Grunnutdanningsprisen til Michel van Schaardenburgh

Under Faglandsrådet 2026 ble Legeforeningens grunnutdanningspris tildelt førsteamanuensis Michel van Schaardenburgh ved NTNU.
PRISVINNEREN: Michel van Schaardenburgh Foto: NTNU
PRISVINNEREN: Michel van Schaardenburgh Foto: NTNU

– Jeg er genuint overrasket og rørt over å bli tildelt Grunnutdanningsprisen, sier Michel van Schaardenburgh.

Prisen gis til undervisere eller fagmiljøer som gjør en særlig innsats i medisinsk grunnutdanning, og som bidrar til å utdanne gode leger og være rollemodeller for medisinstudenter.

Michel van Schaardenburgh er lege, førsteamanuensis i anatomi og disseksjon ved NTNU og spesialist i allmennmedisin. Han tildeles prisen for sin evne til å gjøre anatomiundervisningen engasjerende, pedagogisk og relevant, og for å skape et inkluderende og godt læringsmiljø.

– Michel van Schaardenburgh er en fremragende underviser som klarer å gjøre anatomi både engasjerende og lett å forstå. Han skaper et trygt og godt læringsmiljø og involverer studentene aktivt i undervisningen, sier leder av priskomiteen og medlem av Legeforeningens fagstyre, Henriette C. Jodal.

I nominasjonen trekkes det frem at han kombinerer høy faglig kompetanse med sterke pedagogiske evner, og at undervisningen er godt tilrettelagt.

– Særlig fremheves disseksjonsundervisningen som svært godt organisert og lærerik. Han er også opptatt av å utvikle seg som underviser, og bruker aktivt tilbakemeldinger fra studentene til å forbedre undervisningen. Vi gratulerer Michel van Schaardenburgh hjerteligst med en velfortjent pris, sier Jodal.

van Schaardenburgh ble også nominert til prisen i 2025, noe som understreker at han over tid har gjort et sterkt inntrykk på studentene.

Han kunne ikke selv være til stede under utdelingen, da han for tiden er i USA. Derfra har han likevel sendt en hilsen – og refleksjoner rundt prisen:

– Jeg fikk beskjeden rett før påskeferien, og ærlig talt har det ikke helt sunket inn enda – ikke engang nå når jeg sitter i Albuquerque og forbereder meg på å presentere norsk anatomiundervisning for et internasjonalt publikum.

Det som særlig gjorde inntrykk på prisvinneren, var hvem som sto bak nominasjonen:

– Det som traff meg mest var at det er studentene selv som har nominert meg. Det kan ikke arrangeres eller kjøpes. Det er ekte, og det betyr mer enn noe annet.

For van Schaardenburgh er prisen også en anerkjennelse av et større fagmiljø:

– Prisen betyr også at det vi bygger i Trondheim blir sett. Gruppen for klinisk anatomi ved NTNU har jobbet hardt i mange år, og dette er en anerkjennelse av hele lagets innsats.

TEAMET: Fra venstre: Natalie Field, Alina Sandø, Michel van Schaardenburgh og Gunnar Hansen. Guus Wellesen var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: NTNU
TEAMET: Fra venstre: Natalie Field, Alina Sandø, Michel van Schaardenburgh og Gunnar Hansen. Guus Wellesen var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: NTNU

Han er opptatt av at anatomifaget rommer mer enn strukturer og navn:

– Vår viktigste læremester er ikke en lærebok, det er et menneske som har levd et liv. Når studentene møter anatomisalen for første gang, møter de noe eksistensielt.

– Når vi skaper undring og gjør faget relevant fra første dag, gir vi studentene noe de bærer med seg videre – ikke bare kunnskap, men en nysgjerrighet og et engasjement som gjør dem til bedre leger gjennom hele karrieren.

Hans råd til andre undervisere er tydelig:

– Be om tilbakemeldinger, og juster. God undervisning er ikke statisk. Den utvikler seg i dialog med studentene, semester etter semester.

Prisvinneren løfter også frem betydningen av godt samarbeid:

– Når teknikere, undervisere, ledelse og studenter spiller hverandre gode på tvers av roller og nivåer, skjer det noe. Da blir summen større enn enkeltdelene – og det merker studentene.

Avslutningsvis retter van Schaardenburgh en takk til kolleger og samarbeidspartnere ved NTNU, og særlig til donorene:

– De har tatt en av de mest dyptgripende beslutningene et menneske kan ta: å gi sin kropp til undervisning etter sin død. Det er en gave vi aldri kan gjøre oss fortjent til, bare forvalte med verdighet og dyp takknemlighet. Uten dem hadde ingenting av dette vært mulig.