I en nylig publisert registerstudie har Meling og medforfattere sett på hvilken type oppfølging pasienter fikk etter at de ble sykmeldt av fastlegen for depresjon. Deretter har de kartlagt nytt sykefravær, uansett årsak, i de to årene etter at pasientene var tilbake i jobb – beskrevet som bærekraftig retur til arbeid.
I løpet av de to årene etterpå, var situasjonen slik for personene som var inkludert i studien (se også faktaboks):
- Cirka 30 prosent hadde ikke noe legemeldt sykefravær, uansett årsak
- I underkant av halvparten av de som hadde vært sykmeldt, gikk i løpet av disse to årene over på arbeidsavklaring
- En høyere andel kvinner enn menn var sykmeldt i oppfølgingsperioden, mens flere menn enn kvinner fikk andre trygdeytelser
- Snaut seks prosent fikk uføretrygd i løpet av de to årene etter retur til jobb
Forskerne så på flere hovedkategorier av behandling. Referansegruppen ble definert som den gruppen som ble fulgt opp av fastlegen regelmessig i 12 uker etter sykmelding og hvor svært få fikk antidepressiva. Denne referansegruppen hadde lavere sannsynlighet for nytt legemeldt sykefravær i de to årene etter retur til arbeid enn pasienter som fikk bare én fastlegeoppfølging de første tre månedene.
Referansegruppen hadde også lavere sannsynlighet for sykefravær i oppfølgingsperioden etter retur til jobb enn gruppen som også ble jevnlig fulgt opp hos fastlege, men hvor en høyere andel fikk antidepressiva-behandling. Regelmessig fastlegeoppfølging var også forbundet med sannsynlighet for færre sykmeldingsdager etter retur til jobb enn oppfølging i spesialisthelsetjenesten (poliklinikk eller innleggelse).
Studien kan imidlertid ikke si noe om en mulig årsakssammenheng mellom type oppfølging og nytt sykefravær. Forskjeller i behandling og sammenhengen med nytt sykefravær kan muligens forklares med blant annet ulik alvorlighetsgrad av depresjon, noe studien ikke hadde data på.
Ulik helseatferd
Studien avdekket ulike mønstre hos menn og kvinner ved sammenhengen mellom type oppfølging og nytt sykefravær – noe som ifølge førsteforfatter Heidi Marie Meling er et av de mest interessante funnene.
– Menn med minst oppfølging hadde lavest sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid sammenlignet med referansegruppen. Denne sammenhengen var ikke tilfelle hos kvinner, der gruppen med mest behandling var forbundet med mer sykefravær de neste to årene relativt til referansegruppen, forteller ph.d. og forsker Heidi Marie Meling i NORCE.
Sammenlignet med referansegruppen, hadde menn som fikk aller minst oppfølging 14 prosent statistisk signifikant lavere sannsynlighet for å være tilbake i jobb uten ny sykmelding neste to år.
– Kanskje er dette en gruppe som ikke har det største symptomtrykket og hvor klinisk skjønn tilsier at de ikke trenger noe mer intensiv behandling. Men dette kan vi ikke si noe om fordi vi ikke kjenner til alvorlighetsgraden av depresjon. Det er jo allikevel snodig siden de er sykmeldt i minst tre måneder og trolig har et visst funksjonstap, kommenterer forskeren.
Andre mulige forklaringer kan være at mennene fikk hjelp i det private helsevesenet eller gjennom andre kommunale helsetjenestetiltak, skriver forfatterne i artikkelen. Og selv om fastlegen ikke har kodet en konsultasjon med diagnosen depresjon, kan det være at pasienten har kommet for noe annet, men likevel har fått noe oppfølging for depresjon.
Blant kvinner var mønsteret et helt annet: Mest hjelp, med oppfølging i spesialisthelsetjenesten, var forbundet med 23 prosent statistisk signifikant lavere sannsynlighet for å være tilbake i jobb uten nytt sykefravær påfølgende to år, sammenlignet med referansegruppen.
– Disse funnene bør leses med forsiktighet, da alvorlighetsgraden av depresjon sannsynligvis kan forklare noen av forskjellene, understreker Meling.
Hun legger til at artikkelforfatterne ikke har vært så opptatt å sammenligne menn og kvinner direkte.
– Det er mer interessant å se på forutsetningene til menn og kvinner uavhengig av hverandre, som at de for eksempel har ulik atferd for å søke helsehjelp. Menn går sjeldnere til lege enn kvinner, og kvinner har gjerne litt høyere helsekompetanse enn menn. Jeg tenker noe av forskjellene vi ser i kjønnsmønstrene handler om ulike forutsetninger for å søke hjelp, få tilgang til hjelp, til å forstå for eksempel symptomene på depresjon og i evnen til å anvende helseinformasjon for å bli bedre.
I den forrige publiserte studien til Meling fant hun også ulike kjønnsmønstre ved retur til arbeid, men da knyttet til utdanningsnivå. For både menn og kvinner økte sannsynligheten for å være tilbake i jobb etter to år uten sykefravær med økende utdanningsnivå. Yrkeskategori forklarte mye av denne variasjonen blant menn, men ikke blant kvinner.
Har ikke data på alvorlighet
I den nyeste studien inngår nasjonale data fra 13.624 personer i alderen 20 til 64 år, hvorav 65 prosent var kvinner. Personene var diagnostisert med depresjon hos fastlegen og hadde vært sykmeldt for depresjon i minst tre måneder i perioden januar 2009 til april 2011. Omtrent fire av ti hadde vært sykmeldt i opptil 6 måneder og omtrent en like stor andel hadde vært sykmeldt mellom 9 og 12 måneder før de kom tilbake til jobb.
Studien har ikke data på alvorlighetsgrad av depresjon eller på eventuell gradert sykmelding. Sykmelding er basert på data fra KUHR og på registrert kode P76 for depresjon ved vanlige fastlegekonsultasjoner på legekontoret.
Bærekraftig retur til jobb ble målt som antall sykmeldingsdager de påfølgende to årene etter tilbakeføring til jobb etter minst tre måneders sykmelding for depresjon. Sykefraværet i denne perioden gjaldt sykmelding uansett årsak, ikke bare for depresjon.
Forskerne har ikke data på om sykmelding for depresjon var en førstegangs depresjon.
– Depresjon er ofte en tilbakevendende lidelse, og med andre episode øker sannsynligheten for ny depresjon med cirka 60 prosent – og trolig med enda større sannsynlighet for å bli sykmeldt på nytt deretter, kommenterer forskeren.
Uutforskede faktorer
Heidi Marie Meling disputerte 21. februar i år, og avhandlingen omfatter tre studier som belyser depresjonsomsorg i allmennpraksis og faktorer som påvirker arbeidsdeltagelse for personer med depresjon. Forskningen hennes inngår i et større prosjekt om behandling av depresjon i allmennpraksis, «The Norwegian GP-DEP Study». Prosjektet har fått støtte fra Forskningsrådet.
– Hvordan kan funnene i studien bidra til bedre depresjonsbehandling?
– Vi mangler noen data, som alvorlighet av depresjon og sykemeldingsgrad, så vi må tolke resultatene med forsiktighet. Det trengs mer forskning. Vi ser at de ulike forløpene har ulik sammenheng med bærekraftig retur til arbeid, og at dette arter seg ulikt blant menn og kvinner. Det er kunnskap som kan være til hjelp for fastlegene. Når fastlegen får en mann med depresjon på kontoret, bør legen kanskje sørge for en tettere og lengre oppfølging enn bare to uker. Det besynderlige med denne gruppen, er at de ikke har noen konsultasjoner for depresjon etter de fikk sykmelding selv om de forblir sykmeldt de neste månedene.
– Det er cirka 15 år siden studieperioden. Hva ville dere funnet hvis dere gjorde en ny studie i dag?
– Siden den gang er det blitt mer fokus på psykisk helse, og kanskje ville flere hatt mer regelmessig oppfølging hos fastlegen – noe som kanskje kunne bidratt til større sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid. Samtidig har jo ikke sykefraværet endret seg mye de siste 20 årene, og vi ser at fravær grunnet psykiske lidelser øker. Min kjepphest er at vi må tenke på bærekraftig retur til jobb som en prosess som varer lenger enn den dagen arbeidstakeren er tilbake på jobb. Det er viktig at den sykmeldte ikke bare blir fulgt opp under sykefraværet, men også etterpå når vedkommende er tilbake i jobb. Arbeidsgivere må spørre «Funker dette?» «Er dette bra for helsa di og ikke til hinder for tilfriskning?» Symptomlindring og retur til jobb trenger ikke være parallelle spor. Jobb kan være bra ved depresjon, og de fleste med psykiske plager er jo i jobb, svarer Meling.
Hun kommenterer at mye av forskningen på området nettopp handler om hva som skal til for å få folk tilbake til arbeid, og at det er vesentlig mindre forskning på hva som skjer etterpå.
– Det er fortsatt mange uutforskede faktorer knyttet til sykefravær. Vi må se på hvilke forhold folk lever under og på hvilke forutsetninger de har. Fremdeles er det sånn at menn og kvinner lever litt ulike liv, og i Norge er arbeidsmarkedet fremdeles veldig kjønnssegregert. Hvordan kan vi for eksempel fremme helsekompetansen hos menn så de søker hjelp i tide og før de må ut i en sykmelding? Vi må også ha rom i arbeidslivet for folk med begrensninger. Inkluderer vi flere, må vi kanskje også akseptere en viss mengde sykefravær, eller tenke nytt om hva vi anser som bærekraftig arbeidsdeltakelse, sier Heidi Marie Meling.