Leder: Fastlegeordningen 15 år - pubertetsopprøret kommer!

Mye av det som kan krype og gå av celebriteter i norsk allmennmedisin var til stede. Også jeg da, som en av representantene for Troms legeforening, sammen med rundt tyve entusiastiske fastleger fra vårt distrikt.

Det var invitert til «en dag i fag og feiring». Likevel var det etter hvert mange som minnet forsamlingen på at fastlegenes største utfordring i dag hverken er fag eller overdreven feiring, men et enormt (ja, jeg overdriver ikke) arbeidspress, krav og forventninger i alle retninger og stor usikkerhet knyttet til økonomi, pensjon og vilkår hvis sykdom eller skade skulle treffe deg eller dine nærmeste.

En av norsk allmennmedisins aller største, tidligere leder av Allmennlegeforeningen, nå fagsjef i Legeforeningen, Jan Emil Kristoffersen, snakket om at ”det er en ulmebrann på loftet” i fastlegeordningen. Jeg tror han tenkte på en vedvarende underfinansiering og manglende investeringer i primærhelsetjenesten, som nå begynner å bli presserende.

Tom Willy Christiansen var prosjektleder i Helse- og omsorgsdepartementet for innføringen av fastlegeordningen i 2001. Han uttalte at ”om 5 år har vi ingen fastlegeordning, hvis ikke partene benytter seg av muligheten til å regulere ned listelengden”.

Mest inntrykk gjorde imidlertid Ane Emaus, tidligere fastlege i Alta, nå LIS i barne- og ungdomspsykiatri. Hennes innlegg knuste de fleste håp om en fremtid i faget for unge allmennleger. Troms legeforening har fått anledning til å trykke Emaus’ innlegg i sin helhet her i Skalpellen. Det er sterk lesning. Innlegget leser du HER.

I et av innleggene kom det fram at i 2009 var 75% av fastlegene privatpraktiserende, mens kun 52% ønsket det. Når de samme legene i 2012 ble spurt om hvilken praksisform de ønsket seg, svarte kun 36% at de ønsket privat praksisdrift. Jeg er redd tallet ville sett enda styggere ut i dag. Nå er det snart fire år siden vi trykket avtroppende fastlege Katrine Wennevold sin kronikk her i Skalpellen. Den leser dere HER. Teksten gikk siden sin gang på sosiale media – og fikk nok både Dnlf, KS og HOD til å begynne å se at noe måtte gjøres. Men hva er blitt gjort? Ut fra Ane Emaus’ og andres erfaring – stort sett ingenting!

Så skal det også sies at de privatpraktiserende allmennlegene ikke har lett for å organisere seg. Ikke har de noen kantine å gå til for å samle troppene, og den kollegiale kontakten i gangen er stort sett begrenset til et nødvendig faglig/praktisk minimum slik at hverken kollegaens eller ens egen dagsplan går i vasken. En slik situasjon stiller ekstra strenge krav til fagforeningen.

Fra Troms legeforenings side har vi i flere år argumentert for en solid økning i basistilskuddet for fastleger i privat praksis, opp til et visst antall pasienter. Slik vil vi med få pennestrøk gjøre det lettere å redusere listelengden – slik at man kan gjøre en bedre jobb for dem man har på lista. I primærhelsetjenesten – som i sykehus – er et godt arbeidsmiljø en forutsetning for å levere god kvalitet. For å lodde stemningen i lokalet gikk det rundt et spørreskjema der hver enkelt skulle krysse av om de var for eller mot følgende forslag, som besto av tre punkter:

1. Dobling av pro-capitatilskuddet for pasienter inntil 1 000 pas/liste.
2. Halvering av pro-capitatilskuddet for pasienter mellom 1 000 – 1 500/liste.
3. Stopp i pro-capitatilskudd for pasienter over 1 500/liste.

Undersøkelsen var nok laveste grad av informasjonsinnhenting man kan tenke seg. De som krysset av ville f.eks. kunne se hva de tidligere i salen hadde krysset av for (for eller imot forslaget over) og på den måten kunne de la seg påvirke av det. Det var heller ikke hemmelig valg, i den forstand at naboen kunne se hva du krysset av på før lappen ble sendt videre på rekka. Dessuten kan man tenke seg at noen krysset av flere ganger. Kort fortalt; totalt upålitelig!

Likevel var det morsomt da jeg tittet på lista etter at ca. 80% av salen hadde svart. Kun 1 var imot. Resten var for forslaget. Etter det ble lista dessverre borte – og det endelig svar kan derfor ikke publiseres.

En åpenbar innvending er at dette er et helt urealistisk forslag, fordi det er alt for dyrt! Tja – det er ikke gratis – men hva er alternativet? Mange snakker om utdanningsstillinger med fastlønn for yngre allmennleger. Den som tror at KS/HOD vil få en mindre regning ved å innføre fastlønn, og på den måten ta bort incentivet til å være effektiv – må nok kort fortalt tro om igjen. Jeg fikk nylig førstehåndsinformasjon fra et kommunalt legekontor på fastlønn et sted i landet, der ventetiden for å få legetime var 6 uker, og legene hadde 6-7 konsultasjoner per dag. Slikt koster også penger.

Når fastlegeordningen i sin tid ble innført (altså for 15 år siden) var pro-capitatilskuddet ment å dekke legens utgifter til egen praksis (lønn/pensjon/feriepenger til sekretærene, kontorleie, medisinteknisk utstyr, IKT etc.) I dag dekker det knapt halvparten. Lønn til helsesekretærer og husleie har skutt i været. En dobling av pro-capitatilskuddet for å matche dagens realiteter, er altså rent historisk sett, helt rimelig og en forutsetning for en levedyktig fastlegeordning. Det ligger også en intern omprioritering i dette, ved at man ”tar” økonomi fra de største listene, og ”gir” til de mindre. Dette er et kraftfullt signal både internt i egne rekker og utad, som garantert virker.

Hva er så kostnaden ved å gjøre som vi foreslår? Det finnes rundt 3 500 private allmennleger i dag. En dobling av basistilskuddet vil koste staten rundt 1,5 mrd kr/år. Ikke en dråpe i havet – men kanskje det som faktisk må til for å snu en svært negativ utvikling for fastlegeordningen siste åra. Tilbake får de flere fastleger, mer fornøyde pasienter, og ganske sikkert bedre kvalitet.

For hva skal man ellers gjøre? Nå trengs det enkle løsninger, mindre fagre ord og mer handling! Les Ane Emaus’ innlegg! Husk – nå ulmer det på loftet...

God høst!

Jo-Endre Midtbu
Leder