Maskin og menneske - om samhandling og store ord

Av Eivind Solheim

Samhandling kan virke som et temmelig gammelt og traust begrep, men egentlig er det et relativt nyoppfunnet norsk ord. Den opprinnelige betydningen er hentet fra dataverdenen, og spiller på et sømløst grensesnitt mellom maskin og menneske. I vår sammenheng, altså samhandling mellom nivåene i helsevesenet, skal vi ikke spekulere i hvem som eventuelt er ”maskinen”… 

Betydningen av begrepet har utviklet seg, og det står nå for det å ha et felles mål med felles tiltak for å nå målet. Da Samhandlingsreformen ble lansert kunne det være vanskelig å trenge gjennom de litt store ord og politiske vyer som lå bak, men noen måneder etter innføring av reformen står i alle fall deler av den relativt klart frem.

I det daglige arbeid, er det først og fremst overføringen fra sykehus til primærhelsetjenesten som har endret seg. Min personlige erfaring er at overføringen til (i alle fall noen av) kommunene går raskere enn tidligere, og det ser ut som om en god del kommuner har planer om å beholde en langt større andel av midlene (som er flyttet fra sykehusene), enn det helseforetakene har budsjettert med. Ordningen med at kommunene skal betale for ferdigbehandlede pasienter, er dog ikke ny. Men forrige gang vi hadde noe liknende, hadde kommunene flere dager på seg fra pasienten var ferdigbehandlet før ”taksameteret startet”. Fra sykehussiden var i alle fall inntrykket den gang, at man ikke jobbet veldig hardt for å finne en plass disse dagene…

Helseforetakene og kommunene har i løpet av det siste året jobbet mye med utarbeidelse av samarbeidsavtaler m.m.. Det viktige spørsmålet er; Hva kommer ut av det for pasientene? Som alle reformer, ligger det et ønske om effektivisering (les: spare penger) også bak denne reformen. Hvorvidt det er mulig å oppnå, er alt for tidlig å si noe om. Det er liten grunn til å se for seg at vi skal bruke mindre penger i fremtiden, verken i sykehus eller i kommunehelsetjeneste. Men effektiv utnyttelse av behandlingsplasser og ressurser er helt vesentlig for å møte den nære fremtiden, med en stor økning i antall eldre, og derved en formodentlig økning i antall pasienter.

Denne vinteren har vi som så ofte tidligere, opplevd at kapasiteten på sykehuset virker truet selv med dagens populasjon, og det ligger ingen planer om noen større utvidelse av sengeantall i tiden som kommer. At pasientene kan overføres til andre omsorgsnivåer så raskt som mulig er derfor en forutsetning for å unngå kollaps. Selv om gode tiltak er under planlegging og gjennomføring ute i kommune-Norge, må viktig diagnostisering og oppstart av behandling fortsatt skje på sykehusene. En av de pedagogiske utfordringene vi som leger blir stilt overfor, er å forklare pasientene at behandlingen vil bli den samme - og like god, selv om de skrives tidligere ut fra sykehuset.

Min største innvending mot hele reformen er mangelen på gode verktøy. Kommuner og helseforetak skriver lange avtaler om samhandling, mens vi som leger, som faktisk skal gjøre det viktigste – behandle pasienten, i mindre grad er involverte. Vår samhandling er nemlig stort sett basert på hundreårige tradisjoner (og teknologier). Nesten all kommunikasjon foregår i brevs form, enten som henvisning eller epikrise. Vesentlig informasjon er nødt til å gå tapt når hele sykdomsforløp skal sammensettes i et kort notat. Og det er like vanskelig for fastlegene å få kontakt med behandlende lege på sykehuset som omvendt. I informasjonsteknologiens tidsalder er vi på i steinaldernivå når det gjelder kommunikasjon mellom de viktigste leddene i hele reformen. Som jeg innledet med, spiller den opprinnelige betydning av samhandling på sømløs kommunikasjon. Skal reformen bli noe annet enn fine ord og administrative tiltak, må først og fremst infrastrukturen for kommunikasjon mellom behandlerne opp i en helt annen liga!