Saken ble innledet av fylkeslege og avdelingsdirektør hos Statsforvalteren i Vestland, Kristin Cotta Skjønberg, og medisinsk fagsjef i KS, Miert Skjoldborg Lindboe. Begge pekte på at god helseberedskap handler om mer enn planer og prosedyrer, det handler også om tillit, samarbeid og evnen til å omstille seg når kriser oppstår.
Skjønberg understreket at kommunene må forberede seg på å ta et større ansvar dersom Norge rammes av alvorlige hendelser.
– Kommunene må være forberedt på å behandle flere og sykere pasienter enn i dag.
Hun pekte også på betydningen av fleksibilitet og omstillingsevne hos helsepersonell.
– Evnen til omstilling blir avgjørende. Arbeidsoppgavene dine kan bli omprioritert, og du kan bli omdisponert. Er du mentalt forberedt på det? spurte hun salen.
Skjønberg pekte også på at fastlegene må involveres tettere i beredskapsarbeidet.
– I våre beredskapstilsyn ser vi at fastlegene i for liten grad er koblet på beredskapsarbeidet. I kommunene er det viktig at legene nå melder seg på.
Må diskutere prioriteringer
– Beredskap er å være etterpåklok på forhånd, sa Lindboe.
Han viste til at beredskapsarbeid ofte tar utgangspunkt i erfaringene fra den forrige krisen, selv om den neste krisen sannsynligvis vil se annerledes ut.
Et sentralt tema i innlegget hans var kommunenes rolle ved større kriser og krig. Lindboe understreket at helseberedskap ikke bare handler om sykehusenes kapasitet.
– Det vanlige er det vanlige, også i krig.
Han viste til erfaringer fra Ukraina, der majoriteten av pasientene ikke hadde behov for sykehusbehandling.
– 80 prosent av pasientene var pasienter som ikke skulle inn på sykehus i det hele tatt. Dette er pasienter vi er nødt til å håndtere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Lindboe løftet også frem behovet for å diskutere vanskelige prioriteringer før en krise oppstår.
– Vi må tørre å snakke om alvorlige og krevende prioriteringer. Jeg håper ikke at det blir det enkelte helsepersonell som står i en helt forferdelig situasjon og må ta den diskusjonen fordi ingen har tatt den på forhånd.
Infrastruktur og samarbeid er avgjørende
Også beredskapssjef og overlege i anestesiologi ved Sykehuset Østfold, Fredrik Femtehjell Friberg, understreket betydningen av samarbeid på tvers av nivåene i helsetjenesten.
– Et av de aller viktigste satsingsområdene våre er å se hvordan vi kan sy sammen helsetjenesten i regionen.
Friberg pekte på at helseberedskap ikke kan løses av sykehusene alene.
– Sykehuset er ikke alene i dette. Sannsynligvis kommer dette til å kreve enda mer av kommunene. Hvordan vi skal jobbe sammen om denne problemstillingen, er vi helt avhengige av å snakke om.
Friberg løftet også frem betydningen av å styrke både personellberedskapen og den psykososiale robustheten i tjenesten.
– Vi ser på hvordan vi kan mobilisere personell og styrke den psykososiale resiliensen.
Han pekte dessuten på at beredskap handler om mer enn personell og organisering.
– Kritisk teknisk infrastruktur og redundans i IKT-infrastrukturen er også sentrale deler av beredskapen.
Stort engasjement fra salen
Temaet skapte stort engasjement blant delegatene. Flere tok opp betydningen av breddekompetanse som en viktig del av helseberedskapen, mens andre løftet frem psykisk helse og behovet for bedre støtte til både pasienter og helsepersonell i langvarige kriser.
Det kom også flere innspill om behovet for øvelser og beredskap på lokalt nivå.
– Vi må bli flinkere til å øve sammen og integrere beredskap i planverket vårt, lød ett av innspillene fra salen.
Helsedirektør Cathrine Lofthus deltok også i panelet på scenen. Hun understreket betydningen av en helhetlig tilnærming, en «all hazards approach» til beredskap.
– En ting er å forberede seg på krig eller pandemi, men vi må være forberedt på alle mulige scenarioer. Mange av disse hendelsene vil sannsynligvis også kunne skje samtidig, sa hun.
Legeforeningens president Anne-Karin Rime løftet frem betydningen av egenberedskap. Hun ba om håndsopprekning i salen for å kartlegge hvor mange som hadde et beredskapslager hjemme som ville gjøre dem i stand til å klare seg selv i én uke.
Omtrent halvparten av delegatene rakk opp hånden.
Flere pekte på at beredskap må få en tydeligere plass i utdanningsløpet.
– Beredskap bør inn i utdanningen, fra grunnskole til universitet, sa en delegat.
Andre løftet frem utfordringen med at det samme helsepersonellet ofte inngår i flere beredskapsplaner samtidig.
Behovet for forskningsberedskap ble også trukket frem. En delegat pekte blant annet på behovet for bedre datadeling og enklere regelverk som kan gjøre det mulig å fremskaffe forskningsbasert kunnskap raskt når nye kriser oppstår.
Ståle Sagabråten, leder av fagstyret i Legeforeningen og ordstyrer for debatten, avsluttet med en oppfordring til delegatene:
– Det er tydelig at dette temaet engasjerer. Fortsett å løfte helseberedskap der dere jobber, i lokalmiljøene deres og i de kanalene dere har tilgang til.