«To be or not be supervisors for medical students in general practice clinical placement» er tittelen på en nylig publisert studie i Scandinavian Journal of Primary Health Care. I lengre tid har det vært mangel på veiledere for medisinstudenter som er utplassert i allmennpraksis, og det var utgangspunkt for studien. Svarene fra spørreundersøkelsen blant fastlegene gir grunn til optimisme – i hvert fall når det gjelder innstillingen til å være veileder og til å ta inn flere studenter.
– Vi fant at fastlegene er villige til å ta imot medisinstudenter i praksis. Men noen behov hos legene og forutsetninger for å kunne veilede, kommer tydelig frem – som kontorplass og bedre kompensasjon for tapt inntekt, sier førsteforfatter Julie Solberg Knutsen.
Hun er lege og stipendiat ved Universitetet i Bergen, tilknyttet Fagområde for allmennmedisin og forskingsgruppene HELFORSK og gruppen for medisinsk utdanningsforsking (MedUt). Studien er en del av det pågående doktorgradsarbeidet hennes og inngår i prosjektet «Flere praksisplasser og bedre veiledning for medisinstudenter på fastlegekontorene (FRONESIS)» – som startet i 2021 og avsluttes i 2025.
Overraskende funn
Av de 1.466 legene som deltok i studien, var 34 prosent allerede veiledere, det vil si de svarte bekreftende på at hadde vært veiledere i løpet av perioden 2019, 2020 og 2021. Undersøkelsen ble sendt ut i februar 2022.
Syv av ti leger som ikke var veiledere hadde aldri fått forespørsmål om de ønsket å veilede. Men gitt tilgjengelig rom og økonomisk kompensasjon, svarer 48 prosent av disse legene at de er positive til å bli veileder.
– Det var overraskende og tankevekkende at det var såpass mange som ikke var blitt spurt om de ønsket å bli veileder. Av disse kunne rett under halvparten, nesten 500 fastleger, tenkt seg å bli veileder i fremtiden. Det er ganske mange. Likevel har vi en vei å gå. Vi kan ikke bare trylle frem kontor og økt lønn – dette kommer ikke over en dag. Men det er et viktig signal at fastlegene vil veilede, sier Julie Solberg Knutsen.
Begrensende faktorer
Bedre tilgang på kontorer for studentene var den klart viktigste begrensningen for å bli veileder – eller for å kunne veiledere flere studenter. Cirka tre av fire av samtlige leger i undersøkelsen oppga mangel på kontorer som en begrensende faktor for å være veileder eller for å kunne veilede flere studenter.
Blant de som svarte, jobbet halvparten i gruppepraksis med fire til seks allmennleger. Bare 19 prosent jobbet på legekontor med syv eller flere fastleger. Tilgjengeligheten på rom for studenter hadde ikke sammenheng med hvor stor praksisen var.
Det var derimot store geografiske forskjeller på tilgjengeligheten på kontor. Andelen leger med muligheter for eget kontor til studentene var tre ganger høyere blant leger i region nord enn i vest.
– Hvordan løse mangelen på kontorplass?
– Det finnes sikkert mange lure løsninger for å få det til. Mangel på kontorplass var den viktigste begrensende faktoren som veilederne pekte på, og 60 prosent av dem hadde ikke et eget studentkontor hele perioden. Likevel var det vanligste at studentene byttet på kontor i løpet av praksisperioden.
Også økt økonomisk kompensasjon var en viktig faktor: I studien svarte 62 prosent av veilederne at de trengte bedre økonomisk kompensasjon for å kunne veilede flere studenter. Seks av ti veiledere fikk betaling per student, de øvrige fikk fast lønn/honorar.
– I dag kompenserer universitetene en veileder med cirka 1000-1500 kroner per dag per student i praksis. Beløpet varierer fra fakultet til fakultet. Én time ekstra pasientkonsultasjon per dag vil vanligvis være mer lønnsomt for en fastlege enn praksisveiledning. Noen veiledere får lønn for å veilede ved at de for eksempel har en 20 prosent stilling som universitetslektor og veileder i fire praksisperioder i året.
Store regionale forskjeller
Mannlige leger var oftere veiledere. Leger som er spesialist i allmennmedisin hadde 2,3 ganger høyere sannsynlighet for å være veileder enn ikke-spesialister. Og sannsynligheten for å være praksisveileder var to til fire ganger høyere for leger i nord, i Midt-Norge og i Vest-Norge enn for leger i Sørøst-Norge. Leger i små kommuner svarte oftere enn leger i områder med mange innbyggere at de hadde vært veiledere.
– Funnene våre kan kanskje tyde på at leger på de større stedene i Sørøst-Norge har litt mer å gå på. Mange av de som har svart på undersøkelsen og som ikke er veiledere i dag, har meldt interesse for å bli veiledere, så vi ser at det er uutnyttet kapasitet der. Det virker bare som at de må få tilbudet om å bli veileder og få nødvendig tilrettelegging, kommenterer forskeren.
Snaut 3 av 10 svarte
Spørreundersøkelse ble sendt ut til samtlige medlemmer av Norsk forening for allmennmedisin. Bare 29 prosent av målgruppen på 5.145 allmennleger svarte på spørreundersøkelsen, etter tre runder med purring. Men antall respondenter blant nåværende veiledere og ikke-veiledere var likevel stor nok til å kunne påvise eventuelle statistiske forskjeller. De som svarte var i stor grad representative for allmennleger generelt med tanke på alder, kjønn, erfaring og spesialitet, men det var en noe høyere andel spesialister i allmennmedisin blant deltagerne i studien.
Spørreskjemaet er utviklet av artikkelforfatterne, noe de selv bemerker kan ha redusert validiteten – men de i alt 40 spørsmålene er pilotert blant universitetsansatte og blant fastleger på et legekontor.
Lavest svarprosent hadde de 143 legene som jobbet i de minste kommunene, men samtidig var hadde disse kommunene den høyeste andelen – hele 41 prosent – fastleger som var veiledere.
Spørreskjemaet er besvart av enkeltleger. Dersom flere leger på et legekontor er veiledere, og alle har svart at de har tilgjengelig kontor, kan det dreie seg om det samme kontoret. I så fall kan kapasiteten på kontorplass være overvurdert i studien.
Generelt ved spørreundersøkelser er det en sannsynlighet for at de som svarer på skiller seg fra de som ikke svarer. Det er en begrensning forskerne også nevner. Men som de skriver i artikkelen, selv med en seleksjonsbias hos de som har svart, tyder funnene i studien på at det er tilstrekkelig antall leger som ønsker å være praksisveiledere.
Har utviklet veileder-kurs for legene
Leger med erfaring fra annen undervisning, som veiledning av LIS1 eller ALIS, hadde dobbelt så stor sannsynlighet for å ha vært praksisveileder, sammenlignet med leger uten undervisningserfaring. Blant leger som ikke hadde veiledet, svarte da også 31 prosent at de trengte mer opplæring i klinisk undervisning hvis de skulle bli veiledere. Tilsvarende andel blant nåværende veiledere var 22 prosent. Henholdsvis 21 prosent og 14 prosent av ikke-veiledere og veiledere uttrykte behov for tettere oppfølging fra universitetet.
– Hvor lett er det å gjøre noe med undervisningserfaringen?
– Det er i hvert fall et uttrykk for at folk ønsker økt kompetanse for å føle seg trygge i rollen. I prosjektet jeg er ansatt i, holder vi på å utvikle en praksisveilederutdanning for fastleger. Opplegget er lagt opp til at skal være realistisk å kunne gjennomføres av fastleger. Vi piloterer det nå i Bergen og begynner med en full utdanning som gir 10 studiepoeng. Så er meningen at andre universiteter kan starte utdanningen med lignende struktur og oppsett. Utviklingen av kurset har vært et av hovedmålene til FRONESIS-prosjektet om praksisplasser og veiledning på fastlegekontorene.
– Hvor mange veiledere mangler i dag?
– Det har jeg ikke tall på. Men antallet medisinstudenter øker, og vi trenger flere og flere veiledere. Nesten 500 veiledere har svart på undersøkelsen vår, og vi har nesten 1000 svar fra fastleger som ikke er veiledere. Det er stort materiale, og en stor andel av ikke-veilederne er positive til å bli veiledere i fremtiden.
Hun forteller om stor interesse for FRONESIS-prosjektet og for forskningen hennes.
– Når jeg deltar på ulike arrangement i allmennmedisin, opplever jeg at dette er et «hett» tema. Det er veldig kjekt å forske på noe som oppfattes som aktuelt, viktig og nyttig. Vi vet at det er en sammenheng mellom studentenes opplevelse av praksis i allmennmedisin og det å velge allmennmedisin som spesialitet. Mange nok veiledere og kompetente veiledere betyr mye for videre rekruttering til allmennpraksis. Det å gi fastlegene nok kontorplass til å ta imot studenter og gi legene god økonomisk kompensasjon er oppstrømstiltak som er viktig, selv om det er krisetider for fastlegeordningen.
Erfaringer med par-praksis
Den omtalte studien er den første artikkelen i doktoravhandlingen hennes. I neste artikkel kommer resultatene fra del tre av spørreskjemaet, om fastlegenes motivasjon og holdninger til å ha medisinstudenter i praksis.
– Nå holder jeg på med den andre artikkelen der fastlegene har svart på ulike påstander og rangert ulike motivasjonsfaktorer for å være veileder.
Siste delen av ph.d.-prosjektet er en kvalitativ intervjustudie blant fastleger og medisinstudenter om deres erfaringer med parpraksis der to og to studenter er i praksis sammen.
– Vi var ferdig med intervjuene for ett år siden, og vi er godt i gang med analyser av intervjuene. Det er kjempespennende! Vi snakket med 8 studenter 3 fastleger i fjor vår. Alle gjennomfører praksisperioden litt forskjellig. Noen steder er det to ledige kontorer, hvor studentene kan samarbeide, men også har sitt eget kontor. Andre steder deler studentene på ett kontor. Det kom frem både positive og negative sider av parpraksis, men også noen interessante perspektiver som kan tyde på at det kan bli en vel så lærerik praksis for studentene som er i par, sier Julie Solberg Knutsen.