Ny studieplan - hvor står vi?

Fjerde året med ny studieplan er avsluttet, årets 4-klassinger har akkurat fått sensur og har spent begynt å forberede seg til 5. årspraksis rundt omkring i landsdelen.

Ny studieplan - hvor står vi?

Som student på pilotkullet i ny studieplan er det etter fire år tid for å se litt på hva vi har fått ut av ny studieplan, sammenliknet med tidligere studenters erfaring med gammel studieplan som nå er i utfasing fra UiT.

Såkalt ”spirallæring”, økt tidlig klinisk fokus, mer psykiatri og allmennmedisin, og økt desentralisering av studiet er temaer som ofte kommer opp når det snakkes om vår studieplan. Vi studenter opplever økt fokus på å utvikle klinisk resonnement og være bevisst i forhold til hvordan vi møter pasientene, sammenlignet med hva tidligere studenter har gitt uttrykk for, noe vi opplever som positivt.

Fokuset i undervisningen dreier seg i stor grad mot det vanlige og farlige som kommer til å møte oss i fremtiden, og i mindre grad om rarieteter og enkelte foreleseres snevre dog spennende spesialområder. Basalfagene har fått klart mindre plass i studieplanen, noe som til dels har blitt bemerket fra enkelte klinikere som synes overrasket over disse hullene. Basalfagene forutsettes i stor grad lært på egenhånd, og da kan nok fristelsen bli for stor for mange av oss til å heller fokusere på spennende forelesninger, slides og kliniske øyeblikk hvis man er i tidsklemma. Case-arbeidet skal hente inn de underprioriterte basalfagene ved at dette forsøkes lagt smidig til de kliniske casene – slik jo virkeligheten faktisk er. Dette fungerer i alle fall etter min mening ganske så bra, og det blir åpenbart at det bare er å komme seg tilbake til lesesalen igjen å hente inn det tapte. Mange trodde nok at basalfagene kom til å bli helt underprioritert, men så er altså ikke tilfelle. Casene tar oss gjennom hele faget på en helhetlig og interessant måte, og gir oss gode forutsetninger for å mene noe om hvorfor ting skjer slik eller slik, og ikke bare at ting skjer slik eller slik.

Det å tidlig bli bevisstgjort egne unoter i møte med pasientene, har gjort godt for de fleste av oss. Studieplanen har fokus på hvordan vi på en god måte kan bruke egen personlighet og egenskaper i møtet med pasientene på en best mulig måte. Dette har vært lærerikt om oss selv, og om relasjoner og samarbeid med andre.

Vi har fra første studieår fått utfolde og utfordre oss i møte med pasienten. Dette er tatt opp på film og vist i mentorgruppen som består av to mentorer de samme 6-8 studentene som følger hverandre gjennom hele studiet. Det som i starten utelukkende handlet om kommunikasjon, har utviklet seg til å bli mer og mer klinisk rettet med ekte pasienter på legevakt og ”prøve eksamen” hvor positive og negative aspekter belyses av gruppen i plenum. Dette har høy læringsverdi, med innspill fra både mentorer og medstudenter. Det er slutt på å gjemme seg bort i mengden og at eksamen blir ”en overraskelse” slik man har hørt så mye fra tidligere, både her og fra andre studiesteder. Disse gruppevurderingene bevisstgjør oss på rarieteter og uvanene vi bringer med oss inn i pasientsituasjoner, som de færreste av våre kolleger nok turte å konfrontere oss med etter et enkeltstående pasientmøte i tidligere studietider. Sakte men sikkert tar vi små steg på veien til å bli den best mulige versjonen av oss selv.

Det blir spennende å se om endringene som er gjort i studieplanen faktisk medfører bedre leger. For oss som går i den nye planen, så håper vi jo det. Men svaret får vi kanskje aldri. Husk i alle fall at du som kollega må stille krav til oss, se oss, ta oss med, og rette og justere – for kun da blir vi litt bedre hver gang!

Louise Carlsen Nmf representant i Troms legeforening.