I år er det sju år siden det ble innført en ny opptaksordning for nyutdannede leger, LIS-1 (leger i spesialisering del 1). Før 2013 var alle nyutdannede leger sikret en stilling som turnuslege, og man trakk et nummer og valgte turnusplass etter tur. I det nye opptakssystemet søker man på stillingene utlyst fra helseforetak/kommune, drar på intervju og blir vurdert ut fra det allmenne kvalifikasjonsprinsippet som ved øvrige ansettelser i det offentlige.
Debatten rundt hvilken ordning som er best, har rast i flere år. Noen mener at søknadsbasert er den beste av de to, ettersom den gjør at folk kan søke seg dit de vil bo, og at arbeidsgiveren får ansatte den de anser som best kvalifisert til stillingen. Tanken er også at de som samlet sett vurderes til å ha best kompetanse – blir ansatt. Det er opp til foretak/kommuner å sette kompetansekravene, det er en forutsetning at de er saklige. Slik er tanken at medisinstudenter med gode karakterer, relevant arbeid, vern og rosende omtale, får prioritet til stillingene.
Det er en del kritikere av denne ordningen. Noen argumenter de trekker fram er at det ikke burde være forventet å ha arbeidserfaring som medisinstudent med lisens før man starter i en nybegynnerstilling. Det kan også være vanskelig å sikre at det faktisk er de best kvalifiserte søkerne som får tilbud om opptak. Med søknadsbasert opptak kan man i ytterste konsekvens også ende opp med noen leger som aldri vil få tilbud om LIS-1, og dermed heller aldri få startet spesialiseringen sin.
De som mener at trekningsbasert turnus er best, vil argumentere med at alle legestudenter etter godkjent embetsstudium er gode nok til å starte som LIS-1, og at det ligger i hele ordningens natur at de unge legene vil ha litt ulikt utgangspunkt inn i ordningen. En god tjeneste med supervisjon og veiledning, vil gjøre de nyutdannede legene skikkete til økt selvstendighet etter hvert. Tidligere undersøkelser viser nettopp at LIS-1-tjenesten virker slik at nivået samkjøres gjennom i de 18 månedene den pågår, slik at man stiller mer likt og vesentlig bedre etter endt LIS-1-tjeneste, enn man gjorde på vei inn i den. Og at dette må være tjenestens hovedformål. Mange vil også hevde at det er en styrke i en trekningsbasert ordning at LIS-1 med ulikt utgangspunkt og preferanser sendes rundt til sjukehus og kommuner i ulike deler av landet, med ulik «rating» og attraktivitet både faglig, sosialt og geografisk. Det vil kunne bidra til utjevning av kompetanseforskjeller, til bedre forståelse mellom regioner og man kan få øynene opp for deler av landet eller virksomheter man ellers ikke ville sett.
Det er også argumenter for at denne ordningen da ble skrotet i 2013. Noen av dem er at det ble altfor lange køer, var mange utenlandske statsborgere som søkte, store kull med norske medisinstudenter i utlandet og at det var et behov for harmonisering innad i det europeiske arbeidsmarkedet, for å nevne noen. (Abelsen & Gaski, 2017)
Så, hvordan ser situasjonen ut i dag, hvor ser man problemer med dagens søknadsbaserte ordning, om det er noen?
Det kommer stadig historier der arbeidsgiver i en søknadsbasert ordning skjeler til nepotisme eller geografisk tilhørighet ved ansettelse, noe som ikke skal være en del av en saklig kvalifikasjonsvurdering. Dagens ordning med søknad rett fra studiet – som ofte er karakterløst (utenom ved UiB og UiO) – åpner også for at arbeidsgiver legger avgjørende vekt på andre egenskaper som gjerne kan bli diffuse og omdiskuterte. Hvis man har jobbet «på si» under studiet – har det noen konsekvenser om man jobbet én dag i uka, eller én dag i måneden? Er PhD-tellende hvis man ikke har publisert? Kan for mye jobb ved siden av studiet faktisk gi seg utslag i mindre fokus på studiet? Er det egentlig bra eller dårlig hvis man er engasjert som student, og vil bidra til debatt og forandring? Noen LIS-1 mener seg åpenbart forbigått, men det er vanskelig å adressere dette når man er i søkerposisjon for neste halvårs opptak og ikke vil virke som en bråkmaker.
Men, hva tenker så dagens studenter om dette temaet? Hva ville de ha foretrukket, om det var opp til dem å velge mellom søknadsbasert eller trekningsbasert opptak?
For å prøve å få en indikasjon på dette, sendte vi i uke 41 ut et elektronisk spørreskjema til klassegruppene til henholdsvis MK-17, MK-16 og MK-15 (4., 5., og 6. studieår ved UiT) på Facebook, der de kunne svare på hvilket av de to opptakssystemene de helst ville ha.
Det er omtrent 300 studenter i disse trinnene til sammen og av dem ble det registrert 121 svar. Altså en omtrentlig svarandel på 40%. 58% av studentene svarte at de foretrekker søknadsbaserte opptak, mens 42% svarte at de foretrakk en modell med trekning.
Det var også mulig for studentene å kommentere hvorfor man valgte den ordningen man gjorde. Argumentene studentene som svarte at de var for søknadsbasert ordning ga, var at man kunne sikre at legene som fikk LIS-1 et sted, faktisk kunne tenke seg å etablere seg i området, og at man i større grad kan få råderett over egen framtid. Argumentene som ble gitt for trekningsbasert opptak var at det er vanskelig å vite hva som vektlegges ved søknad til LIS-1, ettersom det er forskjellige poengsystem som brukes på forskjellige sjukehus og at ikke alle poengsystem er offentlige. De skreiv også at det i tillegg også kan virke vanskelig å vite om man som søker faktisk blir vurdert ut i fra kvalifikasjonene sine, i stedet for andre og ukjente faktorer.
Faktaene rundt LIS-1, sier at det våren 2019 var 64% av søkerne til LIS-1 som fikk tilbud om stilling. Av disse hadde 21% utdanning fra Norge, 58% utdanning fra et annet EØS-land og 21% utdanning fra et land utenfor EØS. 81% av søkerne hadde norsk nasjonalitet, og 94% av dem som fikk tilbud som stilling var norske. 58% av søkerne til LIS-1 med oppstart høsten 2019 avsluttet studiet våren 2019. 60% av søkerne med studieland Norge ble tilsatt, mens kun 27% av søkerne fra et (annet) EØS-land, ble tilsatt. I perioden 2013 - 2019 har antallet ansatte fra andre EØS-land enn Norge, falt med 52%. Fra 2013 til 2019 har det samlede antallet søknader økt med 34%. Av rapporten vedlegg 4 ser man flere interessante ting; som sagt fikk 62% av de norskutdannende tilbud om stilling. Til sammenligning fikk 31% av de norske studentene i Polen tilbud om stilling. For norske studenter i Tsjekkia var tallet 25%, 37% for Ungarn, 20% i Slovakia og 29% for Danmark. Her kan vi være rimelig trygge på at språkkompetanse ikke diskriminerer. Hvorfor er det da slik? (Helsedirektoratet, 2019)
Med så store antall personer som ikke blir ansatt, blir det ekstra viktig at ansettelsesprosessene er saklige og transparente. Det hadde derfor vært interessant å høre med legene som ikke fikk tilbud om LIS-1-stilling, samt de som nå jobber som LIS-1, om hvilken opptaksform de foretrekker. For ikke å snakke om dem av oss som valgte å studere i utlandet.
Erlend Sæther
Medisinstudent, 3. studieår, UiT
Kilder:
Abelsen, B., & Gaski, M. (2017).
Styringsutfordringer i ny søknadsbasert turnusordning. Lenke til Utposten.no
Helsedirektoratet. (2019, 07).
Leger i spesialisering del 1 (LIS1)
Statusrapport søknadsrunden våren 2019. Lenke til Helsedirektoratet.no
Trekning vs søknad
Intro om de to systemene/formene, kort:
