Legekunsten er gammel, men kunsten å utøve kunnskapsbasert medisin i moderne forstand, er av nyere dato. Samtidig som vitenskapen hele tiden viser oss noe nytt, blir omfanget av alt vi egentlig skulle visst stadig mer tydelig. Og det blir stadig mer uoppnåelig for et enkeltmenneske å ha fullstendig oversikt over et fagfelt.
Blant leger er det en god tradisjon å se seg som del av et kollegium, der alle ikke kan alt, men der fellesskapet sammen aksler bredden i faget. I innledningen til boka som ble skrevet til Legeforeningens 50-års jubileum, står det blant annet: «Det tør vel være at få andre stender så sterkt har følt trang til å møtes til faglige drøftelser som lægestanden…. Det er derfor så naturlig at de vil møtes for å utveksle meninger, lære av hverandres erfaringer og spørre nytt.» Nesten 80 år senere er dette fortsatt sant. Vi trenger hverandre. Både leger og andre akademikere.
Som oss bærer også andre akademikere ansvaret for at kunnskapsgrunnlaget er solid nok, og for at de riktige beslutningene tas slik at resultatene gagner de som berøres. Mange steder er en akademiker den eneste i sitt fag, og må stå for de faglige begrunnelsene alene. Det er en situasjon vi leger kan kjenne igjen. Legeforeningen er medlem i hovedorganisasjonen Akademikerne, og dette fellesskapet har som ett av sine mål å fremme en samfunnsutvikling basert på en systematisk forbedring av kunnskap og kompetanse. De 13 medlemsforeningene er ikke alltid enige, men vi står sammen om å forsvare dybdekunnskapens kår. Ett eksempel på dette er Akademikerkonferansen i fjor høst, som hadde overskriften «Jakten på høyt utdannede». Der var hele bredden av partiene på Stortinget samlet til debatt. Andre eksempler er arbeidet for en styrket forskningsinnsats og for en ny avtale om inkluderende arbeidsliv (IA-avtale).
Legeforeningen går ikke ofte til streik, men i fjor vår forsvarte vi sammen med de andre akademikerforeningene vår rett til en egen tariffavtale for høyt utdannede i staten. Denne avtalen er avgjørende for at staten skal kunne rekruttere og beholde høyt utdannede. Under streiken erfarte offentligheten hvordan selv et ganske kortvarig fravær av de med høyest kompetanse førte til at viktige samfunnsoppgaver stoppet opp. I november kom kjennelsen fra Rikslønnsnemda: Akademikernes tariffavtale videreføres – en viktig seier. Og erfaringene vi fikk underveis i streiken styrket samholdet mellom leger, veterinærer, jurister og alle de andre akademikerne. Det er et godt felleskap å være en del av, og utvider mulighetene vi har til å løfte fram den samme overordnede målsetningen som vi har i Legeforeningens prinsipprogram: Med kvalitet og fag som ledestjerne.
Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år i kunnskapens tjeneste!