«Det er en helt annen kultur i spesialisthelsetjenesten enn i primærhelsetjenesten. Vi er for lite flinke til å ta næringslivet med inn på hjemmebanen til kommunene».
Det sa Wenche P. Dehli, kommunaldirektør for helse og omsorg i Trondheim kommune, under sesjonen om bruk av helsedata på konferansen Life Science 2025.
– Kommunene må i større grad enn nå ta ansvar for framtidas helsetjenester i egen regi og invitere andre inn i arbeidet. Kanskje burde vi bli flinkere til å si: «Vi trenger dette i kommunene, er det noen i næringslivet som er interessert i å bidra til hvordan vi kan løse dette?» Vi må være åpne for å få med næringslivet på forskning og innovasjon, og jeg sier ikke det av ideologiske eller politiske grunner, men vi har kommet dit at vi må ta flere krefter i bruk, og uten at vi gir fra oss ansvaret, sier Wenche P. Dehli til Forskningsnytt fra Allmennmedisinsk forskningsfond.
Kunnskapsbasert utvikling
Årets livsvitenskapskonferanse, Life Science 2025, ble arrangert i midten av februar og hadde kunstig intelligens (KI) og helsedata som hovedtema.
Selv med Oslo kommune som medarrangør, og med ordføreren og byrådslederen til stede, var det i programmet vanskelig å finne kommunale representanter blant foreleserne. Ett unntak var kommunaldirektør Wenche B. Dehli, som var én av fire deltagere i panelet som diskuterte bruken av helsedata i utviklingen av morgendagens robuste helsevesen.
Les også saken om OUS-direktør Bjørn Atle Bjørnbeth som mener helsedata er gullegg, at vi er dårlige på klekking og at strenge krav til personvern gjør tilgang til helsedata vanskelig.
– Vi må få mer forskning på primærhelsetjenesten, få kunnskapsbasert utvikling av helsetjenesten, sa Dehli under debatten.
Hun viser at til omtrent 90 prosent av forskningsmidlene går til spesialisthelsetjenesten.
– Forskningsmiljøene i spesialisthelsetjenesten er tunge, med gode modeller for forskning. Den samme modellen og kompetansen har ikke primærhelsetjenesten i det hele tatt, konstaterer kommunaldirektøren.
Lovfestet krav om å forske
Hun mener det er to hovedfaktorer som er viktig. Det første er et lovpålagt krav om forskning i kommunene.
– Sykehusene har et lovpålagt krav om forskning og kan selvstendig søke på Forskningsrådets utlysninger. Kommunene har behov for samme muligheter. I dag kan jeg gå til NTNU eller Sintef med en idé og med penger, men jeg er avhengig av at de ønsker å være med og prioriterer å søke sammen med oss. Trondheim kommune er «heldige» i og med at vi har flere med forskningskompetanse – og uten det hadde vi vært litt sjakk matt. Det strukturelle, kompetansen og det formelle er veldig gjennomarbeidet i spesialisthelsetjenesten. I kommunene har vi foreløpig ikke egne fora der forskningstemaer blir diskutert.
Det andre viktige aspektet er finansiering og struktur.
– Primærhelsetjenesten trenger en tydelig finansiering og tydelige forskningsstrukturer, som kan definere forskningsbehov, formulere forskningsspørsmål og anvende forskningen. Vi merker at manglende forskningskompetanse gjør det krevende og kunne bestille behov for forskning og ta i bruk ny kunnskap. De strukturene må finnes, og den kompetansen må finnes. Når vi får opp en infrastruktur for forskning, vil vi også være med å prioritere tema og midler til forskning som er relevant for kommunene. Nå skjer prioriteringen av forskningstemaene nesten utelukkende på bakgrunn av kompetanse og interessene i spesialisthelsetjenesten.
– Kommunenes samarbeidsorgan for forskning (KSF) er jo etablert for å fremme forskning i kommunene. Da har vel kommunene et godt utgangspunkt for å være førende?
– Vi jobber med å etablere KSF, og jeg tror det er en god start. Men jeg vil gjerne at vi knytter KSF opp mot samarbeidsorganet for forskning som alle de regionale helseforetakene har, og som er knyttet opp mot universitetene. Der er jo ikke vi med. Vi må bygge en felles kultur for forskning, så vi ikke blir sittende i hver vår bås. Jeg skulle ønske vi hadde en tydeligere prioriteringsarena for forskning i kommunene. Slik det er i dag får vi ingen praksis for helhetlig forskning i helsetjenesten.
Digital helsetvilling
«Vi må ta i bruk data som vi allerede har og som blir grunnlag for å ta beslutninger. Som ledere må vi stå i bresjen for å vise politikere og andre hvordan fremtidsbildet kan se ut. Hva er alternativet»? sa Dehli på konferansen.
Selv har hun samarbeidet med Sintef, med bruk av kommunens egne penger, om dimensjonering av helse- og omsorgstjenester frem i tid. Nybrottsarbeidet er gjort med utgangspunkt i helsedata kommunen har.
Hun er blant tilhengerne av den omdiskuterte Helseplattformen, en felles journal for alle innbyggere i hele helsetjenesten.
– Ved bruk av Helseplattformen-data har vi blant annet fått et forskningsprosjekt i samarbeid med St. Olavs hospital der vi ser på pasientflyten mellom sykehuset og kommunen. Hvem står i kø, hvorfor står de i kø, og hvor er kødannelsene? Vi kan gjøre dette uten å gå inn i mange databaser, som har vist seg å være både tungvint og tidkrevende.
– På Livsvitenskapskonferansen sa du også at du ønsket deg en «digital helsetvilling av befolkningen». Hva mener du med det?
– Jeg tenker vi må ha én database som sier noe om befolkningen, en digital helsetvilling av befolkningen. I Midt-Norge har vi Helseplattformen. Gjennom Helseundersøkelsen Nord-Trøndelag, HUNT, har vi mange ulike data og studier på befolkningshelsen. Ut ifra disse og andre data kan vi bygge en reell digital tvilling. Og det er enklere å bruke kunstig intelligens når vi har samlet store datamengder, svarer Dehli.
Hun viser til at blant andre meteorologene har muligheter for å kjøre store data og manipulere og fremskriver scenarier og varsler.
Det er utrolig spennende hvis vi kan få til dette i helsetjenesten ved for eksempel å simulere i en digital tvillingbefolkning effekten av hvilke tiltak som ville hatt best effekt på å oppnå at en mye større andel av 85-åringene kan bo godt hjemme i stedet for på sykehjem, eller effekten av forebyggende tiltak for å unngå for eksempel overvekt eller skolevegring, sier Wenche P. Dehli.