Bruk av samtaleterapi hos pasienter med depresjon er utbredt i allmennpraksis: Av legene i spørreundersøkelsen, svarer åtte av ti at de gjennomfører samtaleterapi ofte eller veldig ofte, og like stor andel oppgir at de bruker mer enn 30 minutter på en slik konsultasjon. Mange av legene svarer bekreftende på konstant tidspress på grunn av stor arbeidsmengde, men det store flertallet tilbyr likevel samtaleterapi.
Det viser en norsk studie blant et utvalg fastleger. Resultatene ble publisert i BMC Primary Care i mai, og førsteforfatter av studien er Ina Grung, lege og PhD-stipendiat ved Universitetet i Bergen/NORCE.
Næringsdrivende tilbød oftere samtaleterapi enn leger på fastlønn. Leger med listelengde på over 1200 pasienter var den gruppen som i størst grad ga samtaleterapi, men disse legene var også de som sjeldnest brukte mer enn en halvtime på en konsultasjon.
– Jeg er positivt overrasket over at så mange fastleger ofte eller svært ofte utfører samtaleterapi. Det er et viktig og gledelig funn at fastlegene bruker tid på å hjelpe pasienter med depresjon. Jeg tror ikke alle i helsevesenet og i befolkningen er klar over at depresjonsbehandling og samtaleterapi utgjør en så stor del av fastlegenes hverdag. Og kanskje er det også litt overraskende at de med stor arbeidsmengde likevel prioriterer å bruke mye tid, sier Ina Grung, som er fastlegevikar i Bergen.
Yngre leger mer usikre
Leger mellom 40 og 55 år er de som hyppigst gjennomfører samtaleterapi. Denne aldersgruppen er også den som opplever at de har god kompetanse i samtaleterapi. De yngste legene, de under 40 år, tilbyr sjeldnest samtaleterapi og tilhører den gruppen leger som føler seg minst kompetente til dette.
Mer enn 43 prosent av de yngre legene mener samtaleterapi er utenfor deres kompetanseområde, mens den samme oppfatningen bare gjelder 10 prosent av de middelaldrende legene og om lag en fjerdedel av de eldste. Samtidig svarer tre av fire unge leger at de ofte eller veldig ofte gir samtaleterapi.
– Hva tenker du om det?
– Dette blir jo mine egne spekulasjoner, men mer erfarne leger har nok i større grad skjønt at det ikke er så lett å få henvist pasienter videre til spesialisthelsetjenesten; de må selv hjelpe dem. Unge leger har kanskje ikke samme tryggheten på at de klarer det. Men funnet er også litt merkelig, gitt at det er mer undervisning i kommunikasjon og samtaleteknikker på medisinstudiet nå enn før. Kanskje de yngre legene rett og slett har en høyere terskel for å kalle det de driver med for samtaleterapi, og at de dermed underrapporterer bruken av det, svarer Grung, som i flere år har vært medlem i Norsk forening for allmennmedisin (NFA) sin Faggruppe for klinisk kommunikasjon.
Hun føyer til:
– Det er ofte slik i allmennpraksis at vi bare må lære oss ting etter hvert, og det er litt typisk at leger ikke sier «Dette kan jeg ikke». Men jeg hadde vel forventet at færre av fastlegene opplevde at samtaleterapi ikke var deres felt.
Lite opptatt av diagnose
Studien tyder på at fastlegene generelt er lite opptatt av diagnose. Nær ni av ti sier at kartlegging av pasientens plager er viktigere enn å se om kriteriene for depresjon er oppfylt.
– Hvilken betydning har det at fastlegene er så lite diagnosefokusert?
– Det har vært snakk om at fastlegene ikke er gode nok til å avdekke depresjon. Men ofte bruker vi andre diagnoser enn depresjon, som psykisk ubalanse eller stress. Kanskje vegrer noen fastleger seg litt for å si at det faktisk er depresjon, i alle fall tidlig i forløpet. Andre symptomer som utmattelse, søvnvansker eller smerter kan være tydeligst i de første konsultasjonene. Utover forskningsøyemed, har vi heller ikke noe insentiv for å stille diagnosen. Som fastleger kan vi gi hjelp uavhengig av diagnoser, og det er noe av det jeg synes er fint med allmennpraksis.
Inngikk i Legekårundersøkelsen
Spørsmålene i studien inngår i Legekårundersøkelsen som ble sendt ut til et fast panel av allmennleger i fjor og gjennomføres annethvert år i regi av Legeforskningsinstituttet (LEFO). Panelet består av et representativt utvalg av 2.316 leger. I alt 221 fastleger svarte på ett eller flere av fastlegespørsmålene om behandling av depresjon, og disse inngår i studien til Grung.
Halvparten av fastlegene i studien var kvinner, nær tre av fire var selvstendig næringsdrivende, og nesten samtlige av disse jobbet i gruppepraksis. Det var en ganske lik fordeling av fastleger i aldersgruppene under 40 år, mellom 40 og 55 år og eldre enn 55. Det samme var tilfelle for listelengde, der cirka en tredel hadde under 900 pasienter på listen, og en like stor andel hadde 900 til 1200 og over 1200.
Legene skulle ta stilling til 13 påstander, og fikk i tillegg tre spørsmål om bruk av kommunepsykologer samt ett spørsmål om arbeidsmengde.
Den første studien i doktorgradsarbeidet hennes, som ble publisert i 2022, inkluderte 250 pasienter i en kvalitativ studie.
– Noe av det vi fant her fra pasientenes erfaring med behandling for depresjon har vi brukt for å lage spørsmålene til legeundersøkelsen, forteller fastlegeforskeren.
Legene vil ha mer psykolog-hjelp
For cirka halvparten av pasientene er fastlegen den eneste behandler. Ina Grungs studie fra 2022 viste at pasienter som går til andre behandlere også ønsker at fastlegen følger opp. I legeundersøkelsen til Grung svarer nesten 8 av 10 at de tror pasienten vil ha henvisning.
– Opplevelsen av at pasienten kommer for å få en henvisning, henger ikke helt sammen med de andre funnene våre. Men selv opplever jeg stadig vekk at pasienter ber om å bli henvist til psykolog. Kanskje har så mange leger svart slik fordi det er preget av den holdningen de møter hos pasientene. Det er i alle fall min tolkning av dette funnet, sier førsteforfatteren.
Ikke få leger har opplevd at henvisning til psykolog er til liten hjelp fordi ventetiden kan være urimelig lang. I studien fikk fastlegene også spørsmål om bruken av kommunepsykologer. Det store flertallet av fastlegene ønsker mer hjelp fra kommunepsykologene: Nesten ni av ti er helt eller delvis enig i at et lavterskeltilbud med tilgang til kommunepsykolog uten henvisning bør utvides, og syv av ti mener kommunepsykologene burde knyttes til fastlegekontorene.
– Det er veldig spennende at fastlegene ønsker å koble psykologene til allmennpraksis. Jeg tror det kan være mye å hente der. Selv hadde jeg ikke hatt noe imot å ha en psykolog og en fysioterapeut borti gangen på legekontoret, sier Ina Grung.
Ulik oppfatning av begrepet
En av begrensningene ved studien er hva legene legger i begrepet samtaleterapi. Selve begrepet er kjent, og det finnes en egen takst for det, men studien er ikke designet for å kunne gi svar på hva legene mener når de sier at de tilbyr samtaleterapi.
– En stund lurte jeg på om hele studien skulle handle om samtaleterapi, fordi jeg synes det er så spennende. Når jeg har presentert funnene for kolleger, virker det som om alle har ulike meninger om hva samtaleterapi er. I spesialisthelsetjenesten er nok samtaleterapi mer strukturert, og følger et bestemt mønster. Det trengs mer forskning på hva samtaleterapi i allmennpraksis er og hvordan effekten er. Hva samtaleterapi innebærer varierer nok veldig fra lege til lege, og fra pasient til pasient – noe som kan være positivt og i tråd med pasientsentrert behandling.
Selvrapporterte svar er en annen begrensning ved funnene.
– Selvrapportering en mye brukt og anerkjent metode for å få frem en gruppes erfaringer og opplevelser. Men det kan nok bli litt sånn at man svarer i retning av det man tenker at svaret bør være. Utvalget av leger som er med i undersøkelsen vår er representative for fastleger som jobber i Norge, og selv om vi ikke kan vite eksakt hva de mener med alle svar, har vi nå tall som tyder på at fastlegene bruker god tid og utfører samtaleterapi som del av depresjonsbehandlingen, sier Ina Grung.