnede fikk æren av å slukke lyset på ortopedisk avdeling på Våland. Det ble en relativt udramatisk affære fra mitt ståsted i alle fall. Vi hadde under ti inneliggende, masse sykepleiere og profesjonelle sykehusflyttere i sving. Tidenes korteste visitt ble unnagjort, flyttegrauten fortært og den deregulerte nostalgien forsøkt undertrykt. Så bar det til Ullis som byr på nye muligheter. Gamle dører lukkes, nye dører (MASSE dører) åpner seg (dersom man har rett kort, kode og tilgang selvsagt). Dagen min ble avsluttet med å innrede mitt nye hjem på Ullis; 22 cm skapbredde i kortvoksthøyde. Fikk så vidt presset inn skoene i bunn, men så har jeg store føtter. Og i det minste garderobeskap. Let the ryggsekk-tilværelse begin.
Status presens
Vi har snart unnagjort første kvartal i det som etter sigende er nasjonens største landbaserte nybygg til dags dato, så vidt større enn regjeringskvartalet, som dog har en uovertruffen prislapp å skryte av. I den forbindelse ble jeg bedt om å dele litt erfaringer og innsideopplysninger. Jeg har laget en lang Excel-inspirert liste over alt som er bra, mindre bra, og rævva, identifisert sårbarheter og lansert forbedringstiltak og kompensatoriske mekanismer. Neida, bare kødder. De som ikke har vært i koma de siste månedene har nok fått med seg det meste. Det er skrevet opp ad vegge og ned ad stolpe i lokalblaet om alt som er vondt og vanskelig. Jeg kjenner meg igjen i svært mye av det, og har selv vært en av gråtekonene. Ikke så mye om Ullis som sådan, mer om hvordan sykehuslegenes fysiske arbeidsforhold stadig blir en salderingspost fordi «nye arbeidsmetoder» og sånn.
Jeg forundrer meg naturligvis også over parkeringshusets utforming (det må virkelig oppleves) og den grenseparanoide adgangskontrollen (jeg må gjennom minst fem kodelåste dører/heiser for å ta meg fra sengepost til operasjonsavdelingen). Vel så interessant som alle de fiffige og forunderlige små og store irritasjonsmomentene, er prosjektets forutsetninger og hvilke premisser sykehusledelsen i sin tid la til grunn. Spesielt for legegruppen. Jeg vil spesielt trekke frem to eksempler på prinsippbeslutninger jeg mener har vist seg særs ulykksalige.
Det var en gang
Det hele startet vel tilbake i 2011-2012 da de første tanker om nytt sykehus ble lansert (i Helse Stavangers utviklingsplan. Man gjorde da estimater av arealbehov, fremskrivninger, økonomisk bærekraft etc. og kom raskt frem til at det ville være klin umulig å bygge et helt nytt sykehus i en engang. Da jeg litt uforvarende plutselig ble foretakstillitsvalgt for Overlegeforeningen sensommeren 2015 var det åpenbart at vi snakket om et halvt nytt sykehus, trinnvis utbygging og delt drift i årevis. Min subjektive opplevelse den gang var at det ble en slags kniving om lokalisering i stedet for en diskusjon om det viktigste; klarer vi virkelig drive effektivt og godt med to halve sykehus på hver sin lokalisasjon.
Hospital eller hotell?
Videre ble det tidlig i prosessen bestemt at sykehuset kun skulle ha enerom. Ledelsen var ufravikelig på dette punktet. Her mener jeg prinsipper trumfet pragmatisme. En beslutning som har vist seg uheldig. Våland hadde for få enerom, helt klart. Ullandhaug har kun enerom. Disse er svært romslige og med høy standard. Vel og bra for pasientene, men kanskje litt overdådig. Vi driver et sykehus, ikke et hotell. Enerommene på Ullandhaug er svært areal- og ressurskrevende. En litt mer balansert miks mellom enerom og flermannsrom hadde nok vært gunstigere, og gitt den fleksibiliteten vi nå søker å oppnå ved blant annet å rive vegger.
Hamsterhulas endelikt
Et annet grunnprinsipp som tidlig ble spikret var at kontorplasser/arbeidsplasser til de legene som behøver det, måtte bli av typen free seating. Dette til tross for alle de dokumenterte ulempene det har på tilhørighet, arbeidsro, konsentrasjonsevne etc. Det vil si; først ble det gjentatt i lange tider at dette med kontorer skulle vi ta etterhvert, så var tonen at hver avdeling fikk disponere sine egne arealer slik de selv anså mest formålstjenlig. Ingen av delene ble gjort selvsagt, og så plutselig var prosjekteringen «overraskende» nok kommet for langt til at man kunne hensynta slike behov. Men no worries; OU er på saken med nye arbeidsmetoder som skal løse den floken. I denne perioden brukte jeg, sammen med Kristian Øgreid Leitao (nå privatpraktiserende gastroenterolog) og Hege Fjell Urdal (forhenværende prosjektdirektør i SUS2023 OU) MASSE tid på å kartlegge i detalj eksisterende legekontorarealer på Våland og estimerte behovet på Ullandhaug. Spesielt Kristian la ned en helt formidabel innsats. Vi maste om dette ved hver anledning, men ble møtt av ovennevnte uforpliktende tåkeprat. Resten er som kjent historie. Ledelsen fikk endelig gjort ende på legenes hamsterhuler. Gud forby at man fikk seg en personlig avkrok hvor man uforstyrret kunne svare på pasientklager, skrive spesialisterklæringer, forberede undervisning, prioritere henvisninger, forberede/oppdatere seg på uvante prosedyrer, og alle andre slike usynlige oppgaver som ikke lett kan utføres stående ved en KLIMA-tralle i en tilfeldig korridor.
The good, the bad and the ugly
Vi har utvilsomt fått et veldig flott, nytt halvt sykehus på Våland. Forholdene for pasientene er supre, og de får god behandling i flotte omgivelser. Enerommene romslige og lyse med eget bad. Enkelte avdelinger som virkelig led under trangboddhet og kummerlige 80-tallsforhold på Våland, er meget fornøyde med resultatet. Andre, som hadde det heilt greit på Våland og som er mer opptatt av funksjonalitet, kompakte og fleksible arbeidsforhold, og mindre interessert i arkitektur og interiørdesign, synes ikke nødvendigvis dette var et stort fremskritt. Mye av det vi nå opplever som suboptimalt har vi fryktet i flere år, men har kanskje ikke virkelig sunket inn før man endelig opplever det på ekte. Noe av det er bevisste valg, trumfet gjennom av sykehusledelsen, og således selvpåførte, administrative sår. Noe går seg nok til.
Inntrykket jeg sitter igjen med selv, også basert på tilbakemeldingene jeg får, er at prosjektet i iveren etter å lage et hypermoderne sykehus tilpasset reelle eller innbilte pasientforventinger (som er på et annet nivå nå enn for 50 år siden selvsagt), har mistet litt syn på behovene for de ansatte som tross alt skal fylle bygget med god behandling, entusiasme og virketrang. Gode sykehus er nettopp det fordi de som jobber med kjernevirksomheten opplever tilhørighet og arbeidsforhold tilpasset deres behov. Hvis det butter imot for fotfolket blir det vanskelig å realisere visjonen om et velsmurt og effektivt sykehus. All verdens nye arbeidsmetoder, høyteknologiske løsninger, skrivebordsutklekkede pasientflyprosedyrer eller datasimulerte effektiviseringsgevinster endrer ikke et fnugg på det.
Barnesykdommer har alle nybygg. Jeg har fremdeles litt ugjort på lista fra ti år tilbake da mitt hus stod ferdig, men det funker etter formålet for det. La oss håpe prosjektdirektøren for Nye SUS har rett når hun sier man må bo seg inn i et nybygg av dette omfang minst ett års tid før man kan felle en endelig dom. Vi får se. Enn så lenge trives jeg fremdeles best på Våland hvor jeg (heldigvis) tilbringer opp mot 50% av min arbeidstid. Man må gjerne mene tiden har løpt fra bygningsmassen på Våland, at den er slitt, gammelmodig og direkte bøgli, men det fungerer helt fint for mitt bruk. Kompakt, effektivt og med heimslig kontorkrok. Kanskje jeg bare er en gammel grinebiter. Kanskje Ullandhaug vokser på meg. Vi får se. Jeg har god tid til å sammenligne de to «lokasjonene» (som det nå tydeligvis heter på norsk). Delt drift i all overskuelig fremtid spådde vi for ti år siden. Tipper jeg får anledning til å jobbe begge steder til jeg blir tvunget over i pensjonistenes rekker.