Hva er grunnen til at unge har lyst til å bli leger?

Hva gjør at de som velger utdanning i 2021 velger å gå inn i et slikt yrke?
Jeg har spurt Magdalena Robertsen, Daniel Ribe og Camilla Kjeldsen-Lie, som går første studieår, om hvorfor de valgte en framtid som lege, og om de kunne tenke seg å bli allmennlege, ettersom vi står midt i en fastlegekrise. Jeg går selv medisinstudiet, og har åpenbart funnet ut at det er en god idé å bli lege jeg og, så jeg kommer også til å komme med noen av mine egne erfaringer.

Magdalena nevner det å finne løsninger på plager som pasienter har, og at man får en arbeidshverdag der man får mye ansvar og tillit fra pasienter. Hun er usikker på om hun kunne tenke seg å bli allmennlege eller ikke. Som allmennlege ser hun for seg å kunne bli kjent med pasienter over flere år, og et arbeid der man drar hjem på ettermiddagen og har fri i kveldene, med unntak av de gangene man har legevakt. På den andre sida kunne hun tenke seg å spesialisere seg innenfor et mindre område enn allmennmedisin, og bli veldig flink i akkurat det. Ettersom det er en fastlegekrise tenker hun også at det i dag er en stor arbeidsmengde på for få allmennleger, noe som gjør at de blir overarbeidet, som igjen gjør at yrket ikke frister like mye.

Daniel trekker fram at som lege må man kombinere det å ha en høy faglig kompetanse på mange ulike områder, samtidig som man må kunne kommunisere med pasienter på en sympatisk og profesjonell måte til pasienter i sårbare posisjoner, noe som virker som en spennende jobb.

Camilla har tidligere erfaring fra helsevesenet og turnusarbeid før hun begynte på studiet, og visste at hun trivdes med det. Camilla nevner også den store variasjonen i mulige arbeidsplasser, fra store universitetssykehus til å jobbe ganske selvstendig på legekontorer. I utgangspunktet tenkte hun at hun ikke kunne tenke seg å bli allmennlege. Inntrykket av faget var at det var mest sykemeldinger, støttesamtaler og papirarbeid som utgjorde det meste av arbeidsdagene, ting som ikke frister henne. Men, i det siste har hun sett at det å være fastlege er mye mer enn bare det. Som fastlege ser hun for seg at man kan bli ordentlig godt kjent med pasientene sine, og at man som oftest er det første helsepersonellet en pasient møter i sykdomsforløpet sitt. Hun tenker derfor at man som allmennlege har et ekstra stort ansvar for å virkelig se pasienten og stille de riktige spørsmålene. Hun tror også at det er en ekstremt takknemlig jobb å ha, og at man kan gjøre veldig store forskjeller i folks liv.

For min egen del valgte jeg nok medisinstudiet fordi jeg hele livet har sett opp til leger, og hatt lyst til å bli som dem. Det pluss det filosofiske rundt det å lære om hva man som menneske faktisk er, kjøtt og blod, og hvordan det har seg at jeg som tenkende vesen kun er satt sammen av vev, celler, organeller og atomer. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å bli allmennlege. Det er fordi jeg interesserer meg mest for basalfaglig forskning, kanskje spesielt innenfor genetikk. Noe som allikevel appellerer til meg er rollen allmennleger har som førstelinje i helsevesenet, det å kunne følge opp hele familier (og noen ganger hele småsamfunn) og rollen man har som «portvokter» for spesialisthelsetjenesten.

Om vi er en representativ gruppe medisinstudenter, er det passe stor variasjon i motiv for valg av utdanning blant dagens studenter. Men det er heller ingen store overraskelser, eller gode svar på hvorfor vi ønsker å gå inn i et helsevesen som beskrives som fylt av kriser i media. Personlig kan jeg si at disse krisene ikke var noe jeg tenkte på, eller kanskje visste om, da jeg gjorde valget mitt. De er heller ikke noe jeg oppfatter at medstudentene mine tenker noe særlig på. Det ser også ut til at allmennmedisin er noe de fleste medisinstudenter har vurdert om de passer til eller ikke, noe jeg òg tenker er bra, uansett hvordan konklusjon de har trukket.

Det virker som de største motivatorene for å studere medisin i 2021 er tankene om hva en lege skal gjøre. Da å være en kunnskapsrik behandler som ansvarlig og tillitsvekkende hjelper pasientene sine. Dette ser jeg på som noe positivt, og noe som hjelper med å få bukt med krisene i helsevesenet. Vi trenger folk med stort pågangsmot som brenner for den jobben de har, om det da er på legekontoret, i psykiatrien eller på et universitetssykehus.

Erlend Sæther
Nmf